INDIA, januar 2011: – Nei, jeg liker ikke Periyar-bevegelsen! Slett ikke. Noen ganger lurer jeg på om de vil utrydde oss. Vi er ærlige folk og gjør ikke noe galt. Vi er en minoritet som vil leve i fred med andre.

Mannen foran meg på gata i Chennai vil ikke si hva han heter. Først avviser han meg og spørsmålene mine om Periyar-bevegelsen. «This can get me into trouble», utbryter han og vifter meg bort. Fem minutter senere kommer han likevel bort, og da har han hisset seg ganske mye opp i mellomtiden.

– Jeg kjenner brahminer som har blitt banket opp av dem. Jeg skjønner ikke hva galt vi har gjort. Jeg skjønner at avisa di kommer ut et sted langt herfra, men man kan aldri være sikker. De har fangarmene sine over alt. Jeg vil helst være på den sikre sida. Derfor kan du ikke ta noe bilde, sier mannen.

Til slutt får jeg lov til å kalle ham Dr. Shah og opplyse om at han er en pensjonert matematikkprofessor. I panna har han en tynn, loddrett hvit stripe fra hårfestet og ned til neseroten.

For selvrespekt og rasjonalisme
Brahminene er den høyeste kasten i India, og erkefienden til Human-Etisk Forbunds allierte i regionen; Dravidar Kazhagam – selve kjernen i Periyar-bevegelsen. Dette var tidligere et politisk parti, men jobber nå for likeverd, rasjonalisme og utdannelse. Og, hvis noen skulle være i tvil, for aggressiv motstand mot kastesystemet og alle former for religion og irrasjonell overtro.

Grunnleggeren av Periyar-bevegelsen, Periyar E. V. Ramasamy, startet på 20-tallet et opprør mot det indiske kastesystemet for å frigjøre de undertrykte lavkastene og de kasteløse. Målskiva ble naturlig nok de som tronet på toppen av haugen, brahminene.

Periyar kjempet for menneskeverd og likeverd, og for at folk skulle få selvrespekt og tro på seg selv. Da måtte naturlig nok kastesystemet utraderes, og alle forestillinger om guder og det overnaturlige måtte forkastes. Menneskelig fornuft skulle settes i høysetet.

«Rettferdighetspartiet» og den påfølgende selvrespektbevegelsen som Periyar startet på 20-tallet har vokst seg stor. Periyars engasjement og lederevner har også munnet ut i to politiske partier; Dravida Munnetra Kazhagam (DMK) and All India Anna Dravida Munnetra Kazhagam (AIADMK). Det første av dem har hatt makten i delstaten Tamil Nadu nesten uavbrutt siden 1969. Periyar-avleggere er også representert i den indiske nasjonalforsamlingen i Dehli.

Religion har de som nevnt ikke så mye til overs for. Rundt om i storbyen Chennai (tidligere Madras) står det flere statuer av Periyar med en påskrift det ikke går an å ta feil av: «There is no god. There is no god. There is no god at all. He who invented god is a fool. He who propagates god is a scoundrel. He who worships god is a barbarian.»

Store gater i Chennai og andre byer i Tamil Nadu er oppkalt etter ham. I Chennai finnes vi også Periyar-bevegelsens hovedkvarter. Her ligger blant annet Periyar-sykehuset, Periyar-biblioteket, Periyar-minnesmerket og Periyar-bevegelsens sekulære ekteskapsbyrå med vigselsrett. Det er altså ikke en sær undergrunnsbevegelse representanter for Human- Etisk Forbund er på besøk hos.

Periyar-bevegelsen er i høyeste grad en maktfaktor i Indias sørligste delstat. Bevegelsen driver en rekke utdanningstilbud, og har spesialisert seg på å utdanne kvinner. Den såkalte «World Atheist Conference», som er hovedårsaken til HEFs besøk, ble holdt på Periyar-utdanningssenteret i Tiruchirappallli.

Senteret huser rundt 5000 elever/studenter. På campusen her finner vi «Periyar Maniammai Girls Higher Secondary School», «Periyar College of Pharmaceutical Sciences for Girls», «Periyar Centenary Polytechnic College», «Periyar Maniammai College of Technology for Women», og en fire-fem andre institusjoner med lignende navn.

I Thanjavur, en times kjøring øst for Tiruchirappallli, ligger Periyar Maniammai University. Der ble konferansens andre dag holdt. Universitetet har 17 institutter og sju sentre. De har ett institutt for engelsk språk, ett for ledelse, og selvsagt et «Centre for Periyar Thought». Ellers er enhetene konsentrert rundt fagområdene teknologi og naturvitenskap.

MILITÆR OG AUTORITÆR SYMBOLBRUK
Men så var det denne marsjeringen da. Og uniformene. Periyar-bevegelsen har nemlig, humanismen til tross, en sterk dragning mot militær og ganske autoritær symbol- og ordbruk.

Den 8. januar i år stod en storøyd delegasjon fra HEF og observerte tusenvis av mennesker demonstrere mot religion og for vitenskap og humanisme gjennom gatene i Tiruchirappalli. Demonstrasjonen ble akkompagnert av brølende befal og marsjerende soldater som adlød med stive blikk. Gjennom hele toget kunne vi se det svarte og røde flagget til Dravidar Kazhagam. De fleste demonstrantene hadde på seg bevegelsens svarte uniform. Idet de passerte podiet til bevegelsens leder, K. Veeramani, gjorde de honnør. Folk trakk biler med kroker festet i ryggen, blåste flammer og balanserte på kniver.

Det hele ble avsluttet med et stort Periyar-show i gata med kostymetung dans, skuespill og utvalgte budskap fra bevegelsen. Flere tusen satt og hørte på. Gata var stappfull.

I forbindelse med World Atheist Conference hadde bevegelsen rigget til et såkalte «Science expo». Den ga et utdypende bilde. Utstillingen bestod for det meste av montasjer som skulle illustrere dumme, overtroiske ting som folk tror på, og vise hvordan vitenskapen forklarer det samme på en bedre måte. På veggene hang det plakater som slo fast at «God is created by man’s fear» og «Reason shapes the future, but superstition infects the present». Bak hver montasje stod det unge jenter som var godt drillet i å forklare hva det hele handler om. Man trengte ikke stoppe lenge opp foran en montasje før man fikk selskap:

– Hello sir. Denne montasjen handler om hva vi trenger og hva vi ikke trenger i verden. På den ene siden ser vi en verden full av forskjellige religioner. På den andre siden ser vi alle de fantastiske tingene vi mennesker har greid å lage; mobiltelefoner, biler, fly. Hva har religionene bidratt med for å få til dette? Hva trenger vi mest? Religion eller vitenskap? spør hun.

Det er ikke mye tvil om hva svaret er.

Jeg spør hvor lenge hun har gått på Periyar-skole. Svaret smeller ut av henne.

– Jeg har gått her i fire år, sir. Da jeg begynte her trodde jeg på hindugudene. Men jeg skjønte raskt at ingen av disse gudene finnes i virkeligheten. Jeg ble ateist, og lærte at vitenskapen er det vi trenger for å finne ut av verden.

Andre montasjer i lokalet blir forklart like ivrig av andre jenter. Det handler om hvor mye smartere det er å gå til lege enn i tempelet hvis du er syk. Det handler om evolusjonslæren og at vi ikke trenger noen gud for å forklare livet på jorda. Det handler om at det aldri er blitt bevist at spøkelser, engler, demoner og havfruer finnes. Og at det faktisk er ganske enkelt å knekke en kokosnøtt i hodet på noen, hvis den har en liten sprekk. Det er ikke overnaturlig i det hele tatt.

KADRE OG REVOLUSJON
Periyar-jentene svartmaler kanskje religionene litt mer enn hva rimelig er. Men likevel, det er ikke vanskelig å være enig i mesteparten av det som formidles inne på Science Expo. At religionene ikke har stort å bidra med når det gjelder virkelighetsbeskrivelse og teknologisk innovasjon, samt at guder er unødvendig i moralspørsmål er lite kontroversielt i HEF-kretser. Dessuten er det sikkert god grunn til å ta i litt hardere overfor religionene i India, enn hva som føles naturlig i Norge.

Likevel er møtet med Periyarbevegelsen kraftig kost. Hvordan er det å være troende på en av disse Periyar-skolene? Har ungjentene kommet fram til livssynet sitt selv? Eller har de blitt indoktrinert, hjernevasket, programmert? Og hva med den sinte brahmin-mannen? Driver Periyar folk og banker opp folk? Hva slags bevegelse er egentlig dette? Er det noe jeg bør omfavne eller ta avstand fra? Skal vi skrive den militante ateistmisjoneringen på kontoen for kulturforskjeller, eller tipper det hele litt over?

For å kaste litt mer lys over spørsmål av denne typen, tok jeg en prat med K. Veeramani, lederen av Dravidar Kazhagam og de facto leder av Periyar-bevegelsen. Veeramani (77) ble med i Periyars rettferdighetsparti allerede i 1944, som 11-åring. I 1956 begynte han å arbeide direkte under Periyar selv og ble etterhvert pekt ut som den store lederens etterfølger. Veeramani har ledet bevegelsen siden Periyars død i 1973.

I dag dyrkes Veeramani i nesten like stor grad som Periyar selv. I det allerede nevnte opptoget gjennom gatene i Tiruchirappalli, var det omtrent like mange bilder av Veeramani som det var av Periyar. Statusen er imidlertid mer imponerende enn den fysiske størrelsen. Det er en veldig liten mann som kommer og hilser på Fritanke.no i en pause under ateistkonferansen.

Han begynner straks å snakke om hvor stor og innflytelsesrik Periyar-bevegelsen er i Tamil Nadu.

– I Tamil Nadu kan 72 prosent av befolkningen lese og skrive. Det er godt over snittet for resten av India. Det er et resultat av det reformarbeidet som Periyar startet. Det jeg leder kaller vi selvrespektbevegelsen. Det er en ikke-politisk, sosial og revolusjonær bevegelse. Vi har over en halv million medlemmer. Dette er mennesker som har søkt og bestått prøver for å kunne bli kadre hos oss. I tillegg har vi veldig mange usynlige medlemmer, som jeg bruker å kalle det. Det er folk som er helt enig med oss, men som av ulike årsaker ikke har registrert seg som medlemmer.

– Revolusjon? Kadre? Er dere kommunister?

– Vi er ikke kommunister slik som i Sovjetunionen. Vi er ikke opptatt av økonomi. Vi har ingen planer om å avskaffe markedsøkonomien eller privat eiendomsrett. Det vi i Dravidar Kazhagam er opptatt av, er likeverd og selvrespekt. Vi legger stor vekt på utdannelse, både fordi det har en egenverdi for samfunnet, og fordi det bidrar til selvrespekt og til å bryte ned de klasseskiller. Men til tross for at vi ikke er så opptatt av økonomi, står vi åpenbart på venstresida og knytter oss an til en kommunistisk tradisjon.

Veeramani forteller om de to ledende partiene i Tamil Nadu, som begge er utgått av Dravidar Kazhagam. Gjennom disse har Periyar-bevegelsen hatt makten i Tamil Nadu nesten uavbrutt de siste 40 årene. Disse to partiene brøt i sin tid med Periyar, fordi de var uenige i Periyars ønske om å løsrive Tamil Nadu fra resten av India. Nå er imidlertid ikke dette noen sak lenger. Alle støtter et samlet India. Veeramani beskriver den sosiale reformbevegelsen han selv leder og de politiske partiene som en «toløpet hagle».

HAR HATT NOEN TILFELLER AV TRAKASSERING
Men hva med alle disse 500.000 «kadrene»? Har de noen medbestemmelse? Finnes det årsmøter, fylkessamlinger, landsmøter og slikt, der hvert enkelt medlem har stemmerett? Når jeg spør Veeramani om dette, blir han unnvikende. Han vil heller snakke om hvordan organisasjonen styres.

– Vi ledes av et politbyrå med seksten medlemmer. Og så er det en generalforsamling der omtrent en tredel er kvinner. En så høy kvinneandel er ganske vanskelig å få til i et land med tradisjonelle kjønnsroller, så det er vi veldig stolte av, forteller han.

Jeg prøver å få ut av ham hvordan kan man blir med i denne generalforsamlingen. Har alle de 500.000 medlemmene mulighet til å stemme på representanter?

– Hvem som helst kan bli med i generalforsamlingen, og du må huske at India er et demokratisk land. Vi har lange demokratiske tradisjoner, svarer Veeramani.

Joda, India. Men hva med dere? Jeg prøver flere ganger å få et klart svar, men må gi opp.

Senere på dagen snakker jeg med en konferansedeltager fra en annen del av India som kjenner Periyar-bevegelsen godt. Han forteller at medlemmene i Dravidar Kazhagam kan sammenlignes med tilhengere, og at de ikke har stemmerett. Medlemmene i generalforsamlingen og politbyrået blir anbefalt og plukket ut av toppene, og da først og fremst av Veeramani selv.

Tilbake til sjefen sjøl. Jeg spør hvorfor det er så mye uniformer, militær disiplin og sluttet orden i bevegelsen hans. Er ikke dette strenge hierarkiet i strid med idealet om menneskelig likeverd og fritenkeri?

– Jeg ser ikke at dette er noen motsetning. Vi må ha disiplin i bevegelsen, slik at alle skjønner at dette er en bevegelse med orden og samhold. Vi vil fremme en sunn sjel i et sunt legeme. Da må ungdommen få klare rammer. Vi er for eksempel skeptiske til kino og billig underholdning. Vi vil ikke at ungdommen skal sløves ned. Vi vil lære dem å tenke kritisk. Vi vil gi dem en mental makeup. Ellers vil jeg understreke at alle er fri til å slutte hos oss hvis de ikke liker det vi driver med. Det er opp til hver enkelt.

– Kan man tvile hos dere? Er det lov til å være agnostiker?

– Medlemmer hos oss kan ikke tvile på ateismen. Hvis noen sier at det «kanskje finnes en gud» eller noe slikt, så er de fri til å slutte som medlemmer i Dravidar Kazhagam. Der går det en grense. Vi må ha disiplin på dette, sier Veeramani bestemt.

– Dere bruker harde og nedlatende ord mot religion og religiøse, samt mot brahminene. Finnes det tilfeller der medlemmer av Dravidar Kazhagam har trakassert brahminer eller religiøse på en eller annen måte?

– Vi har dessverre hatt en del tilfeller av dette, og det vi aksepterer det selvsagt ikke. Slike angrep er strengt forbudt. Hvis noen bryter disiplinen, blir de utvist. Vi nøler aldri og viser ingen nåde, sier han, nesten enda mer bestemt enn forrige gang. Veeramani forteller videre at Periyar-bevegelsen ikke er kontroversiell i regionen. De eneste som aktivt misliker dem er brahminene og de andre høykastene.

– Brahminene er veldig sinte på oss. De setter jevnlig i gang kampanjer. Ellers vil jeg si at folk aksepterer oss, også de religiøse. Hvordan kunne ellers et parti utgått fra Periyar-bevegelsen bli gjenvalgt i Tamil Nadu nærmest uavbrutt siden 1969? spør han.

For å underbygge utsagnet, viser Veeramani til den store demonstasjonen i Tiruchirappalli kvelden før. Avslutningen ble holdt ved en stor katolsk kirke. Veermani forteller at flere av de ansatte ved kirken stod og fulgte showet.

– De smilte og fulgte med. De er vant til oss og viser toleranse. Da er vi tolerante mot dem tilbake. Det er generelt mye toleranse her i Tamil Nadu. Vi har religionsfrihet og lever i fred sammen.

ELEVER MÅ GJERNE TRO, MEN BLIR OPPDRATT
Veeramani understreker at de ikke har noe imot å få religiøse inn på sine skoler.

– Det er slett ingen krav om å være ateist for å begynne på våre skoler. Det holder å være minst tolv år, sier han.

– Har dere noen krav i den andre enden? Må elevene bli ateister før de kan avlegge eksamen?

– Vi har ingen formelle krav om det, men i realiteten er ikke dette noe problem. Etter å ha gått gjennom våre skoler blir nesten alle ateister. Vi bearbeider dem og oppdrar dem. Men vi krever ingenting. Som humanister er vi opptatt av at alle må få lov til å bestemme selv. Men når vi lærer dem hvordan vitenskapen fungerer, og hvilken styrke som ligger i kritisk og logisk tenkning, så kommer ateismen av seg selv. Vi trenger ikke indoktrinere dem.

– Hvis du fikk bestemme, ville du ha innført lover for å begrense religion på en eller annen måte?

– Dravidar Kazhagam er for et samfunn uten religion. Men vi kan ikke bruke lovgiving for å hindre det. Folk må ha frihet til å dyrke sin religion som de vil. Men vi synes det er riktig å bruke politisk makt for å sikre et klart skille mellom stat og religion. Staten må være sekulær. Vi er en sosial pressgruppe som jobber for å påvirke folkemeningen, og vi er tålmodige. Vi kan ikke tvinge folk til noe gjennom lovgiving. Religion og livssyn må de finne ut av selv, poengterer han.

INDISK TOLERANSE
Aggressiv retorikk til tross; Veeramani har trolig rett når det gjelder toleranse. Uten den dype toleransen han snakker om ville det sterkt sammensatte indiske samfunnet eksplodert i konflikter.

Det er tydeligvis mer toleranse for ateisme også, enn det er hjemme i Norge. Det er for eksempel vanskelig å se for seg en av disse Periyar-statuene med «There is no god» på offentlig sted i Norge. De hadde neppe fått stå i fred.

Artikkelen stod på trykk i Fri tanke nr. 1-2011