Søndag var det 20 år siden det såkalte Pettersen-utvalget la frem rapporten «Identitet og Dialog. Kristendomskunnskap, livssynskunnskap og
religionsundervisning», som ledet frem til et nytt religionsfag i skolen – KRL-faget (Kristendom, religion og livssyn) – fra høsten 1997, som i 2008 ble RLE (Religion, livssyn og etikk) og nå skal hete KRLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk).

Fritanke.no har snakket med utvalgsleder, den gang leder for Institutt for Kristen Oppseding og nåværende biskop i Stavanger, Erling Pettersen, om både utvalgets intensjoner, det som skjedde med religionsfaget da, og siden.

– Det viktigste var selve grepet med å få et fag i skolen. Tanken bak var at tro og livssyn er så viktige at en må ha en felles arena i klasserommet, både for å utvikle egen identitet uavhengig av religiøst ståsted. Grunntanken var å gjennom dialog skape respekt for forskjellighetene, sier Pettersen, og fortsetter:

– Vi fikk et fag som definerte seg som et skolefag – et orienteringsfag – og ikke et fag som definerte seg om en opplæring til tro. Vi skulle både ha formidling av kulturturkunnskap, og vi skulle ha et fag som skulle bidra til toleranse og forståelse på tvers av kulturgrensene

To fronter

Frem til rapporten ble lagt frem hadde religionsundervisningen i skolen vært todelt. Det var kristendomsundervisning som norm, og mulighet for fullt fritak og i stedet, på de skolene der tilbudet eksisterte, følge det alternative livssynsfaget. Grepet Pettersen omtaler var da å fjerne den fulle fritaksretten og så skape et felles fag.

Dette grepet skapte debatt, og førte til en lang kamp mot faget fra Human-Etisk Forbund og i begynnelsen også andre minoritetslivssyn. Denne kampen ble tatt til retten av flere foreldrepar, noen støttet av Human-Etisk Forbund, andre av Islamsk råd, som ga seg etter den første runden i retten. Foreldrene tapte i alle norske rettsinstanser, men fikk medhold både i FNs menneskerettighetskomité i 2004 og i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 2007. Kristen formålsparagraf, overvekt av kristendom og praktiske problemer med delvis fritak var blant årsakene til at KRL-faget ble dømt. Det var etter dette faget endret navn.

– Var du forberedt på at det skulle bli en så heftig debatt?

– Ja. Vi visste at den ville komme. Den kom jo fra to hold:

– Det har ofte blitt tegnet et bilde av en debatt der det som ble Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn var de som økte temperaturen i debatten. Men jeg opplevde at den kom med like stor styrke fra kristenfolket, om du kan bruke et slik uttrykk. Først og fremst representert med avisen Dagen i Bergen, og alle dens lederartikler og reportasjer om at nå hadde kristendommen mistet sitt fag. Jeg opplevde nok at både blant lærer og i deler av den kristne dagspresse var kritikken minst like sterk som den var fra det som etter hvert ble Samarbeidsrådet.

Dette betyr ikke at han mener verken Human-Etisk Forbund eller andre i det som da het Aksjon mot kristendomsfaget i skolen hadde silkehansker på når disse gikk ut mot både utvalget og faget.

– Det ble laget en karikatur av faget. Der synes jeg deler av Human-Etisk Forbund bærer sin del av ansvaret for at det ble hevdet at dette skulle være et siste desperat forsøk på å sikre kristningen av Norge. Det var så langt fra vår tanke som det var mulig å komme.

Fra uenighet til felles interesse

Det var likevel ikke slik at han hadde forutsett hverken debattens styrke eller dens form. For snarere enn en religionspedagogisk debatt der det var innholdet i faget som ble diskutert, var det etter hans syn religionspolitiske sider med å få et samlende religionsfag som sto i føringen, i hvert fall det første året etter at rapporten ble lagt frem.

– Vi fikk ikke en debatt på skolens premisser. Vi fikk en politisk livssynsdebatt. Vi måttet jo få det siden det var usikkerhet rundt hva faget skulle bli. Men vi hadde ønsket at noen ville sett litt mer på innholdet og selve prinsippene i det faget. Senere har det heldigvis blitt mer et spørsmål om hva slags fag vi vil ha.

– Du er inne på kritikken fra Human-Etisk Forbund. Hvordan synes du forbundet har opptrådt i debatten?

– Det kan jeg svare ganske greit på. Jeg hadde veldig god kontakt med Kjartan Selnes som da var skolekontakt i Human-Etisk Forbund. Han leverte veldig godt premissmateriale til meg, og var en god samtalepartner. Lars Gunnar Lingaas var da generalsekretær og kjørte veldig hardt ut, men jeg opplevde aldri det som uryddig.

– Fører vi linjene fra den første tidens mer front-pregede debatter opplever jeg at i dag så har vi felles interesser. Sammen med høgskolelektorer og Human-Etisk Forbund har jeg engasjert meg sterkt mot gjeninnføringen av k-en i faget. Den er unødvendig, og er med på å vekke til live gamle posisjoner som burde få lov til å hvile i fred. Der opplever jeg at jeg som tidligere utvalgsleder og forbundet er på linje.

RLE-tilhenger

Bakgrunnen for at han er blant de mest uttalte motstanderne av KRLE finner vi i hans virke som biskop. Under visitasene har han møter med lærere. I løpet av de siste seks årene har det blitt over 800 slike samtaler, som da berører arbeidet generelt og religionsundervisningen spesielt. Det har gitt ham en forståelse av at RLE-faget, slik vi kjenner det i dag, har funnet sin form. I tillegg til at foreldre uttrykker tillit, slik at det nå er ro rundt faget. En K vil etter hans mening underkjenne den utviklingen faget har hatt.

– Når jeg ser hvordan KrF har feiret denne seieren som en livssynspolitisk seier, blir jeg litt svett. En fører livssynsdebatten inn igjen i skolen. Den kunne en godt holde for seg selv på Stortinget. I skolen skal en ha et fag som nå har funnet sin form.

– Forrige gang faget endret navn, var fra KRL til RLE?

– Det var også en navneendring jeg mener var positiv. Det ga jeg klart uttrykk for den gangen når mediene spurte. Det var en naturlig utvikling.

– Var du enig i dommen som var foranledningen til navnebyttet?

– Dommen gjaldt jo ikke innholdet i faget. Dommen gikk jo på fritaksbestemmelsene. Det var en 9-8 dom i Europarådet. For å si det forsiktig: Jeg tok dommen til etterretning. Jeg tror det like gjerne kunne bikket den andre veien. Men det førte jo til de endringene som gjør at det i dag ikke skal være noe grunnlag for å tale i store bokstaver om brudd på menneskerettighetene i forbindelse med skolefaget RLE.

– Er det noe du ville gjort annerledes når du ser tilbake?

– Ja, hvis vi skulle begynt på scratch i dag så ville vi endret på særlig to ting. Gudmund Hernes (statsråd i 1995. red anm) ville ganske sikkert sørget for en større representasjon av minoriteter i utvalget. Vi hadde møter med representanter, men utvalget burde også vært sammensatt bredere.

– Det andre er at det som detonerte alle sprengladningene i faget var jo navnet det fikk i første omgang; KRL. Det er klart at en aldri ville gått ut i dag med et navn som liknet et utvidet kristendomsfag på et fag som skulle være samlende. Men det er jo etterpåklokskap. Etterpåklokskapen er den billigste formen for klokskap.

Mer kompetanse

Han vil dermed ikke gå i forsvar for faget slik det så ut da det først ble lansert. Når det så kommer til hans ønsker for faget i dag, understreker han igjen, at K’en er en blindvei. Det han mener det trenger er mer kompetanse hos både lærerne og i hele skoleverket for øvrig. Her ser han at det fortsatt er noe å gå på før faget kan nå sitt potensial om å bli det dialogfaget han ville fremme.

– Jeg er glad for at Torbjørn Røe Isaksen også ønsker å styrke lærerkompetansen i dette. Livssynsspørsmål, religion og tro berører oss så sterkt og griper inn i livene våre på en mye sterkere måte i dag enn for tjue år siden. Det kreves av lærerne en høy kompetanse som går på forholdet mellom ulike kulturer og religioner. Faget har bare blitt mer og mer viktig. Og fellesarenaen har bare blitt mer og mer viktig for skolen.

– I min kontakt med skolevirkeligheten opplever jeg en stor forståelse for dialogdimensjonen. Men det er klart at i en del av de mindre lokalsamfunnene er det også en sterk fremmedfrykt. Den frykten har skolen en viktig oppgave med å bekjempe. Det krever en innsats fra våre myndigheter på ett felt: Det er økt kompetanse på interkulturell-kommunikasjon og religionenes plass i det moderne samfunn. Hvis jeg skulle ønske meg en jubileumsgave så måtte det være en solid investering fra Kunnskapsministeren til kompetanseheving blant lærerne.

Unødig polarisering

Pettersen-utvalgets rapport ble skrevet og levert i 1995. Det norske samfunnet har forandret seg mye siden den gang. Avslutningsvis spør vi Pettersen om hva han mener religionsfagets rolle skal være i en tid hvor religion tilsynelatende er blitt en tydeligere identitetsmarkør for mange enn hva det var den gang rapporten ble skrevet.

– Det er en helt riktig beskrivelse at religionen har blitt en slik markør. Det er derfor vi trenger et sted hvor en skal kunne se på religion på en annen måte enn å gjøre hevd på sin egen tradisjon. Derfor blir K’en et symbol på en unødig polarisering etter min meningen. Den er et ledd i den markørvirksomheten en har.

– Jeg kan ikke se at det er så mange andre enn en liten gruppe KRF-velger på Sørlandet som har fått sitt syn igjennom. De gjør det utfra en slik markørtenking. Det gjør at de flytter debatten inn igjen i skolen på en unødvendig måte. Der mener jeg Human-Etisk Forbund og Den norske kirke har felles interesser i synet på at det får livssynsamfunnene, kirken, moskeen og synagogen faktisk ta vare på selv, og ikke flytte den debatten inn i skolen.