Overfor krigens redsler og sivilbefolkingens lidelser på Gaza-stripen står de fleste av oss maktesløse som enkeltpersoner. Vi kan videresende sms'er og underskrive opprop om våpenhvile, men hvis vi ikke er villige til å gjøre store personlige offer, har vi i utgangspunktet lite å bidra med. Annerledes da med popstjerner som kan arrangere støttekonserter eller kunstnere som kan skape kunstverk.

Nylig gikk kulturminister Trond Giske ut og etterlyste større politisk engasjement fra norske kulturpersoner, blant annet nå som Gaza brenner. - Kunstneren har en unik posisjon til å sette dagsorden og skape refleksjon som nok kan utnyttes enda mer, sa Giske til Dagsavisen mandag og roste samtidig kunstner Håkon Gullvåg. Kunstneren, som selv har besøkt Gaza, var initiativtaker til en kulturell støttemarkering for ofrene på Gaza.

Kulturpersonligheter har gjennom historien vært med og satt dagsorden og skapt engasjement blant folk flest, og etterlysningen av den samfunnsengasjerte forfatteren kommer jevnlig.

Men den mer nære historien viser også at kombinasjonen av kulturpersoner - da særlig fra filmens og popmusikkens verden - og brennende engasjement ikke alltid har gitt seg de heldigste utslag. I siste utgave av tidsskriftet Humanist tar historikeren og skribenten Bård Larsen et overblikk på internasjonale kulturkjendisers engasjement i samfunnsspørsmål og deres hang til "det politisk korrekte". Et av de viktigste globale samfunnsspørsmålene kulturkjendiser har vært engasjert i de seinere årtier, har vært fattigdomsspørsmålet. Bård Larsen peker på det han beskriver som et økende fenomen i den forbindelse:

Forflatningen av kompliserte spørsmål gjennom forenkling og kommersialisering av fattigdomsbekjempelse, politikk og historie - basert på trynefaktorer.

Et aspekt ved dette, skriver Larsen, er at kjendisene indirekte formidler at man ikke trenger å forandre livsstil for å forandre verden og avskaffe fattigdom. Vår vestlige forbrukskultur er forenelig med ikke bare en ny rettferdig verdensorden, men også nærmest verdensrevolusjon.

For det er en relativ skamløs avstand mellom liv og lære, og slik en legitimering av hykleri, mener Larsen. Det viktigste i "popveldedigheten" blir den gode følelsen av å bry seg.

I artikkelen trekker han fram en rekke eksempler, hvorav filmstjernen Sharon Stones opptreden er blant de mest slående:

Møtelederen, Bill Frist, ba henne gjentatte ganger å sette seg, men han visste åpenbart ikke hvem han hadde med å gjøre, for fru Stone var overspent av altruisme. Seansen er blitt stående som noe av et lavpunkt i ekstremt ydmykende giverglede. For det første er ti tusen dollar lommerusk for en artist som Stone, og det setter hennes spontane almisser i et merkelig lys. Langt viktigere og mer ydmykende for alle parter er det selvsagt at Stone drar frem lommeboken foran nesa på en folkevalgt president og tilbyr ham småpenger. Snakker om "colonized mind".

Larsen skriver at det er en form for elitisme når kjendiser forsøker å overgå hverandre i politisk korrekthet og gode saker. Det er også en måte å fortelle verden at man er et godt menneske, og derfor kan gjemme seg bak det gode - også om man skulle leve et fråtsende og dekadent liv til vanlig. Og kanskje det viktigste, skriver Larsen: Den politiske korrektheten er fullstendig uforpliktende og ufarlig for kjendisene selv.

Men ikke nødvendigvis ufarlig for verden. Ifølge Larsen skapte Bob Geldofs Live Aid i 1985 flere problemer enn det løste, ikke minst fordi bakmennene ikke forstod kompleksiteten i problemene. For eksempel at det kunne være noen sammenheng mellom politikk og sultkatastrofen. Ifølge Guardian-journalist David Riff bidro bistandsmidler til å sponse en tvangsflytting av folkegrupper.

Men er det ikke bra at folk bryr seg, og er det ikke fint at superstjerner og kjendiser også har hjertelag og at kjendisveldedighet setter søkelyset på fattigdomsproblematikk? Larsen innvender at fattigdom og sult først og fremst en politisk utfordring, som krever tid og lite "flashy" løsninger.

Emosjoner kan lett komme i veien for de gode løsningene, særlig når emosjonene utbasuneres høylydt av folk som ikke er spesielt begavede eller opplyste og som setter i gang prosjekter som ikke er basert på kunnskap og kritisk analyse.

Les hele artikkelen: Den gode følelsen - om flokkmentalitet og vulgær politisk korrekthet blant kjendiser