Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Kartet er et forsøk på å sammenfatte Thor Heyerdahls store teori om verdens sivilisasjonsspredning. Den holdt han fast på til sin død, tross alle motargumenter. Den blå sirkelen indikerer den sunkne byen Atlantis, som Heyerdahl antyder at all sivilisasjon kan ha kommet fra.
 Foto: Ill: Fritanke.no

Kartet er et forsøk på å sammenfatte Thor Heyerdahls store teori om verdens sivilisasjonsspredning. Den holdt han fast på til sin død, tross alle motargumenter. Den blå sirkelen indikerer den sunkne byen Atlantis, som Heyerdahl antyder at all sivilisasjon kan ha kommet fra. Foto: Ill: Fritanke.no

– Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap

Er den sunkne byen Atlantis sivilisasjonens vugge? Per Ivar Engevold har prøvd noe Thor Heyerdahl aldri gjorde selv, nemlig å sy alle ideene til nasjonalhelten sammen til en superteori.

Publisert:

Sist oppdatert: 28.06.2013 kl 17:23

Thor Heyerdahl er nasjonalhelt i Norge. Historien om hvordan han trosset arrogante og bedrevitende forvaltere av sannheten, og krysset Stillehavet i en balsaflåte for å bevise at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Peru, er en sann heltehistorie om en mann som setter livet på spill, står alene mot overmakten og vinner. Den appellerer til noe i oss alle.

Men er denne typen retthaversk stahet forenelig med å drive med vitenskap?

Det synes ikke Per Ivar Engevold. Han har skrevet om Heyerdahl i siste utgave av tidsskriftet Humanist. I artikkelen forsøker han å komme under huden på hva som egentlig var Heyerdahl store, altomfattende teori – en teori han aldri var eksplisitt på selv.

Engevold bekrefter inntrykket av at Heyerdahl tviholdt på teoriene sine uansett hvilke motargumenter som kom, og at han hadde sterke antipatier mot det han kalte «det etablerte vitenskapsmiljø».

Begge disse tingene er klassiske røde flagg for pseudovitenskap.

– Heyerdahl gikk mer ideologisk enn vitenskapelig til verks, og tviholdt på egne teorier. Om dette er en årsak til eller en konsekvens av hans mistillit mot det han kaller "det etablerte vitenskapsmiljø" er vanskelig å si, men det er ingen tvil om at han beskyldte etablerte vitenskapsfolk for dogmatisme gjennom hele sin karriere. Det er liten tvil om at mange av Heyerdahls teorier, og ikke minst hans ide-grunnlag og metodikk, er godt innenfor pseudovitenskapens grenser. Han var en eventyrer, ikke en vitenskapsmann, sier Engevold til Fritanke.no.

Han understreker at han selv er stor fan av Heyerdahl som en eventyrer, men synes det er synd at han pakket hele sitt virke inn i pseudovitenskap og raseforskning.

Engevold er bachelor i samtidshistorie og studerer i dag til mastergrad og er tilknyttet Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

Overleverte hodeskalle til nazi-forsker

Det var i forbindelse med studiene av nazistene og andre verdenskrig at Engevold fikk øynene opp for Heyerdahl. I Engevolds arbeid med nazi-Tysklands raseforskning dukket Heyerdahls navn opp. I 1935 var nemlig den 21-årige Heyerdahl på besøk hos den kjente nazi-ideologen Hans F.K. Günther i Berlin. Han er også kjent som den nazistiske raseideologiens far.

Besøket fant sted noen år før Heyerdahls besøk til stillehavsøya Fatu Hiva. Günther spurte om Heyerdahl kunne ta med seg en hodeskalle hjem fra øya, slik at Günther kunne bruke den i forskning. Hodeskallers form og fasong var som kjent en viktig del av nazistenes arbeid med å klassifisere raser. Hodeskallen ble overlevert etter at Heyerdahl hadde kommet hjem fra Fatu Hiva, i 1938. Det berettes om at Günther var svært fornøyd.

Kraftig ripe i lakken

Mens andre Heyerdahl-kjennere, som biografiforfatter Ragnar Kvam, i stor grad avskriver hendelsen som politisk naivitet, synes Engevold det er grunn til å være litt strammere i klypa.

– Dette er en kraftig ripe i lakken for Heyerdahl. Raseideologi var ikke stuerent i samtida heller, som mange hevder. Günther ble ansett som ekstrem den gangen også. Dette handler ikke bare om «politisk naivitet». Jeg tror dette til en viss grad handler om at Heyerdahl var genuint opptatt av dette med klassifisering av mennesker etter raser, og identifiserte seg med tyskernes arbeid, sier Engevold.

Det hele ser ikke bedre ut for Heyerdahl hvis vi trekker inn et brev han skrev til sin mor om besøket hos Günther i Tyskland. Her skryter han av tyskerne som en mer «karakterfast rase» enn franskmenn, som han forakter.

– Du aner ikke for en vidunderlig overgang det er å komme til en karakterfast rase efter å ha hatt så mye med Frankrike å gjøre, skriver Heyerdahl ifølge Ragnar Kvams biografi om ham (2005).

Om franskmenn har Heyerdahl følgende å si, ifølge det samme brevet til moren: «Et falskere, uhøfligere og mer ukultivert folk kan ikke finnes så snart man har med den jevne borgerstand å gjøre.... Vi har fått livsvarige komplekser mot det landet. Skittent, uoplyst, egoistisk, umoralsk og uhøflig i alt undtagen fraser og ord».

Også stillehavsfolket på Fatu Hiva omtaler han svært nedsettende: «De gjorde det umulig for oss å bo der lenger, ondskapsfulle og vemmelige på alle måter var de... Noe slikt som det vi kaller kjærlighet er et fullstendig ukjent begrep for dem, hver eneste kvinne på øya er en prostituert».

Ble aldri konfrontert

Per Ivar Engevold vil ikke gå så langt som til å si at dette reflekterer en politisk sympati for nazismen hos Heyerdahl, men understreker at det heller ikke er tvil om at den menneskefiendtlige ideologien som mange tok aktivt avstand fra også på den tiden, ikke hindret Heyerdahl fra å samarbeide med en av det tredje rikets ledende ideologer.

Et annet poeng som peker i denne retningen er at Heyerdahl i sine teorier ikke åpnet for at de folkegruppene han studerte selv kunne ha vært opphavet til sin egen kultur. Til det var de for primitive, mente han. Inspirasjonen må derfor ha kommet utenfra. Denne hyperdiffusjonismen, som avviser at kulturtrekk kan oppstå uavhengig av hverandre men må ha spredt seg fra ett utgangspunkt, ligger til grunn for hele Heyerdals tenkning. Mer om dette senere.

Heyerdahl ble aldri konfrontert med sin kontakt med nazistene mens han levde, så vidt Engevold kjenner til.

Det meste tyder imidlertid på at eventuelle sympatier Heyerdahl måtte ha hatt for tyskerne på 30-tallet forsvant så snart krigen brøt ut. Da kjempet Heyerdahl mot tyskerne. Han var en del av fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland, og vinteren 44 - 45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark.

– Det kan jo også trekkes inn at han var en multikulturalist. Han var opptatt av å ha med seg så mange nasjonaliteter som mulig på ekspedisjonene sine. Han var også uenig med de tyske raseideologene i at sivilisasjonen hadde oppstått i Norden, sier Engevold.

Han understreker imidlertid at selve rasetenkningen - å dele mennesker inn i ulike raser - preget Heyerdahls arbeid også etter krigen.

Les flere artikler om dette, fra debatten rundt Ragnar Kvams Heyerdahl-biografi i 2005:

To grunnleggende forutsetninger

Men så til hovedsaken: Hva var egentlig Heyerdahls store, samlende teori?

– Det er et puslespill å finne ut av, fordi Heyerdahl aldri presenterte en slik stor sammenhengende teori selv, sier Engevold.

I artikkelen i Humanist peker han på to helt grunnleggende forutsetninger for Heyerdahl. Den ene er at innovasjoner aldri kan oppstå to steder uavhengig av hverandre. Hvis det finnes likheter mellom to kulturer, så må det bety at det har vært kontakt mellom dem en eller annen gang.

Den andre av Heyerdahls grunnforutsetninger er at religion, myter og sagn alltid har opphav i virkelige hendelser og personer. Lang tid og folkeforflytninger har deretter omformet historien om utgangshendelsene gjennom generasjonene, og resultatet er dagens mangfold av myter, sagn og religioner.

Derfor var religion, myter og sagn hovednøkkelen til å forstå verdenskulturenes felles opphav, for Heyerdahl. Finner man fellestrekk, peker disse alltid i retning av det felles opphavet, mente han. Det var jakten på disse fellestrekkene som ble Heyerdahls livsverk, forteller Engevold.

Spredning fra Bahrain

Men hva var det egentlig Heyerdahl fant etter et helt liv med utgravinger og havseilaser i balsaflåter og papyrusbåter?

Jo, når Engevold setter Heyerdahls Kon-Tiki-teori om at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika i sammenheng med teorien om at Sør-Amerika ble befolket av folk som kom med papyrusbåter fra Afrika (Ra-ekspedisjonene), og at de igjen hadde fått sin kultur fra Midtøsten, så begynner det å danne seg et helhetlig bilde.

– Heyerdahl sporet all sivilisasjon tilbake til Dilmun, som tilsvarer dagens Bahrain i den persiske gulf. Derfra spredte sivilisasjonen seg i området mellom Egypt, Mesopotamia og Indus-sivilisasjonen (Egypt via Iran/Irak og til Pakistan). Deretter, muligens etter en mellomlanding på Maldivene, spredte sivilisasjonen seg via Afrika til Sør-Amerika, hvor den deretter spredte seg videre til Påskeøya og Polynesia, forklarer Engevold.

Heyerdahl mener at denne sivilisasjonen også vandret nordover mot svartehavsområdet. Derfra dro høvdingen Odin (som Heyerdahl mener er opphavet til den norrøne guden), med sine folk i retning Skandinavia. Det er dette han skriver om i den siste boken sin, Jakten på Odin (2001).

Alt henger med andre ord sammen for Heyerdahl.

Stammer alt fra Atlantis?

Betyr det at Heyerdahl mente at Dilmun var opphavet for alt – at det var der sivilisasjonen ble oppfunnet? Nei, er svaret til Engevold. Han mener Heyerdahl går enda lenger tilbake, og sporer sivilisasjonens vugge tilbake til et mytisk sunket kontinent i Atlanterhavet - Atlantis. Denne myten må jo også kommet fra noe som virkelig, ifølge den ene av Heyerdahls to grunnforutsetninger.

I boka Tigris (1979) skriver Heyerdahl at det tidligere var et kontinent i Atlanterhavet – den midtatlantiske fjellkjede - som sank i havet. Heyerdahl slår fast at vi vet det skjedde en fryktelig katastrofe i Atlanterhavet på en tid som faller sammen med en av de få identifiserbare milepæler i menneskehetens forhistorie. Han setter også denne katastrofen i sammenheng med den bibelske myten om syndefloden.

Heyerdahl følger opp med at også aztekerne og mayaene har beretninger om et land sunket i Atlanterhavet:

«Aztekerne tok sitt eget navn fra denne øya, som på deres sprog ble til Aztlan, og som ble sagt å være deres tidligere fedreland. Hele grunnlaget for deres religiøse tro var overbevisningen om at deres egne kongefamilier nedstammet fra et folk med hvite og skjeggete menn som minnet om spanjolene og som var kommet fra det sunkne landet for å lære deres barbariske forfedre å dyrke solen og sette dem inn i sivilisasjonens kunster» (Heyerdahl, Tigris, 1979)

Skjeggete hvite menn?

De hvite skjeggete mennene som Heyerdahl skriver om i sitatet over går for øvrig igjen i flere av kulturene Heyerdahl undersøker.

Det er litt uklart om Heyerdahl mente at disse hvite og rødhårede mytiske sivilisasjonsoverbringerne tilhørte samme folk, men Per Ivar Engevold, som jo i ekte heyerdahlsk ånd leter etter fragmenter som han prøver å sette sammen til et større bilde, mener å se en sammenheng.

– På Påskeøya leter han etter «langører», et mytisk folk med rødlig hår, skjeggvekst og lys hud. På Kanariøyene leter han etter «guancher», et folkeslag med rødlig eller blondt hår og lys hud. På Maldivene er det «rediner», et mytisk folkeslag med lys hud, rødlig hår og skjeggvekst, som han nok en gang omtaler som «langører» på grunn av tradisjonen med øre-forlengelse. Og i Sør-Amerika leter Heyerdahl etter den mytiske hvite, skjeggete og blonde eller rødhårede befolkningen som startet sivilisasjonen. Disse mytiske forfedrene var ifølge Heyerdahl årsaken til at conquistadorene så enkelt kunne erobre landet senere, siden de innfødte trodde de var guder, skriver Engevold.

Han er usikker på i hvilken grad Heyerdahl mente at alle disse folkeslagene tilhørte den samme «rase», men tror Heyerdahl her snakker om en bestemt kultur og ett bestemt folk.

– Det faktum at han gjennom sine bøker danner et sammenhengende kart fra opphavssted til endested, fra Dilmun og Sumer (dagens Irak) og til Påskeøya, Han gjør det klart og tydelig at det i det minste er snakk om én bestemt kultur og ett bestemt folk, skriver Engevold.

Les hele artikkelen til Per Ivar Engevold i Humanist

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.