Kontakt
Mennesker jeg kjente og venner jeg fikk som barn, lever med meg i minnene. Det gjør også landskapet jeg vokste opp i. Foto: Kristian Røssaak
Vi sager over den grønne greina vi sitter på. Vi trenger å tenke nytt om hvordan vår vestlige humanistiske tradisjon kan gi et forsvar for naturens mangfold og respektere dens tålegrenser, skriver Kristian Røssaak.
Kristian Røssaak
Publisert: 06.01.2022 kl 08:30
Sist oppdatert: 10.01.2022 kl 13:31
Kristian Røssaak er organisasjonsrådgiver i Human-Etisk Forbund og arbeidet tidligere i FN-sambandet.
Men nå ser vi mørke skyer i en ikke fjern horisont.
I dag er sammenhengskraften svekket, og land og mennesker glir fra hverandre i fragmenterte interessefellesskap. Demokratier er under press, og klima- og naturkrisen viser at den liberale humanismen ikke kan opprettholde seg selv, og at vi ødelegger grunnlaget for fremtidige generasjoner.
En FN-rapport som oppsummerer ti års arbeid med Aichi-målene for å stoppe naturødeleggelser, konstaterte i 2020 at vi stuper med hodet først inn i den sjette masseutryddelsen. UNICEF har utviklet en klimarisikoindeks for barn. Den viser at en milliard barn i 33 land nå er i ekstrem fare på grunn av en dødelig kombinasjon av klima- og miljøtrusler og sårbare lokalsamfunn. Overforbruksdagen, datoen da vi har brukt opp de ressursene jorda klarer å produsere på ett år, kommer stadig tidligere. I 2021 er datoen 29. juli. Vi er på feil kurs og advarslene er tydelige.
Det vi står i er en forbruksdrevet, gjensidig forsterkende natur- og klimakrise.
Naturens egen kapasitet for lagring av karbon reduseres, samtidig som tap av natur svekker naturlige buffere mot vind, vann og tørke. Dette rammer først og hardest dem som har bidratt minst i krisa, og som har minst å beskytte seg med, og verden blir et farligere sted.
Kampen mot terror og finanskrisen i 2008 og pandemien vi fortsatt står i, har vist at vi klarer å organisere tiltak mot akutte kriser med et tydelig trusselbilde. Natur- og klimakrisen, med sitt langsomme forløp, fremstår ikke akutt. Det er komplekse årsakssammenhenger, et diffust trusselbilde og en langsiktig horisont for både tap og gevinst. Det er langt mer krevende å mobilisere mot. Og vi har dårlig tid.
Etter et langt liv med hele jorden som arbeidsplass, har naturdokumentaristen David Attenborough et unikt blikk på hvordan naturen svekkes og reduseres. Som den store formidleren av sammenhengene og skjønnheten i naturen – havet, skogene, isen og fjellene – har han trodd det var nok til å få oss til å ville beskytte den, og ta vare på den.
Sett på tv, gjennom Attenboroughs linser, er naturendringene dramatiske og omfattende. Men gjennom kjøkkenvinduet oppfatter vi ikke at insektene forsvinner og artsmangfoldet reduseres. Oppfatningen av hva som er et normalt miljø og vill natur, skapes i hver generasjon. En stadig mer svekket natur fremstår som normal. Og det du ikke har sett, savner du ikke.
Over 90 år gammel er Attenborough en hyppig gjest i FN, og på ulike toppmøter for å snakke om vår avhengighet av biosfæren. «Verden slik jeg kjenner den forsvinner», sier han. Bit for bit. Livets vev slites i stykker.
Vi stresser økosystemene med forurensning og overbeskatning. Vi ødelegger de naturlige karbonlagrene og det som beskytter mot voldsomt vær: skogene, inkludert regnskogene og mangroveskogene, våtmarksområdene, de sårbare kystsonene og korallrevene. Vill natur og rikt artsmangfold erstattes av betong og industrielle monokulturer.
Vi sager over den grønne greina vi sitter på. Vi trenger å tenke nytt om hvordan vår vestlige humanistiske tradisjon kan gi et forsvar for naturens mangfold og respektere dens tålegrenser.
Mennesker jeg kjente og venner jeg fikk som barn, lever med meg i minnene. Det gjør også landskapet jeg vokste opp i. Da jeg ble pappa overrasket jeg meg selv med å oppsøke naturen jeg utforsket og lekte i som barn. Jeg måtte til hjemtraktene for å gå i skogen og traske langs elva. Opp kom minner om å padle elva, langsomt under løvtunge trær, finne en varm sandbanke, hive klærne og kaste seg naken ut i det friske vannet. Kjenne elgtråkket, beverhiet, kulpene og fiskeplassene. Blåbærskogen om sommeren og froskedammene om våren. Lukten av vinter i furuskog. Jeg er heldig som har fått vist sønnen min dette.
Når mennesker jeg har kjent og vært glad i dør, opplever jeg sorg. Og jeg blir påmint dem jeg ikke daglig tenker på, men som lever i meg, i kroppen og i tankene. Når natur og landskaper jeg er glad i forsvinner, eller skades, opplever jeg økosorg. Sorg over tapt natur.
Det ikke vanskelig å føle med i sorgen der vindturbiner trumfer urørt natur, der fjorden blir dumpingplass for gruveavfall. Eller sorgen over skogen og myrene som fortrenges av hyttefeltet.
Ikke langt unna der jeg bor nå, bygges det nå en firefelts motorvei. Planleggerne hadde opprinnelig stukket ut en trasé som best mulig skånet myrer, gammel skog og dyretråkk. Da politikerne bestemte at veien skulle tåle 110 km, trumfet kravet til dosering og trafikksikkerhet naturhensynene, og mye verdifull natur er gått tapt. Ugjenkallelig. Var det virkelig nødvendig? Hvilke dype menneskelige behov tvang dette frem? Hva er det som mangler i regnskapet over samfunnsnytte?
Forfatteren Yuval Noah Harari sier at mennesket er unikt ved at det kan mobilisere til felles handling og virkelighetsforståelse gjennom fortellinger. Noen ganger farlige historier, som fascisme og nazisme. Men også motfortellinger om universelle, udelelige rettigheter, som menneskerettigheter og menneskeverd. Og FN.
Vi vet at klimaendringer og naturtap rammer urettferdig, og vi vet vi er på en farlig kurs. Så langt har verken vitenskap, appeller til den langsiktige egennytten, skremmebilder eller etiske argumenter hatt tilstrekkelig gjennomslagskraft. De fortellingene som skal ta oss bort fra farlige klimaendringer og berge naturen, kan heller ikke dreie seg om å «unngå helvete». Eller at prisen er et trangere og gråere liv preget av forsakelser. Det vil vi jo ikke ha. Vi må skape forestillinger om ei felles fremtid vi lengter etter, et sted vi ønsker å komme til – fordi det er bedre der. Tryggere og med mer fritid, bedre mat og bedre helse, enklere og mindre travelt. Kan humanismen, slik den viste retning etter Hiroshima og Holocaust, hjelpe oss med de fortellingene, de håpsbildene, som vil puffe oss i riktig retning?
Landskapet sønnen min vokste opp i var byen, skogen og skjærgården. I han lever minnet om å fiske krabber med snøre og blåskjell. Om han får egne barn kan hans landskaper være tilgjengelig bare som eksotiske minner. Men det trenger ikke bli slik. Rydder vi opp etter oss og lar naturen i fred, kommer den overraskende fort tilbake.
Den tenkningen som ledet oss inn i disse problemene er neppe den tenkningen som vil vise oss veien ut. For noen år siden var jeg på studiereise i Nepal. Jeg skulle se hvordan FN jobbet med fjellbønder om klimatilpasning. I en liten periode losjerte jeg på Kathmandu Guesthouse. I den fredfulle hagen lå en tidskapsel med denne innskriften:
The future is not a result of choices among alternative paths offered by the present, but a place that is created – created first in mind and will, created next in activity.
The future is not some place we are going to, but one we are creating. The paths are not to be found, but made, and the activity of making them, changes both the maker and the destination.
Les også filosof Morten Fastvolds utredning for Human-Etisk Forbund: Humanisme, miljø og rettferdighet på tvers av generasjoner (revidert 2019)