Ron Paul er den republikanske kultkandidaten som har klart å samle støtte fra en rimelig broket politisk forsamling, fra aktivister på amerikansk venstreside til nynazister.

Øyvind Strømmen er frilansskribent med base på Vestlandet. Ifølge seg selv har han brukt altfor mye tid på å lese bøker om religion og politikk

Superdupertirsdag nærmer seg i USA, og trolig kan selv norske media snart komme med gode gjetninger på hvem som blir demokratenes og republikanernes presidentkandidater.

Det skal ikke jeg gjøre. I stedet skal jeg gjette på en kandidat som ikke vinner sitt partis nominasjonsprosess: Ron Paul, en republikaner som nærmest har blitt en slags «kultkandidat» på internett, en krigsmotstander hvis iherdige tilhengere sørger for at han får mange stemmer på alskens avstemninger på nettet.

Ron Paul har klart å samle støtte fra en rimelig broket politisk forsamling. Ofte blir han sett på som en libertarianer, en slags ultraliberaler. Samtidig reklamerer nazinettstedet Stormfront for ham. Det er det også aktivister på den amerikanske venstresiden som gjør. Pauls isolasjonisme og krigsmotstand appellerer i lys av krigen i Irak.

Dessuten har Paul fått støtte både fra såkalte 911-truthere (som er overbevist om at amerikanske myndigheter selv stod bak eller var involvert i terrorangrepene 11. september 2001) og fra folk som mener at inntektsskatt er ulovlig i USA. Den sistnevnte bevegelsen har fått en viss oppsving med Aaron Russos film America: From Freedom to Fascism, en dokumentarfilm som i stil kan minne litt om Michael Moores filmer. Der blir Paul intervjuet. Han forteller at USA er i ferd med å bli en politistat, og at eiendomsretten grunnleggende sett er borte.

Også i Norge har Ron Paul fått fans. I kommentarfeltet til en artikkel om det amerikanske presidentvalget nylig i Dagbladets nettutgave går en av dem til angrep:

«Det er tydelig at Dagbladet ikke ønsker å dekke valget i USA på en nøytral måte. Til og med når de vet at leserne ønsker å lese om Ron Paul vegrer de seg for å spandere en spaltemillimeter på han. [...] Grunnen kan være såre enkel. Nettopp at Dagbladet er imot de endringene det ville ført til i USA og i den store globale verden, om Ron Paul hadde sittet som president. [...] Dagbladet har avslørt seg selv som en fascistavis».

En annen kommentator forteller oss at «de fleste kandidater er forhåndsvalgt av Eliten», og mener at alle journalister som er «litt oppegående i hodet» burde kunne finne ut av dette, dersom de ikke er «medløpere». Kommentaren avsluttes med:

«Ta til fornuft Dagbladet, ikke bli en av elitens horer som rævslikker eliten».

Ah... det vidunderlige internettet!

Når jeg ser at selv norske ultraliberalere - f.eks. på nettstedet liberaleren.no - slutter opp om Paul, blir jeg mildt sagt forbauset. Er de ukjent med de rasistiske tekstene Paul publiserte i sitt eget nyhetsbrev tilbake på åtti- og nittitallet? Hva synes de egentlig om synspunktene om homofile i det samme nyhetsbrevet?

Ja visst, Dagbladet burde skrive mer om Ron Paul. Det ville kanskje få noen av hans norske fans til å stille flere spørsmål ved mannen og hans politikk?

Selvsagt er ikke Ron Paul særlig interessant i forhold til det kommende presidentvalget. Kanskje stiller han til slutt som presidentkandidat for det libertarianske partiet. Særlig mange stemmer kommer han ikke til å vinne; selv om han så langt har gjort det relativt bra i flere stater hadde han per 29. januar bare vunnet 2,8 % av de republikanske delegatstemmene (noen av tilhengerne hans mener selvsagt at de svake resultatene kan forklares med valgfusk, men det er en annen sak).

Det som likevel gjør Paul interessant er at han kan lære oss litt av hvert om hvordan det politiske fargekartets ytterkanter i blant blir stående sammen i en eneste guffen suppe, ispedd noen ubehagelige sannheter, men også rikelig med nonsensbuljong.

I 2003 ble Paul spurt om det finnes en internasjonal konspirasjon for å «kaste den amerikanske republikken og sette opp en totalitær verdensregjering» knyttet til FN. Han svarte ja.

- Jeg tror ikke det er noe så skummelt som en plan, det er en filosofisk kamp, de tror på dette. De tror på internasjonalisme og på FN. Mange av de som stemte mot krigen gjorde det fordi de ønsket seg støtte fra FN. Den holdningen er vanlig fordi den så lenge har blitt lært bort i våre offentlige skoler, og i universitetene våre, og av folk med stor innflytelse på de nasjonale nyhetskanalene og politikerne i regjeringen støtter internasjonalisme.

I kampen mot «internasjonalismen» forenes mange slags politiske utgrupper. Og for all del - en politisk utgruppe kan selvsagt også ha rett; det finnes det rikelig med historiske eksempler på.

Problemet er de politiske ytterkantenes hang til veldige konspirasjonsteorier, som nydelig illustreres av de to dagbladlesernes kommentarer ovenfor. Forestillingen om at en lumsk gruppe styrer verden, og om at denne gruppen planlegger en ny verdensorden, en totalitær verdensregjering, er en gjennomgangsmelodi.

Denne forestillingen var sentral i propagandaen rundt falsknerverket Sions Vises Protokoller. Tilsvarende tanker finnes hos mange av de som messer om det kommende (eller alt eksisterende) Eurabia. 911-trutherne ser terrorangrepene som en del av en ond plan for å sikre George W. Bush og hans allierte muligheten til å omforme verden i sitt bilde.

Denne ideen om at det finnes en nærmest altomfattende ond plan som bare noen få klarer å avsløre passer inn i både selvbildet og verdensbildet mange grupper på politikkens ytterkanter bygger opp rundt seg selv. Alt blir plassert inn i denne rammen. Vanlige folk som ikke tror på teoriene er «sauer», «roboter», «idioter» eller - i verste fall - «medløpere». Virkelig farlig blir dette ikke før disse politiske grupperingene og disse teoriene faktisk får gjennomslagskraft.

Paul kommer ikke til å bli president. Men det har ikke så mye med Elitens mørke planer å gjøre. Det avgjørende er hans egne bisarre oppfatninger.