I 2010 fikk jeg en henvendelse fra Stavanger Aftenblad. En leser reagerte på at Human-Etisk Forbund bruker begrepet «konfirmasjon» om sin seremoni.

"Ifølge ordnett.no betyr begrepet konfirmasjon «bekreftelse på dåp i kristen kirke». Så hvorfor har man valgt å «stjele» uttrykket fra kirken? Kunne ikke humanistene funnet sitte eget navn?" spør vedkommende.

Journalisten henvendte seg til HEFs fylkessekretær, som forklarte at forbundet brukte konfirmasjon i betydningen ”støtte, styrke”. Journalisten ble overrasket over dette, og ville vite hvilket grunnlag vi hadde for denne tolkningen av ordet. Dette ga meg anledning til en liten utredning som kan være grei å ha for hånden.

"Ordnett.no" bestemmer ikke dette

Allerede 18. november 1952 svarte professor og klassisk filolog Emil Smith på denne innvendingen i et innlegg i Dagbladet:

”Det latinske ord confirmare betyr ganske enkelt å gjøre sterk eller fast og ble i egentlig forstand brukt om å styrke eller herde” for eksempel kroppen eller musklene. Mer overført betydde det også å sette kraft i eller mot i en, for eksempel i soldaten før kamp. Og confirmatio var altså, jeg siterer et latinsk-tysk leksikon:

Die befestigung des Gemüts durch Einsprechung von Mut, Trost, Hoffnung. Die Bestärkung des Mutes, Muteinsprechung. Uttrykket «Borgerlig konfirmasjon» er derfor god klassisk latin, og betegner at man vil sette kraft og mot i unge mennesker til å ta opp livskampen og løse de oppgavene som møter dem som voksne borgere”

Se også ”Vår kirke i nord” Bodø. 1963, årbok for Hålogaland bispedømme, s.68 hvor lektor Brynjar Haraldsø (senere førstelektor ved Institutt for kristendomskunnskap på MF og redaktør for kirkens festskrift ved 250 års jubileet) skriver i artikkelen ”Konfirmasjonen. Evangeliske tanker om en gammel ordning”:

”Som oftest går en da ut fra at ordet konfirmasjon kommer av det latinske ”confirmatio” som betyr stadfestelse, hvilket det ikke gjør. Det betyr først og fremst betryggelse, styrkelse, oppmuntring, kveik, og dermed også stadfestelse. At det må være galt å forsøke å lage konfirmasjonsteologi med utgangspunkt i det navn handlingen tilfeldigvis har fått i arv fra katolisismen), skulle være innlysende for enhver i vår kirke”

Videre, fra Hertzberg Johnsens: ”Den store dagen”(Oslo 1984)- en jubileumsbok skrevet til det kirkelige konfirmasjonsjubileet, fra forordet av Karsten Isachsen:

”Ordet ”konfirmasjon” kommer av det latinske confirmans , som betyr. å styrke, å bekrefte. Confirmandum betyr: jeg blir styrket, jeg blir bekreftet. Det er denne forståelsen av ordet som har vunnet innpass og danner grunnlaget for dagens forståelse av konfirmasjonen.”

Fra s. 25:

”Ordet konfirmasjon skriver seg fra latin og betyr ”stadfestelse”, ”bekreftelse” eller ”styrkelse”. Denne kirkelige handling sees som en følge av dåpen. Når den finner sted, og hvilket innhold man tillegger handlingen, varierer imidlertid i de forskjellige kirkesamfunn, også over tid innenfor disse”.

Fra s.163:

”Den vanligste vrangforestilling om konfirmasjonshandlingen, slik den praktiseres i dag, er at de unge bekrefter sin dåpspakt”

Se også artikkelen Danskere misforstår konfirmationen:

”Ordet konfirmation betyder ikke bekræftelse, det betyder bestyrkelse. Konfirmationen er en bestyrkelse, så glem ordet bekræftelse, det forvirrer bare - også præster i folkekirken.”

Ikke stol på det du leser på nettet

Så langt filologien, som skulle gi dekning for konfirmasjon som styrking, både i etymologisk utgangspunkt og nåtidig bruk, og attpåtil med solid kirkelig belegg for det siste.

Det som er litt mer uryddig er når spørreren skriver: "Ifølge ordnett.no betyr begrepet konfirmasjon ”bekreftelse på dåp i kristen kirke”.

Man bør ikke stole på alt man leser på nettet. Det er ikke den opprinnelige mening, som vi har sett, og det er heller ikke den gjeldende betydning, sett som kirkeritual i den ikke-statlige kirke med sine statsansatte prester, eller i mange andre kristne kirker før og nå.

Som kirkeritual var konfirmasjon opprinnelig en del av dåpen, den del som besto av håndspåleggelse og salving, men som over århundrene ble løsrevet fra dåpsritualet. I 1439 ble konfirmasjonen fastslått som et sakrament i den katolske kirke, hvor biskopen salver konfirmanten med innviet salve, gjør korsets tegn på konfirmantens panne og sier:

”Jeg tegner deg med korsets tegn og confirmo te med frelsens salve”

Om dette betyr at man styrker konfirmanten med frelsens salve, eller bekrefter konfirmanten med frelsens salve, er neppe en sak ordnett.no er de rette til å bedømme.

At denne konfirmasjon i den ortodokse kirke fortsatt er en del av barnedåpen skulle vise at styrking av konfirmanten, og ikke bekreftelse av dåpen, nok kan være det viktigste, om ikke man i den ortodokse kirke har et uventet behov for å bekrefte igjen den dåp man noen minutter før har forrettet.

Verst for dem selv

Luther forkastet konfirmasjonen, og kalte den apestreker, narreverk, avgudsdyrkelse.

Hans etterfølgere innførte en ny ordning, men beholdt det gamle navnet, nå først med den (litt feilaktige) betydningen bekreftelse, i og med at den nå ble det en rite hvor ungdommen faktisk bekreftet sitt dåpsløfte, og det med tvang.

Denne ordningen ble innført i Danmark-Norge i 1736, og varte til 1912. Da ble det innført en valgfri ordning, hvor man i stedet for konfirmantens bekreftelse av dåpen, hadde menighetens forbønn for de unge som seremoniens innhold. Ved lovendringen av 1981 ble bare siste ordning gjort gjeldende.

Som det heter i ”Konfirmasjonen i går og i dag. Festskrift til 250-års jubileet 13 januar 1986, i kapittelet ”Konfirmasjonen i Den norske kirke i 250 år” av samme Haraldsø, s. 46:

”I stedet for stadfestelse av dåpspakten , har liturgien et ledd som heter Påminnelse om dåpen, og for øvrig er gudstjenesten en forbønnsgudstjeneste der en ber for konfirmantene generelt og dessuten for den enkelte ved alteret. En kan nok betrakte dette som en stadfestelse fra kirkens side av at konfirmanten er døpt, og hva dåpen betyr, men det er i alle fall ikke konfirmantens stadfestelse”

Med andre ord, de siste tretti åra har ikke konfirmasjon vært konfirmantens bekreftelse av dåpsløftet. At ordbokforfattere, som journalister, språkråd og innskriver, hverken kan sin latin, liturgi, kirkehistorie eller dåps & konfirmasjonsteologi, er til holde ut, og verst for dem selv.

Men burde man ikke, om man har deltatt i en konfirmasjonsgudstjeneste noen gang etter 1912/1982, ha lagt merke til at konfirmantene ikke bekreftet dåpsløftet som en del av gudstjenesten?

Er det kirken som har stjålet?

Så hvorfor har man valgt å ”stjele” uttrykket fra kirken? Kunne ikke humanistene funnet sitt eget navn? I tv-serien” The Wire” opptrer Omar Little, mannen som bare stjeler fra kjeltringer.

Under et ran av en gruppe gangstere sier han til dem om penger: ”Penger har ikke eiere, bare brukere”. Ord er mye av det samme. Borgerlig og humanistisk konfirmasjon har vært feiret i Norden siden den første danske festen i 1911. Da prøvde man andre navn, ungdomsfest, men det ble hetendes borgerlig konfirmasjon på folkemunne, som sideform til borgerlig bryllup, og var et godt innarbeidet uttrykk alt fra 20- og 30-tallet og når det ble startet i Norge i 1951.

Og skulle konfirmasjon likevel være å regne som ”tjuegods” etter fast bruk i vel 60 eller 100 år, så bør man betenke, at i så fall var det nok katolsk ”tjuegods ” hos de dansk- norske lutheranere først… og så burde jo kirken holde seg for god til noensinne å bruke ordet Jul.

Men det frekkeste og skarpeste argumentet, om man setter saken på spissen (hvor den jo som kjent står best), er at det faktisk er kirken som har tatt over HEFs (og den opprinnelige) definisjonen av konfirmasjon som ”styrke, støtte”. Det er derfor kirken som burde funnet på en ny, egen betegnelse for sin ikke-lenger-bekreftelse, i stedet for å ”stjele” fra humanistene, om man skulle innta en like retthaversk innstilling til språklig eiendomsrett som innsenderen gjør.

Men det bør man ikke.