Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Hvor går grensene for humanismen?

# Publisert 13.12.2006 Humanisme kommer i mange varianter. Som denne: "Vi er ikke immune mot kjeltringer blant oss. Hvis jeg allerede nå kjente til n...

Publisert:

Sist oppdatert: 13.12.2006 kl 13:45

Publisert 13.12.2006

Humanisme kommer i mange varianter. Som denne: "Vi er ikke immune mot kjeltringer blant oss. Hvis jeg allerede nå kjente til noen, ville de ikke være i live etter morgendagen. Kort prosess. Det er fordi jeg er humanist at jeg har dette synspunktet."

Sitatet er fra Erich Mielke, Øst-Tysklands kanskje mest fryktede mann. Mielke ledet i mer enn tre tiår "Ministerium für Staatssicherheit", kjent som Stasi. Og mer enn noen annen var han ansvarlig for at Øst-Tyskland utviklet seg til det mest gjennomovervåkede samfunn noen sinne.

Men Mielkes humanisme er ikke den eneste: "Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter," heter det i Norsk humanistmanifest 2006, en definisjon som plasserer Mielke trygt på utsiden.

Norsk humanistmanifest 2006 står i tradisjonen fra en rekke internasjonale humanistmanifester og erklæringer - sist Amsterdam-erklæringen fra 2002 - som Human-Etisk Forbund (HEF) har sluttet seg til og brukt i sitt arbeid. Men dette er første gang forbundet har formulert sitt eget manifest, tilpasset norske forhold. Undertegnede har hatt hovedansvaret for å føre det i pennen.

Fra humanetikk til humanisme
Spennet mellom HEFs og Mielkes forståelse av humanismebegrepet, antyder noe av grunnen til at manifestet er blitt til. Forbundet har de siste to tiårene gradvis gått over fra å omtale sitt livssyn som "humanetikk" til å bruke betegnelsen "humanisme".

Dette er i tråd med begrepsbruken internasjonalt og bidrar til å signalisere hvilken tradisjon vi befinner oss innenfor: "Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap - en tradisjon som har inspirert mange av verdens fremste tenkere og kunstnere og som har vært en viktig impuls i utviklingen av demokrati og menneskerettigheter," for nok en gang å sitere manifestet.

Der humanetikk er et entydig og lite omdiskutert begrep (i hovedsak fordi ingen andre gjør krav på det), er humanisme mer allmennt og utbredt. Da blir det presserende å tydeliggjøre hva vi legger i det. Norsk humanistmanifest 2006 er et svar på dette behovet.

Det er også svar på et rent praktisk behov: Forbundet får stadig henvendelser om humanismens innhold; fra presse, skoleelever og personer som tygger på om dette er et livssyn for dem. Da er det praktisk å ha en tekst å vise til.

Uten fasit

Men selvsagt stikker behovet dypere. For et livssynsforbund er det nødvendig å ha en bevissthet om hva livssynet inneholder. Dette gjelder ikke minst for et sekulært livssyn, som er noe ganske annet enn et religiøst. Humanismen er uten guddommelige åpenbaringer og instruksjoner - det finnes ingen overjordisk fasit. Det humanistiske livssyn finnes ikke - humanismen er ikke annet enn det vi kan bli enige om at den er.

Sekulære lissyn er med andre ord produkter, ikke av åpenbaringer, men av refleksjon. Og denne refleksjonen må være pågående. Slikt sett er ikke det viktigste med manifestet den endelige teksten, men debatten som ledet frem til den. Den har bidratt til å styrke bevisstheten om humanismens verdier og begrunnelsene for disse verdiene.

Men mer enn det; denne type debatt og refleksjon er selve humanismens kjerne. Manifestet formulerer det slik: "Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon."
Manifestet er ingen eviggyldig tekst. Den er hva man i fellesskap har kommet frem til i forbundet på et bestemt tidspunkt. Det signaliseres klart ved at årstallet er del av navnet. Teksten er åpen for revisjon, for tillegg og fratrekk.

Humanismens paraply

Uten en overjordisk fasit er det opp til den enkelte å definere innholdet i sitt livssyn. Ingen, hverken enkeltpersoner eller organisasjoner, kan gjøre krav på enerett til å definere hva humanisme er.

Samtidig kan ikke et livssyn inneholde hva som helst. Et sekulært livssyn er en paraply likesinnede kan samle seg under. Det er ikke plass til alle under denne paraplyen. Humanister må selv klargjøre hvem som kan og ikke kan få plass under vår paraply. Det er for eksempel ikke plass til Erich Mielke der.

For man kan ikke tro hva som helst og fortsatt med rette kalle sitt livssyn humanistisk. Manifestet markerer grensene, slik vi forstår dem. Å hevde at tilværelsen har en guddommelig gitt mening er i strid med humanismen. Å avvise at vitenskapens metoder er den beste vei til pålitelig, etterprøvbar kunnskap, strider mot humanismen. Dogmatisme, å hevde at noe er hevet over kritisk refleksjon, bryter med humanismens grunnprinsipper.

Og kanskje viktigst: Å hevde at etikkens regler er gitt en gang for alle i en guddommelig åpenbaring, er i strid med humanismen. For "humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur og erfaringer og at de har forståelse og omsorg for andre som grunnlag. Vi har en naturlig evne til å leve oss inn i andres situasjon som kommer til uttrykk gjennom vår samvittighet og som gjør oss til moralske vesener."

Samtidig er ikke manifestet en trosbekjennelse hver og en må slutte seg til for å kunne være medlem av Human-Etisk Forbund. Det vil garantert være mennesker som kaller seg humanister og samtidig er uenige i et eller flere av manifestets formuleringer. Eller som mener det er avgjørende poenger i en definisjon av humanismen som ikke er med i manifestet. Fordi manifestet ikke er en endelig og evig formulering av livssynets innhold, bør det være uproblematisk.