Det hele startet en kveld da Kristin Oudmayer satt og så på Tabloid på TV2. I debatten fortalte en mor hva som skjedde da barnet hennes ble mobbet. En del av uttalelsene i programmet fikk Oudmayer til å tenne på alle pluggene.

- Mora fikk høre at det var hennes barn det var noe galt med - at det var datteren, mobbeofferet, som måtte endre adferd. Akkurat da stod vi midt i en slik situasjon selv, der datteren vår ble mobbet. Vi fikk signaler om mye av det samme, og at hennes reaksjoner ble for sterke for omgivelsene. Det er provoserende at det er offeret det er noe i veien med, og ikke mobberen, sier Oudmayer til Fritanke.no.

Provokasjonen ble til engasjement. Oudmayer skrev et blogginnlegg der hun fortalte sin egen mobbehistorie, og fikk mange tilbakemeldinger fra folk som hadde opplevde tilsvarende ting. Da kom bokideen.

- Jeg skrev på Twitter at jeg hadde fått en bokide og spurte etter tips. Arnfinn Pettersen, (rådgiver i Human-Etisk Forbund, red.komm), svarte at dette var en knallgod bokide. Han tok opp saken med Humanist forlag. Forlagsredaktør Bente Pihlstrøm tente på ideen og dermed var arbeidet i gang, forteller hun.

Hele 215 bidrag har hun fått inn, etter å ha spurt etter bidrag på Twitter, Facebook og diverse blogger.

Etter en del runder og utvelgelser, kom historiene på plass. 44 artikler har det blitt. De fleste er personlige beretninger om mobbing fra ulike synsvinkler, både fra oppvekstår og fra voksenlivet. I tillegg har kunnskapsminister Kristin Halvorsen, tidligere Venstre-politiker Olaf Thommesen og Aslak Borgersrud fra rap-gruppa Gatas parlament skrevet bidrag.

- Halvorsen skriver om mobbing som et samfunnsproblem, Thommesen skriver om hvor viktig det er å ha riktige forbilder, mens Borgersrud forteller om en samtale han har hatt med sønnen sin. Ingen av disse har noen personlige mobbeopplevelser å fortelle om, men det er gode artikler likevel, sier Oudmayer.

- Har du ikke tatt livet av deg ennå?

Viktigst er likevel de personlige historiene. Den kjente bloggeren Ida "Virrvarr" Jackson, har skrevet en av dem. Jackson ble selv grovt mobbet i oppveksten. Hun har for lengst lagt ut mobbehistorien på sin egen blogg Revolusjonært roteloft. En av de mer hjerteskjærende scenene går som følger:

- Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var
Camilla... Da jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonen på høyttaler. "Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.". Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «"Heeei, Idahahaha!" ... men vi lurte på en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener - det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!" Latterbrøl.

- Slike historier er veldig vonde å lese, og det er flere av denne typen. Jeg tror mange vil bli overrasket over hvor ille det kan bli, og få en del aha-opplevelser. Det fikk i hvert fall jeg. Jeg tror disse personlige beretningene kan gjøre noe med vårt syn på mobbing. Ofte snakker man bare om det overordnede - om systemet. Med denne boka vil jeg ha inn de personlige beretningene, og en slik bok har så vidt jeg vet aldri blitt gitt ut før, sier Oudmayer.

Også mobberen bør fortelle

Men det er ikke bare den mobbedes perspektiv som presenteres. Oudmayer har også jobbet hardt for å få historier fra de som stod og så på og ikke grep inn, samt de som stod bak det hele - sjefsmobberne. Historier fra foreldrene til de som mobber har hun også prøvd å få med.

- Det er en historie fra en person som først ble mobbet selv, men som deretter fant ut hvordan han kunne ta igjen, og som dermed endte opp med å bli en mobber selv. Fortellingen er ganske brutal. Andre igjen forteller at de har latt være å gripe inn. De har stått og sett på, og angrer på det.

Oudmayer forteller at det har vært vanskelig å få mobberne i tale.

- Jeg har for eksempel vært i kontakt med en person jeg husker var en mobber. Ikke en person som mobbet meg, men en jeg vet mobbet andre. Men vedkommende ønsket ikke så fortelle historien sin, heller ikke anonymt. Jeg har heller ikke greid å få foreldrene til mobberne i tale. Kanskje greier jeg det hvis denne boka får mye oppmerksomhet og det blir en oppfølgerbok? undrer Oudmayer.

- Hvorfor tror du så mange vegrer seg for å stå fram?

- Skam. Dette er et skambelagt felt, både for de som mobber direkte og indirekte, og for de som blir mobbet. Flere av bidragene i boka er anonyme på grunn av dette. Mange er redde for at ektefeller, arbeidsplassen og venner skal få vite om mobbehistorien. Noen er redde for hevn, og noen er redde for å bli framstilt som ofre i voksen alder. Og mobberne synes selvsagt det hele er ubehagelig og vil bare at det skal glemmes, forteller hun.

Mobbere skjønner ikke hva de har gjort

I en kommentar under Ida Jacksons mobbehistorie forteller en innsender at en av sjefsmobberne hans nylig sendte ham en venneinvitasjon på Facebook.

- For en tid tilbake var O Store Sjefsmobber inne på Facebook og prøvde å legge meg til som venn. Jeg ble kald innvendig, og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Så avviste jeg han. Så tok det noen dager, før han på nytt prøvde seg. Da skrev jeg en e-post til han der jeg lurte på om han viste hva han hadde gjort med barndommen min. Siden har jeg ikke hørt fra han, skriver innsenderen.

Kristin Oudmayer synes det virker som om mange mobbere i voksen alder ikke er klar over hva de har gjort.

- Jeg tror egentlig ikke dette eksempelet skyldes ondskap eller frekkhet. Det er rett og slett ubetenksomhet. Det er ikke sikkert mobberen la så mye i det da det pågikk, og etterpå har han fortrengt det. Men dessverre er det mange alvorlige psykiske problemer i voksenlivet som kan skrives direkte tilbake til mobbing i de formative barne- og ungdomsårene. Noen går det bra med mens andre sliter med psykoser, rus, spiseforstyrrelser og problemer med å knytte nære relasjoner gjennom hele livet. Det må mobberne finne seg i at de har et visst ansvar for, sier hun.

Ingen hevnbok

Selv om Oudmayer blir provosert av at offeret blir gitt ansvaret for mobbing, understreker hun at dette ikke må dras for langt heller.

- Selvsagt må offeret kunne ta imot råd. Det står det også en del om i boka. Man må passe seg slik at man ikke misbruker den makten som ligger i offerrollen. Her må det altså være en balanse et sted. Likevel mener jeg det blir feil når alt bare handler om at det er mobbeofferet som skal endre seg. Dette handler om å lære opp barn til å være romslige, og her har både skole og foreldrene et stort ansvar. Det vil alltid være noen som skiller seg ut, og det må unger lære seg å tolerere, sier hun.

Hun understreker at ingen mobbere er navngitt i boka.

- Dette er ikke en hevnbok. Vi har anonymisert alle navn og andre ting som kan identifisere de omtalte for andre enn de som var involvert. Men de involverte vil naturlig nok forstå hvem det dreier seg om. Det er vanskelig å unngå så lenge folk skal få fortelle historiene sine under fullt navn, sier Oudmayer.

- Har du fått henvendelser som tyder på at folk er redde for hva som kan komme fram i boka?

- Jeg har inntrykk av at dette provoserer en del folk - at det blir for nært. De vil helst ikke ha så mye oppmerksomhet rundt temaet. Jeg har blant annet blitt beskyldt for mobbing selv, på bloggen min, bare fordi jeg var uenig med noen og argumenterte mot dem. Så det er ikke tvil om at jeg tråkker på noen ømme tær her, sier hun.