I går gikk Kjell Ivar Hodne ut i NRK-programmet «Mellom himmel og jord» og kritiserte Human-Etisk Forbund for å være for restriktive med hensyn til hvilke sanger de tillater i Humanistisk gravferd. Hodne ble selv nektet å ha med sangene «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg og «Hallelujah» av Leonard Cohen i brorens gravferd.

Humanistisk gravferdstaler i Oslo, Dorothy Ann Bøhler, mener det er viktig å være fleksibel, samtidig som en humanistisk gravferd må forholde seg til visse rammer.

– Retningslinjene er tydelige, samtidig er jeg ingen firkantet person. Jeg bruker min sunne fornuft, og det tror jeg er klokt. Men det er selvsagt nyttig i enhver sammenheng å ta denne diskusjonen. Det er nettopp derfor HEFs humanistiske gravferdstalere jevnlig samles, for å kunne ta opp slike problemstillinger og bidra til å løfte frem noen av de dilemmaene man kan komme opp i, sier hun.

Prøver å foreslå andre sanger

Den spesifikke saken fra «Mellom himmel og jord» ønsker hun ikke å kommentere.
Hun mener det er viktig at seremonien får en tydelig profil som en humanistisk gravferd.

– Jeg er tydelig på hva Human-Etisk Forbund er og hva en humanistisk gravferd representerer. Jeg ønsker ikke å bidra til å utydeliggjøre HEFs verdigrunnlag for gravferd.

Bøhler mener det er umulig å gi noe eksakt svar på hvor grensen for akseptable og uakseptable religiøse innslag skal gå.

– Hvis jeg skal si noe ut fra min erfaring, er det at enhver gravferd har sin egen bestemte setting. Hvis de pårørende ønsker sanger som har en sterk antydning til kristent budskap, pleier jeg å diskutere og foreslå andre sanger som har samme mening, men ikke er så kristelig fundert. Men hvis de pårørende har sterke følelser i forhold til en sang, som henger sammen med relasjonen til avdøde eller hadde betydning for avdøde, er jeg ikke helt firkantet. Jeg bruker mitt skjønn, sier Bøhler.

Hvis religiøs musikk eller lignende skal brukes, er det viktig for henne at det blir tydeliggjort hvorfor.

– Jeg er alltid tydelig i min tale og knytter an til humanistiske grunnverdier. Hvis det skal være med religiøse sanger pleier jeg å si noe om det i talen, og om sangen i forhold til den avdøde. Jeg håper jeg på den måten klarer å vise respekt for de tilstedeværende og avdøde, samtidig som vi viser at vi er inkluderende uten å slette HEF helt ut.

- Oppfatter du at sanger eller musikk som har et religiøst innhold eller et religiøst utgangspunkt nødvendigvis blir et religiøst innslag i seremonien?

– Nei, ikke nødvendigvis. Det handler igjen om å se det i et større perspektiv. For eksempel er det religiøse sanger hvor det religiøse innholdet i sangen er blitt underordnet. «We Shall Overcome» er en slik sang. Hvis avdøde for eksempel har vært engasjert i kamp mot undertrykking eller på annen lignende måte ha et sterkt forhold til sangen, som kan formidles i talen, vil jeg godta den. Men jeg vil ikke godta den i enhver sammenheng. Det at sangen er fin, er ikke nok for meg. Jeg må finne en begrunnelse for at folk vil ha med en sang med religiøst budskap, sier hun.

Siden det ikke er gitt at alle pårørende i en gitt gravferd har et humanistisk eller ikke-religiøst livssyn, mener Bøhler det er riktig å være brobygger i en slik stund.

– Som humanistisk gravferdstaler ønsker jeg også å inkludere de i forsamlingen som har en gudstro. Det vil det ikke være i tråd med min humanistiske tankegang å ekskludere alt som kan være lindrende for dem i en slik sammenheng.

– Men jeg ville ha vært tydelig på det i min tale. For meg er det viktig å være raus som humanist, men samtidig må jeg holde seremonier som jeg kan stå inne for. I det ligger det at jeg både ønsker å ivareta andres integritet, samtidig som jeg heller ikke vil bli tråkket på. Ønsker de pårørende stort innslag av kristelige sanger, ville jeg takket nei til å delta, avslutter hun.

«Eg ser» er i et grenseland

Tom Spjeldnæs har lang erfaring som humanistisk gravferdstaler i Hedmark og kan ikke sies å være blant de mest dogmatiske av HEFs gravferdstalere. Han har til og med holdt humanistisk gravferd i en kirke – men da synes han faktisk at det ble mindre humanistisk profil over det.

Han er i tvil om HEF bør ha så strengt regelverk, men så lenge reglene er som de er, så forholder han seg til det.

– Samtidig bruker jeg hodet i hvert enkelt tilfelle og vurderer innslaget i sammenhengen.

Spjeldnæs mener det kan være på sin plass med en grundig diskusjon på regelverket innad, og at man ikke bør være så rigid.

– Regelen bør kanskje være at vi ikke er med på slike innslag, men så bør det samtidig være såpass romslig at vi kan gjøre unntak.

– Jeg tror ikke det er så veldig stort potensial for misforståelser ved bruk av en sang som «Eg ser», men det er klart at spiller du ordentlig religiøs salme, stiller det seg annerledes, mener han.

– Hva kan bruken av en salme gjør med en humanistisk gravferd?

– Teksten passer ikke bestandig med det HEF står for. Teksten passer antageligvis heller ikke med det avdøde står for, men melodien og salmen kan jo være veldig fin likevel – både bildemessig og ellers. «Eg ser» er en sånn typisk fin sang. Den har mye fint i seg, men så er det de siste linjene som vipper det hele til en religiøs tekst, sier Spjeldnæs.

– Men er det så farlig?

– Jeg får det jo ikke til å stemme at vi skal være så strenge. Jeg tror ikke de tilstedeværende vil oppfatte bruken av sangen religiøst. Vi må være konsekvente, men jeg synes det er vanskelig.

Spjeldnæs tror det at humanister og andre ikke-kristne ofte har fått høre «er det så farlig, da?» i forbindelse med bruk av slikt som salmevers og bønn for eksempel i skolesammenheng, gjør at man blir litt intolerante.

– Vi går på en måte i en slags felle ved at vi ikke klarer å skille ut når det er religiøs påvirkning og når det er kulturuttrykk. Vi protesterer på alt for å være sikre. Men det er jo påvirkningen – forkynnelsen – vi ikke ønsker. Vi må ta stilling til spørsmålet om når er det forkynnelse og når er det kulturelt, og en sang som «Eg ser» går etter min mening under det kulturelle.

– Hvor går grensen for hva slags religiøse innslag og uttrykk du kan godta?

– For meg går det på det jeg oppfatter som forkynnende, som jordpåkastelse og religiøse innslag som bønn og den type religiøse ritualer.

Ikke redd for oppmykning

Spjeldnæs tror ikke en viss oppmykning av regelverket vil føre til at man får humanistiske gravferder som ikke har en klar og gjenkjennbar humanistisk profil.

– Men det skal ikke være oppmykning for enhver pris. Vi må ta diskusjon på hva det eventuelt skal innebære. Samtidig skal vi ikke gjøre slik som enkelte prester innenfor kirka nå har gjort, nemlig å gjennomføre en oppmykning i vår retning, slik at de kaster prestekappa og holder en borgerlig seremoni – med jordpåkastelse.

– Innholdet i talen og det jeg gjør. Der vil jeg ikke bidra til noe religiøst islett. Men at et musikkinnslag, for eksempel en salme uten tekst, har religiøs bakgrunn ville jeg ha tolerert, avslutter Tom Spjældnes.