Vetlesen fortsatte med sitt syn på hvordan Habermas har kommet fram til et slikt standpunkt. Habermas' utgangspunkt var at religion og sekularisme er uforenelige, et syn han baserte på verkene til den kjente sosiologen Max Weber. På 70-tallet mente Habermas at en rent sekulær etikk var fullt ut mulig. Men etter dette har han gradvis nærmet seg religionen, mente Vetlesen. Den siste og mest radikale endringen kom etter 11. september 2001.

Vetlesen understreket at Habermas ser på religionen med politiske briller. Han er opptatt av "religionens hjemkomst på den politiske arena". Religion er for Habermas noe mer enn et avgrenset subsystem som for eksempel økonomi eller politikk. Religion har blitt noe som, i større grad enn før, går ut over sine grenser og påvirker de andre subsystemene og menneskenes livsverden.

Vetlesen var til en viss grad uenig med Høibraaten i at Habermas mener at religon er nødvendig for samfunnssolidariteten. Vetlesen hadde mer inntrykk av at Habermas er blitt desillusjonert med hensyn til hvor kraftfull en rent sekulært basert etikk kan være. Det er det generelle oppsvinget for religion i offentligheten som har gjort Habermas mer åpen for religionenes betydning og potensial som samfunnslim. Terroraksjonene 11. september 2001 var en viktig påminnelse for Habermas om dette.

Religion ingen kilde til solidaritet

Tore Lindholm var tredje innleder. Han dreide oppmerksomheten mer over på menneskerettighetene.

- Kan menneskerettighetene gi tilslutning til en sekulær samfunnsmoral? spurte Lindholm, og antydet at han var uenig med Habermas og at svaret på spørsmålet måtte være ja.

Lindholm var også uenig i Habermas' tese om at det er viktig for ikke-troende å "vise respekt for det religiøse". Dette følger i alle fall ikke av menneskerettighetsforpliktelsene, slo han fast. Lindholm viste videre til at religiøsitet i historisk forstand slett ikke har vært noen kilde til solidaritet og samhold i et samfunn. Ofte heller omvendt. Derfor er det en tilsnikelse å late som om religiøsitet kun avler "gode" ting som samhold og solidaritet, og sågar er nødvendig for å oppnå dette.

Lindholm nevnte spesielt den sterke sekularismen i Frankrike, der religion nærmest blir motarbeidet av staten.

- Dette kan sees som en reaksjon på den ufreden og oppløsningstendensene religion og religiøs tro historisk sett skapte i Frankrike i tiden før den såkalte laicismen ble innført på begynnelsen av 1900-tallet, mente Lindholm.

Foregår det en sekularisering eller ikke?

Et viktig premiss for Habermas' nye, åpne holdning til religion, er at religiøs tro er på vei tilbake som en viktig samfunnsfaktor. Men er det slik? HEFs tidligere generalsekretær, Lars Gule framholdt at dette slett ikke var tilfelle. Han mente at det stadig foregår en sekularisering i dagens vestlige verden, og ikke en religiøs oppblomstring som Habermas synes å bygge på. Gule hevdet at dette blir godt dokumentert av religionssoiologen Steve Bruce i boka "God Is Dead: Secularization in the West". Jo større grad av sosial trygghet, jo større grad av sekularisering, var en tese Gule viste til som forklaring på den fortsatte sekulariseringen i Vesten.

Det avviket fra denne utviklingen som USA representerer, forklarte han med en fortsatt stor grad av sosial utrygghet. USA er ikke en velferdsstat. Gule viste her til en undersøkelse av Pippa Norris og Roland Inglehart som påviser dette.

Lars Gule hevdet at liberalisering og oppløsning av dogmene innenfor trossamfunnene også kan sees på som en dimensjon ved sekulariseringen.

- Når man nærmest kan gjøre hva man vil innenfor et trossamfunn bare man "tror litt på Gud", representerer dette en sekularisering i forhold til den strenge, konservative kristendommen som var dominerende tidligere, hevdet han.

Hva er religion?

Gule ble motsagt av historikeren Bodil Stenseth. Hun mente at Gule hadde et forenklet syn på religion. Hun beskyldte ham for å tro at man nærmest kan kvantifisere religion og tilføyde at begrepet er langt mer komplekst og vanskelig enn hva Gule gir inntrykk av.

Lars Gule replisterte at det blir umulig å diskutere hvis man ikke på en eller annen måte greier å avgrense begrepene. Hvis religion blir definert så vidt og ullent som Stenseth legger opp til, ender man fort opp med at "alt er religion", mente han.

Gule utdypet dette overfor Fritanke.no med et eksempel: Det er blitt vanlig å tenne lys i veikanten når noen har dødd i en trafikkulykke. Dette blir av kirken og mange andre tolket som en religiøs handling, noe som ifølge Gule er helt urimelig.

- Dette er et "moderne" uttrykk for sorg, og har ikke nødvendigvis noe med religion å gjøre. Også Human-Etisk Forbund tenner lys, poengterte Gule.

Avslutningsvis henvendte Vetlesen seg til Gule og spurte om ikke nedbyggingen av velferdsstaten over hele den vestlige verden kan føre til større grad av sosial utrygghet, og dermed skape grobunn for en ny religiøs oppblomstring.

- Jo, det kan tenkes, svarte Gule, og trakk fram Russland før og etter oppløsningen av Sovjetunionen som et eksempel på dette.