Tekst: Morten Harper
Publisert: 10.1.2008

- Joann Sfar er ikke noen rabbiner, men han beskriver bedre enn noen det religiøse dilemmaet med ømhet, intelligens og humor, reklamerer Persepolis-skaperen Marjane Satrapi på baksiden av Rabbinerens katt.

Det er lett å si seg enig: Tegneserien Rabbinerens katt er vilter og uforutsigbar, forankret i jødisk religion og mystikk - men på alle måter åpen og fantastisk slik at lesere med vidt ulikt ståsted kan få noe ut av den. Historien foregår en gang på 1930-tallet, i Algerie, så Paris og Afrika. Store deler av serien er en diskusjon om religiøse dogmer og toleranse mellom en rabbiner og katten hans, som er kjettersk og intellektuell - men også med vimsete dyriske nykker.

Katten er ham selv i forkledning, innrømmer Sfar.

- Katteskinnet gir en frihet til å gjøre og si ting som ville fortont seg uakseptabelt eller merkelig om det kom fra en menneskelig figur, forklarer han.

Evnen til å snakke får katten etter å ha spist rabbinerfamiliens papegøye. Rabbineren vil oppdra katten til å bli en god jøde, men katten bryr seg bare om kabbala-mystikk og festlighetene med bar mitzva - og er mest interessert i å kose i armene til familiens vakre datter Zlabya.

Sfars rabbiner er gammeldags og ingen intellektuell match for katten:

- Hans forhold til religion er veldig jordnært. Han bryr seg egentlig ikke om Guds eksistens. Han er bare opptatt av hva han som rettroende må gjøre i hverdagen, forteller Sfar.

Ikke koscher

Katten terger rabbineren, som vikler seg inn i et resonnement om at motsigelser nettopp er selve grunnprinsippet for jødedommen. Rabbineren mener jorden ble til for litt over 5000 år siden, katten påpeker at C14-datering viser at den er mye eldre, flere milliarder år gammel.

Rabbineren forfekter læren om Adam og Eva, mens katten viser til evolusjonslæren. I ren frustrasjon, som et forsøk på å fremkalle en eller annen guddommelig reaksjon, spiser rabbineren det minst koscher måltidet han kan tenke seg. Kjøttet er ikke slaktet på den bestemte måten, han blander melk og kjøttprodukter og spiser skalldyr. Men verden går ikke under.

Rabbineren innser sin egen begrensning, og tar katten med til sin læremester i en av seriens festligste sekvenser. Katten spør hva som er forskjellen mellom mennesker og katter. Mesteren svarer at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Katten ber da om å få se et bilde av Gud. Mesteren sier at Gud er et ord; mennesket ligner på Gud fordi vi kan snakke. Katten svarer at i så fall må også han ligne på et menneske. Men, nei, mener mesteren; katten fikk talegaven ved å begå drap - dessuten lyver han.

Katten slår tilbake: Han forteller "rabbinerens rabbiner" at han er Gud forkledd som katt for å teste ham, og at rabbineren har vært like dogmatisk og tungnem som enkelte kristne er overfor jøder. Mesteren faller skremt på kne. Triumferende forteller katten at han bare spøker; han er en katt og rabbineren kan bare reise seg. Mesteren freser at katten burde druknes. Rabbineren går hjem med katten, og i tvil om mesterens kunnskap.

600 000 album

De fem franske albumene av Rabbinerens katt, på norsk er de samlet i to bøker fra Egmont/Serieverket, har solgt utrolige 600 000 eksemplarer. Serien er også utgitt i 15 andre land, og har vunnet priser både i Frankrike og USA - og her hjemme Sproingprisen for beste oversatte tegneserie. En animert helaftens film er under forberedelse, med Sfar selv som regissør.

Suksessen har ettertrykkelig etablert 36 år gamle Sfar som en av sin generasjons aller fremste tegneserieskapere. Det er blitt sagt om Sfar at mens andre skaper av dødsangst, drives han av kåtskap og livsglede. Han er i alle fall ekstremt produktiv. Siden debuten for femten år siden har han, alene eller sammen med andre, laget over 150 album, både for barn og voksne. Rabbinerens katt er eneste serie utgitt på norsk, men bl.a. den livlige Klezmer, om en gruppe omreisende jødiske musikere, og fantasyserien Donjon finnes på engelsk.

Om ikke akkurat kjettersk, er i alle fall Sfars innfallsvinkel til serieskapingen svært lite rettroende. Franske tegneserier har blitt kritisert for å være for mye form over innhold. Hos Sfar står derimot historiefortellingen i fokus, og seriene hans bryter med tradisjonelle sjangerinndelinger. Tegnestilen er dessuten langt fra polert, tvert imot rufsete og spontan - dels som en følge av det høye produksjonstempoet, men også fordi dette gir seriene et spesielt energisk uttrykk.

Hylles av rabbinernes koner

Rabbinerens katt er fiksjon, men har opphav i Sfars familiehistorie. Moren døde da han var bare tre år gammel, og det var morfaren som lærte ham om jødedommen.

- Han studerte først for å bli rabbiner i Polen, men gikk allerede på medisinskole i Paris da andre verdenskrig brøt ut, forteller Sfar. Morfaren ga opp religionen og kjempet med den franske motstandsbevegelsen som lege.

- Hans innføring i jødedommen kom med mye ironi, fordi han trodde ikke på Gud i det hele tatt. For ham var toraen en hellig tekst på grunn av dens litterære verdi.

Sfars udogmatiske skildring av jødedommen er mer filosofisk enn politisk og snarere humoristisk enn satirisk. Det franske rabbinatet merket da seg også suksesserien og utnevnte Sfars tegneseriefigur til offisiell rabbiner. Ellers forteller Sfar at han har fått mange hyggelige brevhilsener, særlig fra konene til rabbinere.

Katt møter løve

Den andre boken av Rabbinerens katt, med undertittelen "Paradis på jord", handler om troskollisjoner og toleranse: sefardiske (fra Øst-Europa) jøder møter askenasiske (det gamle Iberia), russisk jøde møter russisk tsartilhenger, jøder møter muslimer - katt møter løve. I forlengelsen av dette ser Sfar det som en viktig oppgave å nyansere, eller normalisere, bildet av "det jødiske". Han mener selv noe av det beste arbeidet han gjør er besøkene på skoler i forstedene.

- Unge muslimer i Frankrike lærer ikke om farene ved rasisme. Jeg er ofte den første jøden disse ungene har møtt. Når de tenker på jødedommen, er Ariel Sharon alt de kjenner til, sier Sfar oppgitt.

Han bruker tegneseriene og sin egen families historie til å snu om på noen av fordommene:

- Unge franske arabere tror de er palestinere. Og unge franske jøder tror de er israelere. Det er veldig trist. Jeg prøver å vise at det var både arabiske og jødiske folk i Nord Afrika. Mange innser da at de selv ikke kommer fra Palestina, og det gjorde heller ikke mine forfedre - de fleste av oss kommer fra Nord Afrika, avslutter stjernetegneren fra Paris.