Nye og kostbare behandlingsmuligheter og den varslede eldrebølgen utgjør noe av bakgrunnen for at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har ønsket å få politikerne på banen i en debatt om prioriteringer i helsetilbudet. Det blir ikke nok penger til alt, men ressursterke pasienter står på for å oppnå kostbar - og noen ganger fånyttes - behandling. Tilfeldigheter og urettferdighet må ikke få råde grunnen. Derfor er det viktig at helsedirektøren nå synes å få helsepolitikerne med på en bred offentlig høring, med sikte på klarere prioriteringer fra politisk hold.

Et av dilemmaene som reises gjelder å avslutte av behandling av håpløst syke, og om man skal skille mellom yngre og eldre pasienter. En hel fjerdedel av helsebudsjettet går med til behandling det siste leveåret. Ifølge debatten skjer det her mye hensiktsløs behandling, som i noen tilfeller bare bidrar til en unødig lang og lidelsesfull dødsprosess, eller gir et falskt håp om bedring.

Egosentriske holdninger

Forfatteren Eva Marie Solheim har satt søkelyset på den egosentrisitet som preger vår kultur. Vi er godt vant, og mye vil ha mer. Hun viser til tidligere tiders idealer, der man lot hensynet til andre telle mer, og hvor man i nød- eller knapphetssituasjoner ga barn og unge en forkjørsrett i forhold til de med et langt liv bak seg: "Å ha evnen til å se andre som like viktige, eller viktigere enn en selv, blir lett borte når vi har lært å stå på krava". Men kanskje er man ikke alltid best tjent med "å stå på krava" hele veien ut i et sykdomsforløp.

Motstridende teorier

Demografen Lars Vatten har beskrevet to motstridende teorier om den økte levealderens innvirkning på helse og sykelighet: Lyspæreteorien (compression of morbidity-hypotesen) sier at en gjennomsnittlig levealder på rundt 85 år, med en sunn livsstil, godt kosthold og god medisinsk behandling vil redusere (komprimere) den tiden man er syk. Når man til slutt rammes av en livstruende sykdom, er man allerede så gammel at man dør i løpet av kort tid. Lyspærer er garantert å lyse et visst antall timer, og de skal fungere optimalt hele levetiden. Når de først svikter, skjer det plutselig, og da er det slutt.

Forlenget-sykelighet-teorien (expansion-of-morbidity-hypotesen) er mer pessimistisk. Den peker på at kroniske, degenerative lidelser vil starte sitt forløp like tidlig i livet, uavhengig av om levealderen blir lengre. For eksempel starter fortsatt forkalkninger i arteriene i tyveårsalderen og utvikles over 30-40 år før angina pectoris kan påvises. Resultatet vil bli en lengre sykdomsfase.

Vatten mener den siste teorien er mest realistisk. I den vestlige verden forventes derfor kvinner å leve rundt tyve år av sitt liv som uføre og menn mellom ti og femten år. Det blir derfor ikke lenger døden, men den uførhet og lidelse som langvarig og kronisk sykdom fører med seg, som blir utfordringen.

Noen ganger vil man derfor være best tjent med at en behandling ikke pågebegynnes - eller at den avsluttes.

Lindrende behandling

For et års tid tilbake fikk vi fra Helsedirektoratet Nasjonal veileder for beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. Denne skal hjelpe helsepersonell i å ta vanskelige beslutninger. Når livsforlengende behandling avsluttes, skal lindrende behandling om nødvendig trappes opp, sier veilederen. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Derfor er det nedslående at Norge ligger etter andre land på dette området. Nyere undersøkelser (R. Førde o.fl.) viser at vi blant annet har et underforbruk av morfin og lindrende sedering av døende. Kanskje må dette settes i sammenheng med at lindrende behandling har lav prestisje hos legene. Mange kronikere og døende fortsetter å lide unødig. Dette er en stor utfordring for helsevesenet, og som ikke vil bli mindre når levealderen øker og vi får flere eldre.

Generasjonskonflikt

Økt levealder gir flere hjelptrengende og demente. Listen for å få tildelt sykehjemsplass ligger, som kjent, allerede alt for høyt. I 1967 hadde vi omtrent fire yrkesaktive for hver person utenfor arbeidslivet. Forholdstallet har nå allerede blitt to til en, og ennå skjevere ligger det an til å bli. Det handler derfor, som flere har påpekt, ikke bare om penger, men om hvem som skal ta seg av alle de skrøpelige gamle når disse mister evnen til å ta vare på seg selv.

I Japan, som så foreløpig ligger i tet når det gjelder overvekt av eldre, har man forlengst registrert den konflikten spesielt yngre mødre opplever ved å skulle ivareta omsorgen for egne barn, samtidig med omsorgskrav både for egne og ektemannens foreldre. I Japan er man på godt vei med å utvikle roboter til å overta oppgaver forbundet med stell og pleie i eldreinstitusjoner.

Generasjonskonfliktene om samfunnets ressurser vil uunngåelig sette eldreomsorg opp mot barnehager og utdanning. Når de eldstes behov krever stadig mer, blir det mindre til barn og unge.

Flere demente
Etter fylte 90 år vil andelen av de som utvikler demens øke dramatisk. Vi blir snart svært mange over 90 - og mange demente. Allerede i dag er demens ofte en (uuttalt) betingelse for å få innvilget sykehjemsplass. Mange hensleper her sine siste leveår uten livskvalitet og uten livsinnhold. Liv mange syke kanskje ikke ville ha ønsket å gjennomleve, dersom de hadde vært i stand til å uttrykke sin vilje og avslå livsforlengede behandling

Les også:
- Det var jo det jeg mente da... - Kari Vigelands kommentar til helsedirektør Bjørn Inge Larsens utspill om prioriteringer i helsevesenet.