Publisert 12.3.2007

Vi humanister får ofte høre at vi er like "dogmatiske" som de vi kritiserer. Vi beskyldes for å ha trossetninger og dogmer som vi tror like blindt og "religiøst" på som en hvilken som helst pinsevenn eller imam. Hvis man møter en ekstra engasjert humanist, er det lett å forstå at det kan være fristende å klistre merkelappen "dogmatiker" på vedkommende. Men er dette redelig, og ikke minst, er det relevant?

For å finne ut dette, må vi først definere hva et "dogme" er for noe. En vanlig definisjon på begrepet er en "tros- eller læresetning hevet over diskusjon". Det blir ofte satt likhetstegn mellom "tros- eller læresetning" og "grunnleggende verdisyn". Definisjonen blir dermed så bred at den i praksis favner alle som slutter seg til ett eller annet grunnleggende verdisyn, inkludert oss HEF-medlemmer.

Men en definisjon som plasserer alle mennesker med en eller annen form for verdisyn i samme bås, er ubrukelig. Den kan verken brukes som hedersbetegnelse eller skjellsord. Det betyr alt og ingenting. Hvis det skal ha noen hensikt å bruke begrepet i det hele tatt, må det snevres inn.

Når vi skal gjøre dette, er det to forhold som er viktig. For det første har "dogme" idehistorisk sett alltid hatt noe med tro (doxa) å gjøre, i motsetning til alt som har med viten (episteme) å gjøre. For det andre; ettersom et dogme har med tro og ikke viten å gjøre, må en "dogmatiker" nødvendigvis finne enhver teoretisk og vitenskapelig problematisering og etterprøving av dogmet uinteressant. En dogmatiker vil fortsette å tro det samme uansett. Han/hun er ikke interessert i argumentene som ligger bak. Dogmatikerne vil holde fast på trosforestillingene sine uansett.

Kan man fortsatt si at det humanistiske livssynet slik HEF forvalter det er "dogmatisk" etter en slik nødvendig og helt logisk innsnevring av begrepet? Jeg synes ikke det. Humanismen tar for det første utgangspunkt i mennesket som lever her og nå, og baserer seg på man kan ha viten om. For det andre: Det verdigrunnlaget humanister har valgt for livene sine, er ikke hevet over kritikk og diskusjon, som et dogme vil være. De humanistiske verdiene er, og skal være, under konstant revisjon med mål om å sikre flest mulig mennesker muligheten til å realisere et godt liv på sine egne premisser. Denne grunnverdien er heller ikke dypest sett hevet over kritikk. Det er bare en grunnverdi man har resonnert seg fram til, og bestemt seg for, på et fritt grunnlag. Hvis det skulle komme gode argumenter for at noe annet heller bør være livets hensikt, kan dette diskuteres helt åpent. Humanister er med andre ord ikke uinteressert i argumentene bak, og er villig til å endre syn hvis det skulle dukke opp bedre argumenter.

På grunn av dette er det urimelig å se humanisme som "en annen form for religion" eller "en ny form for dogmatikk". Religionsviterne har en tendens til dette. For dem er "alt religion". Men her er det på tide med nytenking i elfenbenstårnene. Det er ikke slik at en person som ikke samler på frimerker, også har en hobby. Vel kan det være fristende å slenge slike merkelapper etter hverandre, men spesielt redelig er det ikke.