ARNE NÆSS 1912-2009: Arne Næss har de senere årene av sitt liv fremstått som en uvanlig leken og livsglad tenker, med en lidenskapelig kjærlighet til naturen. Hans livsfilosofiske verker vitner om en særlig sans for eksistensielle spørsmål og en ektefølt interesse for menneskers følelsesliv. Hans arbeid med økosofien avslører et mystisk og nærmest hellig forhold til naturen, inspirert av Spinozas panteisme (Gud og naturen er ett) og Gandhis hinduistiske ikke-voldstenkning. Den aldrende Næss vil bli husket for glede, lekenhet, følelser, nysgjerrighet og medmenneskelighet.

Dette står i sterk kontrast til den Næss som forfatteren Sven Kærup Bjørneboe møter som sin filosofilærer tidlig på 60-tallet. I selvbiografien Ung mann i lang frakk forteller Bjørneboe (noe karikert) om skuffelsen han som 18-åring opplevde i møte med professor Næss og hans "hoff" på Universitetet i Oslo. Han forteller at de insisterte på at filosofi måtte være en "vitenskapelig disiplin", og innrømmer at han gjemte Kierkegaards Uvitenskapelige under pulten i frykt for å bli latterliggjort.

"De flirte når den uvitenskapelige fra provinsen ymtet frempå med "livsanskuelsesproblematikk", et forbudt tema på loftet. (...) etter hvert skulle det vise seg at mye ble ansett for å være forbudt, filosofisk sett. Logisk empirisme derimot, fortolkningslære, vitenskapsteori. Eksistensielle spørsmål ble avvist. Likeså spørsmål av typen Hva er sannhet? Finnes Gud? Og det ondes problem, i den grad det ondes problem var noe mer enn et logisk problem."

Bjørneboe møtte ikke den lekne livsfilosofen med fjellstøvler og en rosa tøygris som maskot. Nei, han møtte den unge og omstendelige professor Næss som innførte forberedende prøver i logikk og saklighetslære for alle studenter ved Universitet. Etter et studieopphold i Wien hvor Næss møtte den såkalte Wienerkretsen og deres positivistiske filosofi, tok han denne med seg tilbake til Universitetet i Oslo.

Positivismen kjennetegnes av en klokkertro på at man ene og alene ved hjelp av den naturvitenskapelige metode kan tilegne seg tilstrekkelig kunnskap om verden, samfunnet og mennesket. Positivistene avviste klassiske filosofiske spørsmål fordi svarene på disse ikke kunne testes gjennom sanseerfaring. Alle fenomener som ikke kunne "måles og veies", som bevissthet, frihet, lykke, skjønnhet og ondskap, måtte kastes ut av fagfilosofien. I stedet for metafysisk og etisk spekulasjon, skulle filosofer utvikle en lære om forholdet mellom språket og verden som tok sikte på å renske språket for sine uklarheter og tvetydigheter for å oppnå størst mulig presisjon. Bare slik kunne filosofien tjene naturvitenskapen. Og naturvitenskapen var for positivistene nøkkelen til alle menneskelige utfordringer.

Enkelte snakker om en akademisk saltomortale når Næss sent på 60-tallet forlater sin professorstilling for å hengi seg til miljøspørsmål. Dypøkologi og livsfilosofi står så langt fra positivismen som det er mulig å komme.

Likevel er det nok ikke snakk om en plutselig vending i Næss filosofiske virke. Sagt litt flåsete har den rosa tøygrisen spøkt i kulissene hele tiden. Næss' tidlige filosofihistoriske verker vitner om at han har vært en "smugleser" av asiatisk filosofi og av metafysiske tenkere samtidig som han har terpet norske studenter i logikk og presisjonslære. Hans hengivenhet for positivismen i mellomkrigstiden må sees i lys av den historiske konteksten. Det handlet om å bekjempe den metafysikk og mystisisme som næret totalitære politiske retninger som nazismen. Det er verdt å merke seg at så snart den naturvitenskapelige innstilling ble den rådende ideologi, ble Næss mer og mer kritisk til tanken om at den naturvitenskapelige metode var den eneste vei til viten.

Gradvis beveget han seg fra teoretisk ensretting til en pluralistisk holdning som bejaet teorimangfold. Og her er vi ved den røde tråden i Næss sin tenkning, nemlig anti-dogmatikken. Hele livet utfordret han etablerte sannheter og dogmer. Han begrunner blant annet hvorfor han ikke er troende med at han har tatt "sterk avstand fra den dogmatikken som en ofte finner i religiøse bevegelser, preget av setninger som begynner med "Du skal..!" og "Du skal ikke..!"" (Livsfilosofi 1998)

Som filosof Inga Bostad flere steder har fremhevet, er det først og fremst erfaringstroen og anti-dogmatikken Næss delte med de logiske positivistene. Anti-dogmatismen og tiltroen til erfaringsbasert kunnskap kommer til uttrykk i den filosofiske posisjon han sirklet rundt gjennom hele sitt filosofiske virke, nemlig skeptisismen.

Næss' skeptisisme handlet ikke så mye om å være skeptisk til alt og alle. Den handlet snarere om å ta inn over seg at vi som mennesker er feilbarlige og at vi derfor bør være åpne for at vi selv kan ta feil og at andre kan ha rett. I så måte er den uttrykk for en humanisme som har tatt innover seg at kunnskap basert på sanseerfaring og fornuft alltid er begrenset og feilbarlig, og at vi derfor må se langt etter absolutt viten. Men i stedet for å hengi oss til nihilismen av den grunn, mente Næss at vi må forsøke å nærme oss absolutt viten. Dette må vi gjøre ved å bruke vår fantasi, være åpne for det fremmede, og søke kunnskap også der vi minst venter å finne den. Men for å skille kunnskap fra tomme fordommer og dogmatikk må vi kun akseptere de overbevisninger det er gode grunner til å akseptere.

Næss' liv og lære har vært tett sammenvevet. Han har samlet rundt seg tenkere som var svært forskjellig fra ham selv. Han var ikke redd for å krysse etablerte skillelinjer, i akademia eller i fjellheimen. Han var en krevende samtalepartner, som ikke fant samtalen bryet verdt med mindre motparten hadde noe å formidle og evnet å argumentere saklig for sin overbevisning.

På den andre siden anerkjente han følelsenes betydning for både vitenskapen og det gode liv. Overfor livets store mysterier, forholdt han seg også åpen i utgangspunktet, men baserte alltid sine overbevisninger på en kritisk bedømmelse av det bevismateriale, eller mangel på sådan, han måtte finne i vår erfarbare virkelighet. Hans tanker om døden i alderdommen var intet unntak. "Jeg føler selv mistro overfor tanken om et liv etter døden. Jeg finner ikke noe grunnlag for å tro på noen slags fortsettelse etter døden. Jeg finner bare at jeg har et sterkt følt savn etter å ha en slik tro. Å møte dem jeg har mistet." (Livsfilosofi 1998)

Det som gjorde at Næss kunne bevege seg på tvers av skillelinjer som for andre oppleves som uoverstigelige, var hans humanistiske sinnelag, som man fint kan kalle hans tolkning av skeptisismen. Skeptisismen er en viktig strømning innen humanistisk tenkning, og Arne Næss var derfor en inspirator for stifterne av Human-Etisk Forbund. Han var også medlem fra stiftelsen av.

Næss' tanker om engler passer godt i denne stund, og reflekterer det beste i hans skeptiske humanisme, nemlig nysgjerrighet og åpenhet kombinert med kritisk (og humoristisk) sans: "Jeg utelukker ikke muligheten av at en engel kommer og henter meg, men jeg ville nok stilt den noen kritiske spørsmål og sett etter hvordan vingene var festet, før jeg slo følge."

Kaja Melsom er filosof og rådgiver livssyn/etikk i Human-Etisk Forbund.