– Da vi først så nyheter om revolusjonen i Tunisia, var det noe vi kunne relatere oss til, sier Mohammad (26) med armen over kafegelenderet, dekorert med lyspærer i rødt og grønt, simultanblinkende etter farge.

Det er jul i Libanon – en høytid som lar seg dekorere av både muslimer og kristne. Mohammad har selv valgt møtestedet: Et tomt, antiseptisk kjøpesenter i utkanten av Beirut. Han har sort skinnjakke og sortglinsende hår, tvunget fram i en loddrett vipp, og en høyrearm som helst forlenges av en sigarett. I fire måneder har Mohammad bodd i Libanon. Heldigvis har det alltid vært lett å krysse grensen til Syrias nabo i vest – en mulighet han benyttet seg av etter at han ble ettersøkt av det Syriske regimet.

Sannhetens mange tunger

Men også i Libanon – et land som er dypt, politisk splittet mellom shia- og sunnimuslimer – må han være forsiktig. Shiamuslimske Hizbollah har mer enn antydet at spetakkelet er et bestillingsverk fra Vesten, og beskriver FNs rapport om at partiet er direkte involvert i Syria ved å drepe soldater som forsøker å forlate regimet, som «nok et vestlig plot mot motstandskampen».

At hundretalls You Tube-videoer dokumenterer tortur i syriske fengsler, hjelper lite når de som anerkjenner Hizbollahs vellykkede motstandskamp mot israelsk ekspansjon, også mener bildebevisene mot det allierte Al-Assad-regimet er fabrikkert. For hvem er det som tjener på at araberverden stykkes opp i småstater som utsletter hverandre, i stedet for Israel? Og hvem kan fortelle hvorfor all medieoppmerksomheten rettes mot Syria, mens opposisjonen i Bahrain forties? Sunnimuslimene, derimot, støtter opposisjonen i Syria – også sunnimuslimer. Begge gruppene drives av frykt for den andres maktovertagelse.

Når jeg møter Mohammad har det nettopp vært bombeangrep i Damaskus, det største i Syria så langt. Assad mener det er Al Qaida som står bak, Assad-allierte Hezbollah er sikker på at det er USA, mens opposisjonen skylder på Assad. Men selv om sannheten har fått flere tunger å tale med, er én ting er sikkert: Demonstrasjonene mot det syriske regimet, som nå pågår i sin tiende måned, har vært det blodigste folkeopprøret i 2011.

Inspirert av Egypt

– Vi hadde lenge diskutert urettferdigheten i vårt eget land. Så vi bestemte oss for å se. Om revolusjonen ble en suksess i Tunisia og Egypt, ville vi stille krav til vårt eget regime, svarer Mohammad når jeg spør hva som inspirerte ham til å demonstrere mot makten i Syria.

– Forresten; irettesetter han selv,

– «Regime» er en eufemisme. Assad-familien er en nepotistisk klan som fordeler privileger blant sine egne.

– Etter fredagsbønnen i moskeen, da folk var samlet, bestemte vi oss for å skrive en liste med elleve forslag til reform. Tre punkter gjaldt Syria; åtte vår egen by, Baniyas.

– Det første nasjonale kravet var å fjerne den såkalte «emergency law»; en lov som etter militærkuppet i 1963 opphevet all konstitusjonell beskyttelse. Loven gjør det blant annet mulig å arrestere vilkårlig uten bevisbyrde eller rettssak. Det andre kravet var å sette fri alle politiske fanger, mange som ikke har sett annet enn innsiden av fengslene Hafez Al-Assad – den nåværende presidentens far – bygde på 1970-tallet. Det tredje kravet var å hjemkalle alle syrere som er blitt tvunget i eksil av politiske grunner.

– Fritenkere er enten i fengsel eller utenfor landegrensene, sukker Mohammad, som selv vil beskrive seg som en «menneskerettighetsaktivist» og «åpensinnet islamist».

Fra reform- til revolusjonskrav

– Vi skrev kravene, som ikke overraskende var blitt møtt med døve ører, med stor skrift på plakater. Så samlet vi oss i gatene og ropte «Horriya! Horriya! Horriya!» (Frihet! Frihet! Frihet!). Det var en blandet følelse. Redsel kjenner jeg, men dette var noe nytt. For første gang kjente jeg håp om at store forandringer er mulig.

– Den andre uken ble vi enda flere. Vi hørte at demonstrasjonene også hadde spredt seg til andre byer. Vi hørte at folk var blitt drept. Bashar Al-Assad holdt tale på tv; han sa at han skulle iverksette reformer, men ingenting skjedde. Tredje uken var vi overbevist om at det måtte større endringer til. Vi trengte ikke bare reform, men revolusjon. Frihetskravene hadde forent folk på tvers av regional tilhørighet, som vanligvis er veldig sterk i Syria. Fjerde uken begynte vi å rope «Al Sha'ab Yurid Iskat Al Nitham!» (Folket vil velte regimet!).

– Etter dette ble all elektrisitet og vanntilførsel kuttet til Baniyas. Etter fem dager uten vann og strøm kom det 60 tanks og 50 000 soldater kjørende inn til byen, som består av 50 000 innbyggere. Soldatene brøt seg inn i husene og tok med seg alle gutter og menn – barn, voksne og pensjonister.

Mohamad ble arrestert sammen med faren sin på 75.

– Vi ble ført inn i busser, femti og femti, med håndjern og bind for øynene. Ingen visste hvor vi skulle. De som stilte spørsmål, ble slått med rifle. Da vi kom fram så jeg at vi var i Blouse, en liten landsby der det bor alawitter. Mens vi ble lagt i bakken, ble alawittene tilkalt for å tråkke på oss.

– Assad forsøker å gjøre dette til en religiøs konflikt mellom alawitter og sunnimuslimer, sier Mohammad, som nekter for at revolusjonskravene har noe med religion å gjøre.

Tvunget til å tilbe Assad

– Da jeg førsøkte å reise meg etter flere timer på knærne, fikk jeg et spark i nakken. Så begynte avhøret.

«Hvem er din leder?» spurte offiseren.
«Bashar Al-Assad», svarte jeg.
«Hvem er din Gud?» spurte han.
«Bashar Al-Assad», gjentok jeg.

– Og sånn holdt det på. Tre holdt meg mens én slo. De ville ha meg til å tilstå. Jeg gjentok at jeg ikke visste noe om opprøret, og ikke hadde noe med det å gjøre. Det hadde vært nytteløst å si noe annet – jeg ville jo bare bli løslatt så fort som mulig.

– Da det ble kveld, ble rundt tusen menn ført inn i et trangt rom sammen med militæret. Stemningen var kaotisk. Gulvet var glatt av blod, og noen hadde falt om i utmattelse. Stanken var uutholdelig, siden vi ikke hadde fått anledning til å gå på toalettet. Noen klipte håret mitt. Ved siden av meg ble en blind mann slått til det rant blod ut av ørene på ham. En gutt som ikke kan ha vært mer enn elleve år fikk hånden sin brent med lighter. En som spurte etter vann, ble urinert i ansiktet. En annen fikk drikke fra toalettskålen.

– Om natten forsøkte vi å sove; noen sto, andre lå oppå hverandre. Neste kveld ble jeg løslatt. Senere hørte jeg at de som var blitt kjørt til sykehus, ble drept på sykehuset.

– De gjør alt de kan for å ydmyke oss, for de vet at vi snakker med hverandre. For hver person de torturerer, skremmer de to hundre. Alle kjenner noen som har blitt utsatt for seksuell tortur – historier som gjør min opplevelse til et hotellopphold i forhold. De forsøker å skremme oss fra å stille krav igjen.

Ingen vei tilbake

Men syrere blir ikke skremt til stillhet. Revolusjonskravene ble irreversible i mai, da en rundkinnet, tretten år gammel gutt ble sendt hjem fra fengsel med blåmerker, brennmerker, tre skuddsår og avskårede genitalier – skader overhodet for medisinsk etterforskning i Syria mente kom av «vanlig forråtnelse». Foreldrene valgte å legge ut bilder av det maltrakterte liket på nett, i håp om at sønnens lidelser skulle føre til en større forandring.

– Det finnes ingen vil tilbake. Vi kan ikke slutte å kjempe for frihet nå, sier Mohammad.

Men forandringen lar vente på seg.

– Liker du Assad? spør Mohammad med vennlig, nesten lokkende stemme.

– Vær ærlig! Ikke si at du ikke liker ham bare fordi jeg er her!

Våren er en årstid som kommer enten man vil det eller ikke. Det gjør ikke den syriske revolusjonen.