Signaler fra Senterpartiet tyder på at de er villige til å forandre en av statskirkeordningens grunnpillarer, nemlig regelen om at minst 50 prosent av regjeringen må være medlemmer av statskirken. - Et framskritt, sier statskirkeekspert Ingvill Thorson Plesner.

Tekst: Even Gran
Publisert: 2.2.2007

- 50 prosent-regelen er ikke noe praktisk problem i dag. Samtidig ser jeg godt at dette er en av de punktene som man bør se på og muligens endre.

Dette sa en av statskirkeordningens sterkeste forsvarere, stortingsrepresentant Inger Enger fra Senterpartiet, på NRKs "Dagsnytt 18" den 25. januar, etter å ha blitt utfordret på dette av SVs Rolv Reikvam. 50 prosent-regelen er forankret i Grunnlovens §12.

Vil respektere minoritetene
Inger Enger er for tiden sykmeldt og ikke tilgjengelig for kommentar. Fritanke.no har derfor snakket med Marit Tingelstad. Hun er i likhet med Enger blant Senterpartiets mest profilerte statskirkeforkjempere. Tingelstad representerte Sp i Gjønnes-utvalget, og var én av de to i utvalget (av totalt 20) som gikk for å videreføre en grunnlovsforankret statskirkeordning.

Tingelstad forteller at hun allerede i Gjønnes-utvalget presenterte et forslag om å gjøre noe med 50 prosent-regelen. Hun ønsket å foreslå at kravet om statskirkemedlemskap skulle reduseres til 1/3 av regjeringen. Hun lot imidlertid være å fremme forslaget etter råd fra juridiske eksperter, forteller hun.

Tingelstad understreker at hun selv ikke synes 50 prosent-regelen er noe problem. Årsaken til at hun har ønsket å gjøre noe med den, er at livssynsminoritetene, og da først og fremst Human-Etisk Forbund, mener at den er diskriminerende.

- Hvis Human-Etisk Forbund mener seg diskriminert av denne bestemmelsen, må jeg som representant for den kristne livssynsmajoriteten ta dette på alvor. Det er de som mener seg undertrykt som har rett til å definere når noe er undertrykkende. Det har jeg lært i denne prosessen, sier Tingelstad.

Hun synes likevel at Human-Etisk Forbund er alt for opptatt av de prinsipielle problemene.

- Jeg forstår selvsagt alle de prinsipielle argumentene til human-etikerne. Men man kan ikke alltid bare følge prinsipper. Jeg velger heller å ta en pragmatisk tilnærming i statskirkesaken. Prinsipper skal ikke alltid overstyre alle andre hensyn, sier hun.

Tingelstad forteller at hun vil legge fram forslag om å redusere på 50-prosent-regelen til en "1/3-dels-regel" på Senterpartiets neste landsmøte. Dermed kreves det bare at 1/3 av regjeringen trenger å være statskirkemedlemmer. Tingelstad tror dette vil være en mer akseptabel løsning for de som mener at dagens ordning er diskriminerende.

- Kunne det være en idé å kreve at bare kirkestatsråden må være medlem, og at kirkestatsrådet ellers utgjøres av de av statsrådene som tilfeldigvis er kirkemedlemmer?

- Jeg avviser det ikke, men jeg har ikke tenkt godt nok gjennom det til å gi noe klart svar. Inntil videre går jeg for 1/3-modellen.

Kan ikke gi slipp på medlemsskapskrav

- Det vil være en forbedring hvis kravet mildnes til å gjelde kun 1/3 av regjeringen, slik Tingelstad foreslår, sier Ingvill Thorson Plesner.

Hun er stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, og forfatter av boka "Skal vi skilles?: veier videre for stat og kirke". Hun er også medredaktør for artikkelsamlingen " Stat, kirke og menneskerettigheter". Begge bøkene kom ut i 2006.

Plesner mener dagens krav til kirkemedlemskap er prinsipielt kritikkverdig, og at det bør fjernes. Åraken er at alle borgere i et land bør ha like muligheter til å få politiske verv. Men hvis staten fortsatt skal utøve reell makt over kirken, så må man på en eller annen måte ha et krav om kirkemedlemsskap for regjeringsmedlemmene.

- Den delen av regjeringen som skal bestemme over kirken må ikke utgjøres av 50 prosent av statstådene. Det kan tenkes det holder med 1/3. Men det er klart at hvis du reduserer medlemskravet for mye, risikerer du å ende opp med en modell der den statlige styringen ikke er godt nok demokratisk forankret, sier hun.

- Hva synes du om modellen der man kun krever kirkemedlemskap av kirkestatsråden, og legger til de som ellers tilfeldigvis måtte være statskirkemedlemmer?

- Da risikerer man teoretisk at kun én person utøver all makt på vegne av staten. Det blir udemokratisk. Men denne modellen kan være grei hvis man velger den islandske modellen der staten i realiteten bare godkjenner kirkens valg av biskop, og aldri styrer eller overprøver i saker som vedrører kirkens lære og indre liv, sier Plesner.

Hun har ikke inntrykk av at dette er en særlig aktuell løsning for statskirketilhengerne.

- De ønsker jo en reell statsstyring av kirken, og da må man på en eller annen måte ha et medlemsskapskrav til de som skal styre på vegne av staten. Dermed tvinges statskirketilhengerne til å holde fast på et høyst kritikkverdig krav om kirkemedlemskap for norske regjeringsmedlemmer, sier Plesner.

- Ser du på det som en prinsipielt menneskerettslig problem at en statsminister som ikke er medlem av statskirken, som for eksempel Jens Stoltenberg, utnevner de kirkemedlemmene i Regjeringen som skal få bestemme over kirken?

- Jeg ser problemstillingen, men synes ikke dette er det mest problematiske med dagens løsning. Likevel er en slik indirekte kirkestyring fra et ikke-medlem utvilsomt en av flere uheldige konsekvenser av den grunnleggende problematiske sammenblandingen vi har mellom kirke og stat i Norge, sier Plesner.