Nick Clegg fra det liberaldemokratiske partiet i Storbritannia har overraskende seilt opp som en utfordrer til de konservative (Toryene) og Labour de siste ukene. På de siste målingene er Clegg &co jevnstore med Labour, noe som er en formidabel vekst fra det nivået de tradisjonelt har ligget på. Valget holdes den 6. mai.

Men nå har Clegg fått et problem. Han har blitt innhentet av fortiden. I 2007, på pressekonferansen etter at han ble valgt til partileder, ble han nemlig spurt om han tror på Gud. Svaret kom kontant fra Clegg; "Nei".

Det virker som Clegg fikk kalde føtter, for kort tid etterpå kom han med en pressemelding der han understreker at kona hans er katolikk og at deres to barn oppdras som katolikker. Clegg framhevet også at han "har enorm respekt for religiøse mennesker". Og til tross for at han ikke selv er en "aktivt troende" (sic), vil han aldri nærme seg religiøse spørsmål "med et lukket hjerte og et lukket sinn", ifølge pressemeldingen.

I valgkampen nå i 2010 har Clegg blitt konfrontert med ateistuttalelsene fra 2007. Det virker ikke som han anser det som spesielt gunstig for valgkampen.

Clegg benytter nå enhver anledning til å framstå som en religionsvennlig politiker. Nylig hadde han et innlegg på trykk i avisen til The Church of England, der han slår fast at de kristne verdiene er sentrale for det liberaldemokratiske partiet. Han skal også ha deltatt i en anglikansk gudstjeneste i Surrey for å styrke sitt image blant de troende.

Avisa The Telegraph slår på bakgrunn av dette fast at "ateisten Clegg finner Gud rett før valgdagen", og spør seg retorisk om hvorfor han ikke fant plass til å kommentere sitt eget forhold til Gud når han først hadde en artikkel på trykk i et kirkeorgan.

Hvorfor føler Clegg at han er nødt til å mildne og glatte over det faktum at han ikke tror på Gud? Utfordrerne hans, David Cameron og Gordon Brown, ser ingen grunn til å legge skjul på hva de mener om saken. De har begge stått fram som kristne.

Cameron sier at han tror på Gud, men at han "ikke går så mye i kirken som han burde". Brown gjør et stort poeng ut av sin kristne oppvekst i Skottland, og framholder kristendommen som sitt "moralske kompass". Ingen av dem later til å frykte velgerflukt av den grunn.

Selv om Storbritannia trolig har en større aksept for ikke-tro blant politikere enn for eksempel USA, viser eksempelet Clegg vs. Cameron/Brown at det fortsatt er mer legitimt også der å stå fram med et kristent livssyn, enn med et ikke-religiøst.

Hvorfor er det slik? Hvorfor har Clegg et behov for å mildne inntrykket og kvitte seg med ateist-spempelet?

Det kan virke som om ateismen har et imageproblem. Selv om begrepet strengt tatt ikke innebærer annet enn at man ikke tror på gud/guder, har ateismen en tilleggsbetydning som gjør begrepet til et hendig redskap for politiske motstandere. En"ateist" oppfattes nemlig som en litt småfanatisk religionshater i tillegg.

Selv Pete Stark, USAs inntil nylig eneste åpne ikke-troende kongressmedlem, avviser å kalle seg "ateist". Han velger seg "ikke-teist" og prøver å unngå religionshater-stempelet på den måten. Blant folk som strengt tatt er ateister, er begrep som "agnostiker", "ikke-troende" eller "ikke-religiøs" langt mer populære, også her hjemme.

Noe av årsaken til at begrepet har fått denne tilleggsbetydningen, er selvsagt at ateismen har oppstått som en reaksjon på sin motsats, teismen. Hadde ikke gudstro eksistert, ville vi fortsatt hatt ateisme, men vi ville ikke ha hatt noe navn for det. Da ville det ha vært naturtilstanden.

Men ettersom både teisme og ateisme finnes, ligger religionskritikken innbakt i sistnevnte. Samtidig skal det heller ikke legges skjul på at enkelte ateister i praksis framstår som skarpe, og tildels urimelige, kritikere av gudstro - et inntrykk som blir godt hjulpet av stråmannsargumentasjon, hårsårhet og offermentalitet på den andre siden.

Ateismen er imidlertid, i seg selv, ikke mer religionskritisk mot for eksempel kristendommen enn et hvilket som helst annet ikke-kristent livssyn. Når man står for noe annet enn kristendom, innebærer dette samtidig en passiv fornektelse av kristendommen. Verre trenger det ikke være for ateismen heller.

Det er trist at det skal være nødvendig å unnskylde at man ikke tror på Gud. En bedre strategi for Nick Clegg og Pete Stark ville ha vært å stå fast på sin ikke-tro, og heller konstatere det opplagte; at det ikke er noen motsetning mellom det å ikke tro på Gud og det å være et moralsk menneske som alle andre.

Den dagen dette er en selvfølgelighet, og tro/ikke-tro tolereres på lik linje, vil det ikke lenger være noen grunn til å unnskylde hvor man står.