Ikke-kristne bør unngå å dø i Düsseldorf. Kunne man velge, ville Berlin vært et bedre alternativ.

Tekst: Hans Robertsen

Jeg sitter på en veranda i solskinn og spiser jordbærkake med pisket krem. På plenen nedenfor leker livet i form av noen unger og en ball. Jeg setter kaffekoppen fra meg og begynner på en samtale om døden.

Jeg er kommet hit via omveier. Det hele begynte med en telefonsamtale til begravelsesbyrået Frankenheim i Düsseldorf. Jeg ville vite hvordan man, i dette overveiende katolske området, forholder seg når en ikketroende dør. Frau Wolf, som dama i telefonen presenterte seg som, henviste meg til Bundesarbeitsgemeinschaft Trauerfeier i Flintbek i nærheten av Hamburg. Og de i sin tur anbefalte meg å ta en prat med Maria Wolters, en av medarbeiderne til foreninga i Nordrhein Westfalen. Så nå sitter jeg altså her med kaffe og kaker og snakker om døden.

Sammenslutning
Bundesarbeitsgemeinschaft Trauerfeier (BATF) er en landsdekkende sammenslutning av frilanstalere som tilbyr sine tjenester ved gravferd for folk som ønsker et alternativ til kirkelig begravelse. I motsetning til Norge har ikke Tyskland noen landsdekkende humanistbevegelse som arrangerer alternative seremonier. De regionale forskjellene er store. Mens humanister arrangerer navnedager i deler av Midt- og Nord-Tyskland, står det heller dårlig til i resten av landet, og det til tross for at humanistene står sterkt i øst, der de også driver flere kortidsbarnehager. Til tross for at 32 prosent av den tyske befolkninga ifølge en meningsmåling betrakter seg som ikke-troende, har ikke humanistene klart å konvertere dette i organiserte medlemmer. Så frilanstalerne har funnet en nisje i markedet, for å uttrykke det sånn. Og Maria Wolters, som er utdannet psykolog og erklært humanist, tar seg også av gravferder for troende katolikker.

Stikkordet er individuell behandling. Og hun opplever en del særegent, for eksempel at erklærte ateister ønsker seg en bønn i gravferden og at medlemmer av den katolske kirke ikke vil at Gud skal nevnes i det hele tatt.

Begravelsesbyrået sentralt

Framgangsmåten for å komme i kontakt med Maria Wolters og hennes kolleger er ikke ulikt i Norge: første kontakt er et begravelsesbyrå. Der gir de etterlatte utrykk for sine ønsker for gravferden, og dersom de ønsker en seremoni utenom den vanlige kirkelige, har begravelsesbyrået en liste over talere fra BATF. Det er i praksis de som velger hvem som leder seremonien.

- Når jeg blir kontaktet av et byrå, tar jeg kontakt med familien og inviterer dem til en samtale. Der får de komme med sine ønsker, og vi legger opp til helt personlige seremonier. Jeg har hatt både blues- og rockebegravelser, og i gravferden til en 18-åring som var omkommet i en ulykke, stilte hele skoleklassen opp og lagde et blått teppe med 300 stjerner på, forteller hun.

- Noen ganger har den nære familien opplevd å bli skjelt huden full etterpå, fordi noen i utkanten av slekta mente det ikke var en «ordentlig» begravelse. Men alt legges opp slik at den avdøde blir respektert. De kirkelige begravelsene blir for mange alt for rituelle. Det behøver ikke vi å ta hensyn til.

Årsaken til at hun som humanist også tar på seg å lede gravferder for katolikker, forklarer hun med at det selvsagt også finnes de som er medlem av kirka uten å være spesielt troende. I tillegg finnes det katolikker som begår selvmord.
- Og hvordan skal en kirke, som betrakter selvmord som en synd, kunne respektere at noen velger en slik ende på livet? spør hun retorisk.

Men korset kommer du ikke unna

Selve seremonien foregår som oftest i menighets­-huset ved gravlunden, men etter hvert har flere begravelses­byråer selv innredet lokaler til dette formålet.
- Men korset kommer du ikke unna. Alle lokaler der vi foretar gravferder for ikke-troende, har et kors på veggen. Det er slik av gammel vane, så på det området blir ikke humanister spesielt høyt respektert, sier Maria Wolters.

- Jeg har ingen offisielle tall, men jeg går ut fra at ca. fem prosent av alle begravelser er utenomkirkelige. Og 80 prosent av dem jeg leder, er for ikke-troende. Det er selvsagt også et spørsmål om penger. Som kirkemedlem betaler du ingenting for selve seremonien, mens vi jo må ta oss betalt for det vi gjør. Den økonomiske situasjonen her i Tyskland er jo ikke akkurat den beste, så hvis det ikke var et spørsmål om penger ville selvsagt mange flere ha valgt å henvende seg til oss, sier hun.

- Så man bør ikke dø her i Düsseldorfområdet?
- Jeg vil ikke si det. Dø må alle og forbundet vårt tilbyr gode alternativer ved livets slutt. Men kunne man velge, ville vel Berlin vært et bedre alternativ. Der har de til og med en egen gravlund for folk som tenker annerledes.