Terje Bongard beskriver boken sin som revolusjonerende. Den forteller ganske enkelt hva et menneske er, og innenfor hvilke biologiske rammer vi har muligheten til å leve livene våre. Noe kan vi gjøre, og noe kan vi definitivt ikke gjøre, er budskapet.

– Når man sier noe veldig viktig blir det enten en masse bråk, eller så blir det helt stille. I dette tilfellet har det blitt helt stille. Kanskje folk ikke greier å forholde seg til det, undret Bongard i innledningen.

Pi-sannheten

Bongard lanserer et nytt begrep for at vi skal forstå hva slags sannhet han presenterer om mennesket, nemlig ”Pi-sannheten”. Tankegangen er at vi mennesker aldri vil finne ut nøyaktig hva verdien av Pi er. Vi vet at det er 3,14 med en lang, kanskje uendelig, rekke av desimaler bak. Vi kommer trolig aldri helt i mål. Men samtidig vet vi at Pi aldri blir 3,15.

– Det er det samme med sannheten om mennesket. Vi vet det ganske nøyaktig, men vi vil kanskje aldri komme helt i mål, sier Bongard.

Det er viktig for Bongard å skille mellom proksimate og ultimate forklaringer. Den proksimate forklaringen er gjerne den mest nærliggende, konkrete forklaringen som du er deg bevisst. Det er ikke den han er opptatt av i denne sammenhengen. Det Bongard vil snakke om er den ultimate forklaringen – den årsaken man ikke tenker på, men som er den egentlige, evolusjonært utvalgte drivkraften bak en handling.

Bongard er klar over at dette er kontroversielle holdninger.

– Det er provoserende for mange når man kommer og sier at man har funnet en kjernesannhet. Alle vil jo gjerne ha rett, men det er jo ikke sikkert de har rett. Sannheten forandrer seg ikke, selv om folk skulle mene ulike ting om den. Og nå har vi endelig funnet en pi-sannhet om mennesket. Denne boka er forsøk på å se den store sammenhengen om hvordan verden ER, ikke hvordan den bør være, var meldingen fra Bongard.

Biologien setter premissene

Menneskelig adferd baserer seg på en del enkle biologiske grunnprinsipper. Kampen for å få flest mulig, og best mulig avkom, er helt avgjørende. Hvis kvinner skal greie dette, må de være kresne på hvem de parer seg med, og velge den beste. For dem ligger det en stor investering i å pare seg. For menn er det motsatt. Hvis de skal greie å få mest mulig avkom, må de velge strategier som styrker deres attraktivitet og gir dem muligheten til å pare seg med flest mulig kvinner.

Resultatet er at kvinner velger hvilke menn de skal pare seg men, mens menn konkurrerer om å gjøre seg attraktive for de kvinnelige velgerne. Resultatet av dette ser vi igjen i alle kulturer og i dyreriket, framholdt Bongard. Denne todelingen kan forklare en rekke følelser som kjønnsseleksjonen har programmert inn i oss. Sjalusi hos menn er for eksempel et instinkt for å holde andre menn unna. Statusjag og show-off-mentalitet hos menn er et forsøk på å vise styrke, slik at de skal framstå som mer attraktive for kvinnene.

I tillegg vil selvsagt også kvinnene være opptatt av å tiltrekke seg, og holde på de mest attraktive mennene, for å sikre mest og best mulig avkom. Og da vil de prøve å tilpasse seg menns krav til hva en attraktiv kvinne er. Og for menn er utseende (signaliserer fruktbarhet) og optimal alder for forplantning (20-årene) viktigst. I tillegg vektlegger menn intelligens når han skal velge hvem han vil slå seg til ro med. Intelligens er imidlertid ikke så viktig i sidesprang, fikk vi høre.

For menn, på den andre siden, er ikke ung alder så viktig for deres evne til å forplante seg. Derfor er ikke kvinner like opptatt av dette når de velger. Da blir status, styrke, intelligens og lederegenskaper viktigere.

Bongard underbygget denne virkelighetsbeskrivelsen med flere eksempler. Blant annet at tilnærmet hundre prosent av alle verdens prostituerte er kvinner, og har menn som kunder. De få mennene som prostituerer seg, betjener homoseksuelle menn. Unge kjekke gigoloer som selger sex til eldre kvinner er svært sjeldent, og rører ikke ved hovedbildet, poengterte han.

– Det er for eksempel umulig å tenke seg en kultur der unge kvinner kjøper seksuelle tjenester av eldre menn. Det er utenfor pi-sannheten om hva et menneske er, konstaterte Bongard.

Han la også til at menn på grunn av dette aldri egentlig kan forstå det fulle alvoret i hvor grufullt voldtekt er for kvinner.

– Hvis du fratar en kvinne muligheten til å velge hvem hun skal pare seg med, er dette i strid med svært dype, nedarvede følelser. Vi menn vil aldri forstå fullt ut hvor dypt dette kan såre en kvinne, sa Bongard.

Samfunn må bygges ut fra biologiske disposisjoner

Terje Bongard har også en politisk agenda. Han mener at de innsiktene vi nå har i hvilke muligheter og begrensninger som ligger i biologien, må brukes for å skape et best mulig samfunn. Og da er ikke dagens samfunn det beste. Det moderne samfunnet er nemlig mye større enn det vi er utviklet til å forholde seg til.

I det moderne samfunnet forsvinner lojaliteten til fellesskapet og solidariteten med inngruppa. Vi oppfatter samfunnet rundt oss som en utgruppe. Da er det lov til å være egoist og ikke bry seg om helheten. Dette gjør at samfunnet vårt etter hvert kollapser. Bongard brukte overforbruk og manglende bærekraftighet som eksempler på dette.

Han mener at kunsten er å bygge et samfunn som utnytter våre nedarvede biologiske disposisjoner til solidaritet og omsorg i inngruppa. Bongard la fram en skisse til en modell for hvordan dette kan gjøres, basert på boka Game theory evolving av Herbert Gintis.

En av de viktigste biologiske drivkreftene som kan skape fellesskapsbygging og solidaritet i inngruppa, er det Bongard velger å kalle ”handicap-prinsippet”. Det er nemlig ikke slik at hvis vi lar biologien styre, så kommer vi alle til å slå hverandre i hjel. Det hele handler om å ”get laid”, som biologien PZ Myers formulerte det under den internasjonale humanistkongressen i Oslo i august.

Når man skal prøve å framstå som sterk og ledende for å tiltrekke seg de mest attraktive partnerne, er det også en vanlig strategi å framstå som raus og uselvisk. Her viste Bongard til dyreriket. Hos araberskriketrosten konkurrerer hannene om å fore hverandre, og ta på seg farefulle vaktoppdrag for å advare flokken mot angrep fra rovfugler. Den hannen som er mest uselvisk og oppofrende i dette spillet, er også den som framstår som sterkest, og som får pare seg med flest hunner. Dermed blir de oppofrende egenskapene selektert videre.

De samme trekkene ser vi hos mennesker. Er du spandabel og raus, og river i drinker til hele baren, framstår du som sterk og attraktiv. Bidrar du til fellesskapet, øker også din status i flokken. Men hvis dette skal virke, er det viktig at flokken ikke er for stor, understreket Bongard.

Et annet eksempel er gavebytte. En gave skal ikke koste noe, men samtidig reagerer vi alle hvis det blir ujevnheter i regnskapet. En gave må gjengjeldes før eller senere. Den som ikke gjengjelder en gave taper anseelse, og den som har gitt en gave uten å ha fått noe igjen framstår som en vinner - raus og gavmild.

Hjernen er ikke utviklet for å oppfatte ting ”korrekt”

Bongard snakket mye om hvordan våre følelser er nedarvet med mål om å oppnå eller motvirke handlinger. Når vi synes råtten mat lukter vondt, for eksempel, er det fordi de som gjennom historien reagerte på lukten og lot være å spise maten, overlevde i litt større grad. Dermed ble egenskapen ”å synes råtten mat lukter vondt”, selektert.

I dag er det mye vi til og med synes lukter godt, som egentlig er farlig. Kunstig framstilte kjemikalier, for eksempel. Men siden disse stoffene er nye for oss som art, har ikke egenskapen "farlige kjemikalier lukter vondt" blitt selektert ennå. Det kan bare skje over tusenvis av år, hvis de som lukter på dette i større grad blir syke og dør, mens de som unngår å lukte blir friskere og får flere barn, poengterte Bongard.

Han understreket at hjernen, inkludert følelsene våre, er et resultatet av seleksjon for å få flest mulig etterkommere. Ikke for å oppfatte verden mest mulig ”korrekt”. Han understreket poenget med å vise hvordan hjernen vår nærmest er hardkodet til å misforstå ting, og illustrerte poenget med en enkel modell der et to fargefelt som for oss ser helt ulike ut, til tross for at de har den samme fargen (se bildet øverst).

Også bevisstheten lurer oss, fortalte han. Forskning viser nemlig at bevisstheten kobles på et halvt sekund etter at hjernen egentlig har fattet beslutning om å gjøre en handling. Det tyder på at vi egentlig ikke fatter beslutningene våre i bevisstheten, men at vi lures av våre egne hjerner til å oppfatte det slik.

– Dette er dyptgripende innsikter i hva et menneske er. Det utfordrer våre ideer om hva bevissthet og fri vilje er, og er svært utfordrende. Jeg vet ikke løsningen på dette. Vi har kanskje en slags kontroll i ettertid? Det er jo ikke sikkert at det er bevisstheten som velger? Det kan jo være underbevisstheten? Dette er et veldig spennende område, men uansett hvordan vi vrir og vender på det er vi nødt til ta hensyn til dette halve sekundet, konstaterte Bongard på spørsmål fra Fritanke.no.

Et litt for enkelt bilde?

Bongards foredrag var preget av klare konklusjoner og sikkerhet. Her var det ikke mye rom for tvil og usikkerhet. Bongard var opptatt av å formidle sannheten, og ga klart inntrykk av de som er uenige enten ikke hva de snakker om, eller så er de opptatt av å bruse med fjøra for å trekke til seg damer, eller (for kvinner) å gjøre seg lekker for de mest attraktive mennene.

Normalt er jo dette ting som burde provosere til debatt, men etter Bongards foredrag var det ikke mange kritiske innlegg som kom. Leder for Skepsis Norge og biolog, Marit Simonsen, var blant de få som stilte seg kritisk til deler av det Bongard hadde lagt fram. Hun syntes han tegnet et litt for enkelt bilde av forskjellene på menns og kvinners seksualitet.

– Det er mange andre ting som spiller inn på dette. Man kan ikke forklare alle følelser og handlinger ut fra at kvinner velger og menn konkurrerer, slo hun fast.

Bongard svarte med at det ikke er noen tvil om at kjønnsforskjellene utspiller seg på denne måten, men at det selvsagt er store variasjoner rundt gjennomsnittet. Han understreket løsningen er å se hvordan kjønnsforskjeller manifesterer seg på tvers av alle kulturer. De tingene som er felles i alle kulturer, gir oss en god pekepinn på hva som skyldes biologi, og hvor stor biologien tillater den kulturelle variasjonen å være.