- Kontekst er viktig. Det er derfor det er forskjell på om en jødevits blir fortalt av en jøde eller en nynazist. Jeg mener Sindre Bangstad mister noe av tolkningsbakgrunnen når han ser bort fra Walid al-Kubaisis muslimske bakgrunn. Med utgangspunkt i det synes jeg det blir alt for sterkt av ham å snakke om paralleller til antisemittisk propaganda på 30-tallet, sier Lars Gule.

Han er tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, og forfatter av boka Islam og det moderne.

Gule understreker at al-Kubaisi helt klart har en agenda.

- Al-Kubsisi er sekulær og kjemper mot radikal og politisk islam. Filmen må tolkes i lys av dette, samt hans bakgrunn. Det er lov til å lage subjektive filmer, og det er det al-Kubaisi har gjort. Jeg synes Bangstad dermed i litt for stor grad tolker filmen ensidig inn i en norsk kontekst hvor islamofobi er et voksende problem, understreker han.
Deler mye av kritikken
Når det er sagt, deler Gule mye av Bangstads kritikk når det gjelder den virkelighetsbeskrivelsen som formidles i filmen.

- Filmen inneholder en del ikke-uttalte, men likevel tydelige, antydninger om at Det muslimske brorskap har en enhetlig agenda og en bevisst plan for å underlegge seg Europa, og at alle muslimer i Europa på ulikt vis er en del av denne planen. Dette er overhodet ikke dokumentert i filmen, og det er ikke bare høyst tvilsomt om det er slik, det er umulig, sier Gule.

Det er al-Kubaisis konsirasjonsantydninger som er Gules sterkeste innvendig mot filmen. Disse antydningene mener Gule kommer fram både gjennom uttalelser, og ikke minst gjennom filmens billedbruk.

- Vi ser bilder av alminnelige muslimske kvinner og menn, og ikke minst barn, samtidig som det hevdes at islamister planlegger å overta Europa ved hjelp av demografien. Med en slik framstilling gjør man alle muslimer til ledd i islamistenes plan. Enten føder muslimske kvinner helt bevisst mange barn for å bidra til å realisere en slik plan, eller så er de uvitende brikker i et større spill igangsatt av muslimbrødrene. Begge deler er helt galt, understreker Gule.

Han understreker at islamister av alle slag gjerne må tro at deres planer vil bli realisert ved at det blir flere muslimer i Europa, men slår fast at dette ikke er noe annet enn et dårlig begrunnet håp.

- Deres demografiske beregninger er helt urealistiske. Forestillingen om muslimsk flertall i Europa i løpet av de neste 20-30 eller endog 50 til 90 år, er bare tøv. I tillegg hopper man fullstendig bukk over at de kommende generasjoner av muslimer i Europa vil ha en ganske annen oppfatning av islam enn det dagens muslimbrødre har. Derfor er det trist at al-Kubaisi og andre tar utgangspunkt i islamistenes fordreide og urealistiske ønsketenkning, og ikke heller fokuserer på islamistenes faktiske posisjoner og handlinger. For her er det virkelig mer enn nok å kritisere, sier Gule.

Han sammenligner uttalelsene til muslimbrødrenes leder, Muhammed Mahdi Akif, med vanlig kristen misjon.

- Hvis du lytter til hva Mahdi Akif sier i filmen, er det ingenting som underbygger påstanden om at muslimbrødrene driver en stor, sentralstyrt konspirasjon. Det Akif sier om å "legge Europa under islam" er ikke mer dramatisk enn det kristne misjonærer sier om å vinne verden for Jesus. At man ønsker "å legge verden under seg", at man har en visjon om og arbeider for kristendommens seier eller islams framgang, sier selvsagt ingenting om realismen i planene, understreker Gule.

Som å snakke bare med SV-ere om Frp

Gule poengterer videre at al-Kubaisi stort sett har snakket med folk som er enig med ham.

- Jeg er enig med bloggeren Olav Elgvin som skriver at dette er som å lage en dokumentarfilm om Frp, og bare snakke med folk fra SV og Rødt. Jeg har googlet en del av folkene som intervjues i filmen. Jeg kan ikke se at de er forskere. Alle er politikere og/eller sekulære journalister som står i en daglig kamp mot Det muslimske brorskapet. Det er helt greit, og en del av legitim politisk aktivitet, men når man bare snakker med slike folk så blir det veldig ensidig, sier Gule.

Han misliker også al-Kubaisis antydninger om at Det muslimske brorskapet, og de som angivelig står i ledtog med dem, taler med "to tunger".

- Dette er en påstand som kan fanges opp av islamofobe som et bevis på at muslimer er upålitelige. Men dette er jo noe man kan si om enhver politisk gruppering. Det er ingen grunn til å tro at dette er vanligere i Det muslimske brorskap enn ellers, sier Gule.

Stor forskjell på Ramadan og al-Qaradawi

Walid al-Kubaisi hevder i filmen at Tariq Ramadan, som ofte oppfattes som en talsperson for liberal og vestliggjort islam, egentlig tilhører de konservative muslimsbrødrene, at han har en skjult agenda og snakker med to tunger. Al-Kubaisi synes også å sette likhetstegn mellom Ramadan og Yusuf al- Qaradawi, muslimbror og kanskje Europas ledende muslimske skriftlærde.

Lars Gule er uenig i denne sammenligningen.

- Det blir helt feil av al-Kubaisi å implisere at Ramadan og al-Qaradawi mener det samme. Som Sindre Bangstad har påpekt er det viktige forskjeller mellom dem. Al-Qaradawi er nok også en viktigere og mer sentral person enn Ramadan, sier han.

Vil ikke bagatellisere

Lars Gule framhever at han på ingen måte ønsker å bagatellisere trusselen fra radikal islam.

- Hvis vi konsentrerer oss om Egypt, er det ingen tvil om at konservativ islamistisk ideologi har fått økt oppslutning. Dette er en bekymringsfull utvikling som det er all mulig grunn til å kjempe imot. Det samme gjelder selvsagt tilsvarende tendenser i Europa, sier Gule.

- Hva tror du hadde skjedd hvis en film med tilsvarende innhold hadde blitt laget av en innvandringsfiendtlig organisasjon som for eksempel Stopp islamiseringen av Norge (SIAN)?

- Da hadde den garantert aldri blitt sendt på TV2. Den hadde nok havnet på Youtube i likhet med mange andre sterkt vinklede og ensidige dokumentarfilmer. Men Walid al-Kubaisi har mye mer kredibilitet og dermed tas prosjektet, med rette, også mye mer på alvor, sier Gule.

Han håper filmen vil stimulere til en mer nyansert debatt, men frykter det motsatte.

- Hvis flere blir inspirert til å sette seg bedre inn i sakene som et resultat av denne filmen, så er det veldig bra. Men jeg ser også en fare for at filmen blir stående som en sannhet. Det bekymrer meg. Vi så en tendens til det på premierevisningen i forrige uke, sier Gule.

Import fra Saudi-Arabia

Gule analyse av muslimbrødrenes økte innflytelse i Egypt, er at denne i større grad kan være et resultat av en generelt økende sosial konservatisme i samfunnet, enn at den økte innflytelsen skyldes muslimbrødrene selv. Dette henger sammen med at egyptere, i store antall og over lang tid, har vært gjestearbeidere i Saudi-Arabia og de andre gulfstatene. Her har de blitt påvirket av wahabismen, Saudi-Arabias strengt konservative stats-islamisme. Dette er verdier som de har tatt med seg tilbake til Egypt etterpå.

Gule mener dette har ført til at oppslutningen rundt konservativ islam i Egypt har økt over tid, noe som selvsagt har styrket Det muslimske brorskaps armslag. Samtidig har gulfstatenes oljepenger betalt for moskeer og imamer som har styrket den konservative islamtolkningen ytterligere.

Innviklet forhold til demokrati

Når det gjelder muslimbrødrenes forhold til demokrati, tegner Gule et komplisert og paradoksalt bilde.

- Muslimbrødrene i Egypt kjemper i dag for demokrati. De gjør virkelig det, både i ord og handling. Det er ikke noe de bare later som om de mener for å få makt. De er langt fra noen gode demokrater og det er definitivt uenigheter om demokratiet blant brorskapsmedlemmene, men spørsmålet diskuteres og brorskapet har inntatt klart demokratiserende standpunkter i den egyptiske sammenhengen, stikk i strid med deres egen konservative islamforståelse, sier Gule.

Paradokset midt oppi dette består i at demokratiet trolig har mistet folkelig støtte som en følge av den generelle dreiningen mot mer konservative og islamistiske holdninger. Med andre ord, selv om Muslimbrødrene har argumentert for at kvinner kan stille til valg, og har forsøkt å fremme kvinnelige kandidater til nasjonalforsamlingen, så har den sosiale konservatismen ført til at mange av disse "muslimsøstrene" ikke fikk lov til å stille av sine ektemenn!

- Muslimbrødrene, som altså er inne i en demokratiseringsdiskusjon, ender opp med å risikere å tape støtte fra et folk som de selv har bidratt til å gjøre mer udemokratiske. Derfor er det ikke så enkelt som Bjørn Olav Utvik vil ha det til i Klassekampen på onsdag, at muslimbrødrene "kjemper for demokrati". Og det er heller ikke slik som Walid al-Kubaisi forutsetter, at de er anti-demokratiske. Bildet er mye mer sammensatt, sier Lars Gule.

Voldelige islamister skyr muslimbrødrene

Et annet poeng Gule kommer med er at muslimbrødrene faktisk er i konflikt med de mest ytterliggående og voldelige islamistene.

- Det er stor forskjell på muslimbrødrene og de islamistiske og jihadistiske organisasjonene som vokste fram i Egypt på 70- og 80-tallet. Ingen av disse har vokst direkte ut av Det muslimske brorskap i Egypt, som i det store og hele har stått for ikke-vold helt siden drapet på grunnleggeren Hassan al-Banna i 1949. Snarere er det slik at de voldelige islamistene har angrepet muslimbrødrene. En av Egypts mest beryktede islamistorganisasjoner, Gama'a al-Islamiyya, stod for eksempel bak fysiske angrep på muslimbrødre på 70-tallet i stridene på egyptiske universiteter. Dette er ting al-Kubaisi godt kunne ha tatt med i filmen for å nyansere bildet, sier Gule.

Han peker imidlertid på at Det muslimske brorskap andre steder enn i Egypt har valgt en voldelig konfrontasjonslinje overfor myndighetene.

- I Syria forsøkte muslimbrødre å starte et væpnet opprør på begynnelsen av 1980-tallet. Dette ble slått ned i den blodige massakren i Hama i 1982. I 1988 etablerte så en del av det palestinske muslimske brorskapet Hamas, som fører væpnet kamp mot Israel. Hamas har også valgt å bruke terror som virkemiddel i sin kamp. Men lite tyder på at de brorskapsorganisasjonene som bruker vold i sin kamp mot myndighetene, har forsøkt å overføre denne væpnede kampen til Europa, sier Lars Gule.

Viktig å ikke overse faren

Han understreker at virkeligheten er langt mer nyansert enn det som framkommer i Walid al-Kubaisis film, men legger til at al-Kubaisi skal krediteres for å sette den totalitære trusselen, fra islamismen generelt og Det muslimske brorskapet spesielt, på dagsordenen.

- Det er viktig at vi ikke overser dette fenomenet. Og selv om trusselen nok er større overfor muslimer enn overfor den europeiske kulturs framtid, er dette alvorlig nok. Derfor trenger vi også de ulike muslimske stemmene i denne debatten. Al-Kubaisis film er et viktig varselrop. Så får vi ta debatten, med alle nødvendige nyanseringer, derfra, avslutter Gule.