– Erik Solheim tar feil når han sier at God is back. Hva med når ekstreme tenker: Jeg sprenger dette bygget, fordi det er Guds vilje. Religiøse mennesker skriker høyt og noen har bombet seg til avisoverskrifter, sa Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund.

Religion sentral

En kronikk av Erik Solheim om at Gud er tilbake, høstet kritikk av Gule. I kronikken skriver Solheim at kirkesamfunn spiller en sentral rolle i utviklingsarbeidet. Dette utdypet miljø- og utviklingsministeren på folkemøtet i Stavanger.

– Religion spiller en fundamental rolle i utviklingsarbeidet, og blir sentral i bistandsarbeidet i det 21.århundre. Misjonen viser solidaritet og er sentral for økonomisk vekst og fordeling i Afrika. Ingen bistand er verdinøytral. Som stat støtter vi ikke misjonering, men vi støtter misjonærenes arbeid, sa Solheim.

Erik Solheim har det siste året vært opptatt og engasjert i hvordan misjonsorganisasjonene og kirker kan spille en sentral rolle i utviklingsarbeid. Han har blant annet engasjert Kjell Magne Bondevik og Oslosenteret for å arrangere dialogmøter i flere norske byer denne høsten og vinteren.

– Norge er et overveldende kristent land med kristen tradisjon. Tidligere trodde man at religion ville få en mindre plass i verden. Det stemmer ikke. Da er det naturlig å kanalisere hovedpengene fra bistand til de kristne organisasjonene. Gud spiller en sentral rolle i store deler av verden, fortsatte Solheim.

Motsatt av utvikling

Solheims beskrivelse av religionens betydning fikk ikke støtte av Lars Gule.

– I Vesten betyr religionen stadig mindre. I den 3. verden tror folk det samme som tidligere generasjoner, men religion er blitt mindre intens. Det betyr at det ikke er en økning i religion, selv om misjonærene prøver. Vekkelsesmøtene som foregår over store deler av Afrika, er det stikk motsatte av utvikling. Det er en type religion som innebærer heksetro, tortur, mishandling av barn og djevelutryddelse. I verste fall kan karismatisk misjon føre til drap, svarte Gule.

Vekkelsesmøtene som foregår over store deler av Afrika, er det stikk motsatte av utvikling.

Det første av tre møter i regi av Oslosenteret, ble holdt på gamle Tau bryggeri i Stavanger. Publikum strømmet til for å høre debatten, og 120 stoler var ikke nok. Flere måtte settes ut. Det var tydelig at misjon og bistand var et engasjerende tema i misjonshovedstaden, med stor deltakelse blant de ulike organisasjonene.

– Folk er pragmatiske. Det kommer makt og penger med bistanden, og identiteten til en misjonær kan skape lage barrierer og begrensinger. Misjonærer er gode i selve prosessen, men har likevel et press på omvendelse samtidig, sa Tanja Winter, seniorforsker ved Senter for utvikling og miljø.

Ekstremmisjon

Også Anne Stensvold, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, var skeptisk til koblingen mellom misjon og bistand.

– Hvordan kan vi støtte misjonstanken når land som Mongolia ikke tillater kristen misjon og misjonsorganisasjonene ordner seg ved å bruke folk som er lærere, leger eller lignende? spurte Stensvold.

Ekstremvariantene av misjon ble også diskutert. Lars Gule siktet spesielt til Arild Edvardsen og Sarons dal.

– De karismatiske misjonærene holder svære vekkelsesmøter som gir ekstreme utslag av misjon. Når dette knyttes opp til bistanden, blir det problematisk. Arild Edvardsen har deltatt aktivt i dette, og det fortsetter nå etter hans død. Et eksempel kan være at Sarons dal oppretter et skoleprosjekt. Ved siden av skolen holdes det vekkelsesmøter med forbønn og djevelutryddelse. Dette er store folkemøter med misjonærer fra Norge og får svært uheldige koblinger.

– Predikanter reiser inn i land med private jetfly, samler landsbyen og driver ut onde ånder og djevler. Tro på oss, så blir du rik og lykkelig, er budskapet. Hvorfor får en organisasjon norske statsmidler når den har drevet med dette i årevis? spurte Gule.

De verste av dem har til og med gjenoppvåkning av døde. Beskjeden til folk er at de våkner opp når de er døde, og folk med hiv kan gå til bønnemøte i stedet for behandling, fortsatte han.

– Hvis dette skjer, er det selvsagt forkastelig. Og det er problematisk dersom forkynnelse går ut over helse. Misjonsarbeidet skal underlegge seg de samme retningslinjene som alle andre. Jeg kjenner ikke igjen din beskrivelse av Arild Edvardsen. For eksempel i Burundi fikk han presidenten til Norge. Jeg møtte ham og Jens Stoltenberg møtte ham. Denne mannen leder nå et land i stor utvikling, svarte Solheim.

– Arild Edvarsen holdt møter med et digert norsk flagg på scenen. Det er problematisk. Og mener Solheims at Burundis president er en god president med respekt for menneskerettighetene, repliserte Anne Stensvold.

– Han er nok ingen mor Teresa, men Burundi er det landet hvor det har foregått flest massedrap. Landet er i utvikling, sa Solheim.

Statstøtte

Støtte til bistand skal ikke være støtte til misjon. Når misjonsorganisasjonen får statlig støtte, kan det likevel oppleves som at staten støtter misjon, mente Gule. Dette er problematisk, mente panelet.

– Noen prosjekter har fagpersoner og lærere. Da kan det være gode muligheter. Problemet oppstår når misjon og bistand skal kombineres. Misjonærer er også leger, lærere og sykepleiere. Støtte til bistand er ikke støtte til misjon. Misjonsorganisasjonene har kamuflert dette og operer under falsk flagg, sa Gule.

Prost og tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Kjetil Aano, satt også i panelet i Stavanger. Han støttet noen av Gules betraktninger.

– Religion er farlig og kan misbrukes. Det er en kilde til å forstå verden. Jeg er ikke glad for alt som skjer innen alle bevegelser. Disse er ukvalifiserte reaksjoner, blandingsreligioner oppstår og vi har ikke vært gode nok til å sette grenser. Likevel er vi blitt bedre på å skjønne at vi besitter makt. Vi operer aldri alene. Jeg skjønner mange av de kritiske røstene, men på for eksempel kvinners rettigheter, har misjonen vært i forkant. Poenget mitt er at vi tror på noe, og vi tror på en forandring, sa Aano.