"At anklager om islamofobi kommer, som på refleks, når vi presenterer faktiske forhold i en debatt om religioners samfunnsrolle, er nedslående og usaklig, og debatten avspores", skriver redaktørene av det aktuelle kulturtidsskriftet Sans i sitt tilsvar.

Svenskene i Fri tanke Forlag har akkurat sluppet førsteutgaven av tidsskriftet Sans, et "existensiellt magasin i upplysningens anda". Sans er en videreføring av det tidligere magasinet Humanisten, og førsteutgaven tar for seg undertrykking av kvinner, og kulturrelativisme.

Inne i bladet finnes blant annet et lengre intervju med forfatteren Ophelia Benson, som har skrevet boka Hater Gud kvinner?, samt utdrag fra denne boka. Det er også trykket intervjuer med kjente svenske samfunnsdebattanter, om hvordan man kan drive religionskritikk, uten at argumentasjonen gagner fremmedfiendtlige krefter.

Bokas utdrag viser eksempler på kvinneundertrykkende, religiøse praksiser fra samtlige verdensdeler, fra ortodoks jødedom i Israel, via shariastyrkte samfunn i arabiske land og til søramerikansk og østeuropeisk katolosisme.

Rasismerelatert diagnostisering

Helle Klein publiserte sin kritikk gjennom den kristenkonservative tankesmien Seglorna Smedja, og det spesielle ved kritikken er at Klein innrømmer at hun ikke engang har lest bladet. Videre feilsiterer hun nettopp forsideteksten hun kritiserer - En religion för kvinnor?, fremfor En Gud för kvinnor? - og snubler ytterligere ved å tillegge Humanisterna utgivelsen.

"La oss heller ikke glemme at de som helst stempler humanistisk idékritikk som islamofobisk, utdeler sine diagnoser fra trygge hjørner av det vestlige medielandskapet. Heller enn å åpne øynene for kvinners ufattelige undertrykkelse og lidelse andre steder i verden, velger man gang på gang å forsøke å stilne kritikerne med sykdomsstempler. Fornektelsen er psykologisk forståelig, men intellektuelt og moralsk uholdbar", avslutter Larsson og sjefsredaktør Christer Sturmark i sitt tilsvar på Kleins kritikk.

Debatten flyttet seg fra nettbaserte tankesmier til tv-studio, der Klein og Sturmark møttes i Gomorron Sverige, og temperaturen steg raskt.
Kolonialismens samvittighetsnag
- Så lenge religioner søker innflytelse på samfunnets verdigrunnlag og politiske avgjørelser, kan de ikke ha noen frisone i debatten, men granskes på lik linje med andre idésystemer, skriver Sans-redaktør Sara Larsson til Fritanke.no.

Hun intervjuet selv forfatteren Ophelia Benson, og tok opp nettopp temaet islamofobi med Benson:

Sans: I boken gransker dere også begrepet islamofobi, som ofte dukker opp i religionsdebatten i dag. Dere mener at dette er et misbrukt begrep.

Benson: Det begynte for rundt ti år siden, da folk begynte å bekymre seg for kritikken mot islam, som et triks for å avspore debatten - kritikk mot islam ble likestilt med angrep på muslimer som gruppe (...). Den som likevel kritiserte, kunne dermed stemples som rasist. Folk burde kunne skille mellom islam og muslimer. Folk burde kunne delta i en kritikk av for eksempel den katolske kirke, uten å tro at den som er kritisk hater alle katolikker. Men det er vanlig at islamkritikk behandles som muslim-hat. (...) Elementer som har å gjøre med kolonialisme og rasisme, utkonkurrerer temaet kvinneundertrykkelse.

- Bensons bok inneholder en sterk kritikk av hvordan overgrep mot kvinner verden over dysses ned, av en velmenende opinion i vest, skriver Larsson.

Kristofobi? Muslimfobi?
Fritanke.no: - Opplever du en grense for hvor skarp religionskritikk kan være?

Larsson: - Vi opplever at rommet for religionskritikk i praksis er svært begrenset. En del religionskritiske forsøk stemples automatisk - og helt feilaktig - som fremmedfiendtlige. Dette er en alvorlig trussel mot en åpen samtale i det offentlige, ikke bare om religion, men også om samfunnsnormer og verdier i allmenhet. Prinsipielt bør det ikke finnes noen begrensning for å stille spørsmåltegn rundt religion, forutsatt at kritikken holdes saklig. Problemet idag er ikke at religionskritikken er for skarp eller hard, men at religion ofte imøtekommes med en særskilt høflighet og mildhet. Det er en form for respekt som ingen andre livssyn eller virkelighetsoppfatninger kan nyte av.

Fritanke.no: - Hvordan definere begrepet islamofobi?

Larsson: - Det er et problematisk begrep, som ofte misbrukes for å stilne idékritikk rettet mot islam. Det har også vært snakk om kristofobi, men prinsipielt har disse merkelappene ingen plass i en sammenheng der ideologi skal utforskes og debatteres. Det er helt avgjørende å skille mellom personangrep og idékritikk. For å beskrive redsel for, eller forakt rettet mot muslimer som gruppe, bør vi heller snakke om muslimfobi, som enkelte debattanter har foreslått. Det er åpenbart mange ulike måter å være muslim på. Fordommer og urettferdig generalisering må alltid bekjempes, men dette er noe helt annet enn kritikk mot spesifikke uttrykk for islam eller andre religioner.

Frykten for fremmedfryktstempelet
Fritanke.no: - Er det svenske debattklimaet preget av en frykt for å stemples som fremmedfiendtlige, spesielt etter Sverigedemokraternas politiske fremgang?

Larsson: - Ja, uten tvil. Reksjonene på Sans viser dette tydelig, men nettopp derfor er det viktig at det finnes en tydelig antirasistisk stemme, som Sans, i religionsdebatten. Fremmedfiendtlige grupper får ikke ta monopol på disse spørsmålene.

Fritanke.no: - Hvordan kan man best drive religionskritikk, uten at argumentasjonen gagner fremmedfiendelige krefter?

Larsson: - Ved at kritikken alltid har grunnlag i fakta og en tydelig humanistisk etikk, som utgår fra en respekt for individet, og hennes frihet og rettigheter. Fremmedfiendtlighet og rasisme er motsatsen til denne holdningen, ettersom disse bygger på en kollektivisering av mennesker, og en falsk forestilling om etnisk, kulturell eller religiøs homogenitet. Merkelig nok gjør mange ureflekterte religionsforsvarere samme feil som de fremmedfiendtlige: De betrakter den etniske, kulturelle eller religiøse gruppen som samfunnets minste enhet. Da lukker man øynene for hvor utsatte enkeltmennesker er innenfor disse gruppene og i de innbyrdes maktstrukturer som opprettholder mange av gruppene med kulturell eller religiøs fellesnevner. Dette gjelder spesielt situasjonen for kvinner, barn og homoseksuelle.

- Man går for raskt i skyttergravene
Redaktør for det norske Humanist, Arnfinn Pettersen, har kikket på det nye Sans-magasinet, og ser frem til å lese mer. Han forteller at svenske Fri tanke Forlag har hatt en spennende utvikling, fra å være en liten, taus og marginal stemme, til å bli en aktiv samfunnsaktør.

- Det er beundringsverdig, sier Pettersen.

- Anklager om islamofobi ser dessverre ut til å sitte veldig løst, og det gjelder den vestlige samfunnsdebatten generelt, og kanskje den svenske spesielt. Denne situasjonen kan fremstå som betegnende på det svenske debattklimaet, sett i sammenheng med Sverigedemokraternas nylige valgskred - mange er redde for å anklages for fremmedfiendtlighet. Det offentlige svenske ordskiftet preges i mindre grad av åpenhet, enn den norske.

De svenske Humanisterna har lagt seg på en langt skarpere linje i den offentlige debatten enn norske Human-Etisk Forbund, påpeker Pettersen, og mener dette kan gi uheldige utslag.

- De svenske humanistene har lagt seg på en såpass krass linje, at den kanskje kan avføde slike skarpe reaksjoner. Man går for raskt i skyttergravene.

Om å velge sine kamper

Pettersen påpeker at begrepet islamofob er en ekvivalent til rasisme-stempelet, og stadig stempling av motdebattanter vil tømme begrepet for innhold, og ødelegge for en konstruktiv diskusjon.

- Denne typen stempling og anklager flytter fokus fra det som her ser ut til å være streit religionskritikk. Dersom ikke saklig religionskritikk er mulig, kan vi ikke lenger diskutere noe som helst. Stempling og påklistring av merkelapper forsurer debatten, og ser i dette tilfellet ut til å komme på rent instinkt, mener redaktøren.

På spørsmål om han opplever en grense for hvor skarp religionskritikk bør være, tar Pettersen noen sekunders pause før han svarer:

- Så lenge kritikken er velbegrunnet og gjennomtenkt, så nei. Men i omtale av religiøse mennesker, faktiske og levende, så begrenser det seg hvor hardt man skal gå ut. Det er problematisk dersom retorikken preges av en krenkelsesmentalitet, der ens livssyn skal være fritatt for kritikk, eller med situasjoner der trusler om vold tvinger fram taushet. I prinsippet skal vi alltid kunne fremme kritikk av religion, men i praksis bør man velge sine kamper.