I en dam i en park ser du et barn som ligger med hodet ned i vannet. Du skjønner at barnet er i ferd med å drukne. Vil du redde det? Du kan redde barnet uten større omkostninger enn at du blir våt og sølete på klærne og kommer for sent til avtalen din. «Alle» svarer at de ville prøve å redde barnet og at viktigheten av å redde det oppveier ulempen med å få våte klær. Det er bred enighet om at å plumpe uti vannet for å dra opp barnet er det riktige å gjøre i denne sitasjonen, og at vi kan bebreides eller klandres for å gjort en urett hvis vi ikke prøver å redde det.

Den australske moralfilosofen Peter Singer (født 1946) utviklet dette eksemplet blant annet for å synliggjøre at unnlatelser kan være vel så umoralsk som aktive handlinger. Han argumenterer for at et moralsk menneske, i tillegg til ikke å gjøre noe negativt, også er forpliktet til å forhindre at noe negativt skjer.

Når kan vi klandres?

Hva kan vi klandres – eller bebreides, kritiseres, lastes – for i moralsk forstand? I en ny doktorgradsavhandling hevder Andreas Brekke Carlsson at vi fortjener klander sjeldnere enn det som er vanlig å anta. Vi fortjener for eksempel ikke klander for handlinger vi gjør på bakgrunn av moralsk uvitenhet, mener han. Men er det slik at vi ikke kan klandres for noe vi ikke vet, hvis det er noe vi burde vite? Hvis vi velger ikke å vite, hvis vi for eksempel bare ser på Paradis Hotel og unngår nyheter om nød i verden, er vi da fritatt fra klander? Den snedige boktittelen – The Moral Obligation to Be Intelligent – kan kanskje fungere som et slags svar på dette; vi har en moralsk plikt til å søke kunnskap og kan klandres når vi burde visst.

Singer gjør litt om på eksemplet med barnet i vannet. Hva om barnet er langt unna, kanskje i et annet land, men fortsatt i livsfare, og vi kan fortsatt redde det med svært små omkostninger for oss selv? Har avstand og nasjonalitet noen relevans for spørsmålet om vi skal redde barnet? Er vi ikke fortsatt forpliktet til å hjelpe?

Singer peker på at vi faktisk er i denne situasjonen i dag: Vi kan redde menneskers liv, både barn og voksne, med svært små omkostninger for oss selv. Kostnaden av en kinobillett eller en kaffe latte på en kaffebar kan utgjøre forskjellen mellom liv og død for mennesker i enkelte deler av verden. Singer mener at vi har plikt til å hjelpe andre når det koster oss lite. Han argumenterer for at så lenge det vi ofrer for å hjelpe er mindre viktig enn det godet som kan frambringes, har vi en plikt til å hjelpe.

En for krevende etikk

Kritikere har hevdet at Singers etikk er for krevende. Det er alltid en måte å bruke hundre kroner på som er mer nyttig enn å bruke den på en kinobillett. Og selv om det er prisverdig å gjøre noe bra for andre, er man ikke forpliktet til dette, mener de. Det er forskjell på handling og unnlatelse. Det mest moralsk kritikkverdige er å gjøre noe aktivt for å skade – eksempelvis å kaste et barn ut i vannet for at det skal drukne. Men en unnlatelseshandling – å la være å forhindre at skade skjer, for eksempel ved ikke å redde et barn som holder på å drukne – er også svært kritikkverdig, som Singers eksempel understreker.

Men la oss se på argumentasjonen til en som mener vi i høyeste grad kan klandres – med denne filosofens argumentasjon blir vi så å si den som kaster barn ut i vannet! Den tyske filosofen Thomas Pogge (f. 1953) hevder at sultkatastrofer og fattigdomsrelaterte dødsfall i den tredje verden ikke bare handler om unnlatelseshandlinger.

Pogges argument er at ettersom vi gjennom (kompliserte) økonomiske og politiske strukturer bidrar til en urettferdig situasjon, er vi aktivt med på å opprettholde og profittere på andre menneskers fattigdom. Det er altså ikke bare unnlatelseshandlinger (at vi ikke hjelper), men også aktive handlinger (vi er med på å ta livet av andre) når mennesker dør av sult og fattigdomsrelaterte årsaker i den tredje verden, mener han. Dermed er Vestens innbyggere ansvarlige for det som etter hans mening er historiens største menneskerettsbrudd, nemlig at millioner av mennesker dør av krig og sult hvert år.

Strukturell umoral

Et skille går mellom det vi kan kalle strukturell og individuell umoral. Vi deltar i strukturell umoral når vi støtter, opprettholder og profitterer på strukturer som fører til fattigdom og urettferdighet, mens individuell umoral er enkeltindividers direkte umoralske handlinger. Selv om vi ikke personlig er slaveeiere, bidrar vi til å opprettholde en verdensorden hvor slaveri forekommer (det er i dag flere slaver enn noen gang før) når vi kjøper produkter som er produsert av arbeidere som jobber under slavelignende vilkår. Etikk dreier seg også om de urettferdige strukturene som vi er med på å opprettholde, og ikke bare om enkeltpersoners handlinger.

Det føles ikke godt å ha gjort noe galt og bli lastet for det. Så ille føles moralsk klander, at verdens største religioner er bygd rundt å finne en løsning på problemet. Kristendommen er sentrert rundt synd, soning og tilgivelse. Og gjennom anger, tro og soning, kan vi få tilgivelse for urett vi har gjort. Men å la Jesus sone for synder vi har gjort er ikke et alternativ for humanetikere. Blir det desto viktigere for oss å forsøke å leve gode liv, i moralsk forstand? Vi tenderer mot å tenke vi kan lastes for det vi gjør, mer enn for våre unnlatelser. Men hvis Singer har rett i at det avgjørende for hvorvidt vi kan si at vi lever et «godt» liv, er alt det vi kunne ha gjort, er det en svimlende tanke.

Videre lesetips
Andreas Brekke Carlsson: Ignorance and Control. Essays on Moral Blameworthiness
(phd-avhandling 2015)
Thomas Pogge:
World Powerty and Human Rights (2002)
Peter Singer: The Most Good You Can Do. How effective altruism is changing ideas about living ethically (2015)

Se også Peter Singers TED-foredrag om effektiv altruisme

Artikkelen er tidligere publisert i Fri tankes papirutgave, utgave nr 2-2015. Her kan du lese hele magasinet i pdf.