Nigeria er et land med over 154 millioner innbyggere, flere religioner og livssyn (islam, kristendom og tradisjonell religion er de dominerende) og over 250 etniske grupper. Hver eneste av disse forskjellene, særlig etnisitet og religion, har vært en potensiell kilde til konflikt i Nigeria i nær tre tiår. Selv når konflikter begynner som en ren kamp om jord eller om makt, er sjansen stor for at de vil vokse til å bli etniske og deretter religiøse konflikter etter hvert som de utspiller seg.

Dette kan låte irrasjonelt for mange. Faktum er at med en gang religiøse eller etniske følelser på en eller annen måte kan avledes eller bli manipulert frem av enten angripere eller ofre, kan også religiøse eller etniske drap ta til. Dette har vært et mønster i de fleste voldelige konflikter i Nigeria, særlig nord i landet.

Den 7. mars i år ble Jos i delstaten Plateau (i Nord-Nigeria) rammet. Mens mange av oss befant oss i vår dypeste søvn, angrep en gruppe hevnlystne nigerianere tre landsbyer rundt klokken to om natten, og de fortsatte med å slakte alle de kom over og med å ødelegge alt av eiendeler de kunne finne. Massakren varte i tre timer. Da det hele var over, lå over 500 mennesker igjen drept; stort sett kvinner og barn (man kan se bort fra de lite troverdige rapportene om mindre enn to hundre drepte som ble publisert av det nigerianske politiet).

Til liks med mange av de som kommenterte hendelsen var mitt første instinkt å søke etter fakta i historien og i avisartikler og nyhetssaker. Men jeg gjorde mer enn dette. Jeg ønsket å finne fakta på så uavhengig grunnlag som mulig, jeg ønsket et perspektiv uten forutinntatthet. Med dette i hu, lette jeg gjennom adresseboken min etter kontaktopplysninger til en venn jeg ble kjent med på en interreligiøs dialogkonferanse i Abuja i 2005 og i 2008. Jeg fant telefonnummeret hans og ringte ham to dager etter massakren.

Han kunne fortelle meg at det kokte, nei, det brant i Jos, men at sikkerhetsstyrkene likevel hevdet å ha alt under kontroll. Jeg spurte ham om dette var enda en politisk maktkamp, en etnisk eller religiøs konflikt - eller noe annet.
«Jeg er sikker på at dette er et hevnangrep. Men det er fremdeles en del av den etnopolitiske krisen som ryster delstaten i grunnvollene», svarte min venn.

Jeg fikk tak i tre andre kjente i Jos for å dobbeltsjekke informasjon fra avisene. De var alle sikre på at hendelsen var et hevnangrep. Men dersom ordet «hevnangrep» defineres som «hevn for en skade med hensikt å påføre motparten minst like mye skade», tror jeg at informantene mine er sparsommelige med sannheten, eller at de er diplomatiske.

Sannheten, hvor bitter den enn er, må komme frem. Og når vi skal fortelle sannheten må vi bruke nøyaktige ord, ord som på en god måte beskriver vår forståelse av den. Ordet «hevnangrep» - som brukes av mange - treffer i dette tilfellet ikke spikeren på hodet. Dersom vi skal være ærlige må vi betegne handlingene ved det rette navn: drap! Og jeg velger å kalle det drap på «vantroende»!

Tre punkter av avgjørende betydning:

1. Den tre timer lange orgien av drap og vold i de hovedsaklig kristne landsbyene ble utført til ropene «Allah akbar» (Gud er stor, overs. anm), og med den symbolske islamske smertefrie slakten av ofrene;

2. En av informantene mine bekreftet at tekstmeldinger ble sendt til muslimer i omliggende landsbyer to dager før angrepet, for å advare dem om en snarlig aksjon som skulle bevise «storheten til Allah, den mest velgjørende, den mest nådefulle»;

3. Nesten alle store kirker i landsbyene ble brent ned og velkjente prester ble jaktet på under massakrene.

Med utgangspunkt i disse tre pekepinnene er jeg mer enn overbevist om at dette var en ren religiøs massakre, en hevn for muslimer som påstås å ha blitt drept i en annen voldelig konflikt i området i januar i år. De blodige sammenstøtene mellom kristne og muslimer i januar 2010 var, i motsetning til tidligere konflikter i området (etno-politisk i april 1994 og etnoreligiøs aggresjon basert på en konflikt mellom innfødte og nybyggere i 2008), rent religiøst basert. De er faktisk selve rotårsaken til denne massakren. Etter at støvet hadde lagt seg, kom påstander og motpåstander om at flest muslimer og flest kristne ble drept. De tre punktene over overbeviser meg imidlertid om at angriperne denne gangen utelukkende var muslimer.

Som vanlig er et antall personer blitt arrestert og noen politisjefer er blitt stasjonert andre steder på grunn av ineffektivet eller manglende reaksjon. Men nigerianere flest er lei av den overfladiske måten saker som dette behandles på. Å anerkjenne rotårsaken som en islamsk massakre på de vantro vil lede til at disse fanatikerne (og deres ledere) blir arrestert og straffeforfulgt. Det vil også sende et sterkt signal til muslimske fanatikere verden over.

Yemi Ademowo-Johnson er humanist og menneskerettsaktivist bosatt i Nigeria.