I 1998 var det ikke lenger noe håp for moren til Heidi Helene Sveen. Det startet med brystkreft som deretter spredte seg til hjernen og leveren.

- Mamma fortalte at hun skulle dø, og det virket først som hun hadde akseptert det, forteller Sveen, som i dag er kjent for bloggen Hva hun sa.

Kort tid etterpå fikk moren et nytt håp. En sykepleier på Ullevål hadde tipset henne om et helsesenter i Danmark, Humlegården, der de behandler kreft på utradisjonelle måter, blant annet med mistelteinekstrakt. Moren overtalte datteren og samboeren sin til å bli med.

- Hun var veldig oppsatt på å reise. Jeg prøvde å få henne fra det, men hun var veldig insisterende. Til slutt ble jeg og samboeren hennes med. I slike situasjoner blir man jo desperat. I tillegg hadde hjernekreften gjort at hun begynte å rote litt. Hun var ikke like tilregnelig som før, og jeg vurderte at det beste var å bli med henne, forteller Sveen.

"Bare slapp av litt"

De tre kjørte nedover, men jo nærmere de kom Danmark, jo dårligere ble moren. Hun nærmest lå i bilsetet hele veien. Da de kom fram til Humlegaarden greide hun ikke å gå selv. Hun måtte støttes inn på rommet sitt av datteren og sjefslege på Humlegaarden, Finn Skøtt Andersen. Sveen hevder at han var den eneste de snakket med mens de var der.

- Vi fikk omsider installert oss, og lagt oss til å sove. Da jeg våknet dagen etter var det veldig vanskelig å få kontakt med mamma. Hun greide ikke å svelge medisinene sine. Jeg ropte på Skøtt Andersen, men han bare bagatelliserte. Hun burde bare spise og drikke litt, så gikk det nok bra, mente han. Jeg slo meg ikke til ro med det, og etter en stund gikk jeg tilbake til ham. Da svarte han at mamma "bare må legge seg ned og slappe av", så skulle han komme og se til henne senere. Skøtt Andersen poengterte at han hadde veldig dårlig tid, og ga tydelig uttrykk for at jeg var masete. Vi fortsatte å vente, forteller Sveen.

Hun forteller at moren etterhvert begynte å hallusinere. Hun snakket tull, jamret seg og hadde tydelig store smerter. Sveen skjønte at moren var veldig dårlig.

- Jeg løp inn til Skøtt Andersen igjen og fortalte hva som skjedde. Han kom, satte en sprøyte morfin og forsvant igjen. Mamma sovnet. Midt oppi det hele ble jeg veldig usikker på hvem som egentlig hadde ansvaret for mammas helse. Var det meg og stefaren min, eller var det Skøtt Andersen? Jeg ble sittende og vente på instruksjoner. Etter noen timer kom Skøtt Andersen innom igjen. Han skulle hjem. Klokka var rundt fire. Mamma sov fortsatt. Jeg spurte hva jeg skulle gjøre hvis hun våknet, men fikk ikke noe klart svar, forteller Sveen.

Etter en stund våknet moren. Hun hadde store smerter og skrek høyt.

- Jeg skjønte at det virkelig var alvor og ringte Skøtt Andersen nok en gang. Han ble irritert og sa at han ikke kunne komme. Arbeidstiden var over. Han hadde fri. Desperat ringte jeg SOS international i Danmark. Da de hørte smerteskrikene til moren min i bakgrunnen, ba de meg umiddelbart kontakte den lokale legevakten. Der hørte de straks at det var krise, og hentet mamma i ambulanse. Hun fikk morfin og sovnet. Hun våknet aldri igjen. Kort tid etter at hun kom til det danske sykehuset, døde hun, forteller Sveen.

Etter dødsfallet hadde Sveen mer enn nok med å håndtere sorgen over å ha mistet moren sin. Hun hadde ikke mer kontakt med Humlegården. Stefaren måtte imidlertid betale regningen for det drøye døgnet moren hadde vært der.

Han nesten ikke ord

Heidi Helene Sveen er fortsatt opprørt over at Finn Skøtt Andersen og Humlegården kunne ta imot en person de måtte ha sett var døende.

- De hadde jo sett journalen hennes fra Ullevål, og kunne jo ikke unngått å ha sett at hun hadde veldig kort tid igjen. Likevel tok de imot henne for "to uker med mistelteinbehandling, avslapping og sunt kosthold". Det er så ille at jeg nesten ikke har ord for det, sier Sveen.

Humlegården forteller på sine nettsider at det er mange som har blitt kvitt livstruende kreft etter et opphold på senteret. Sveen synes steder som Humlegaarden spekulerer i desperasjonen til mennesker som snart skal dø.

- Det er jo nesten en tapt kamp. Folk vil så gjerne tro at de kan bli friske, og er villige til å prøve alt. Slik var det for mamma også. Man kan ikke forvente at så desperate mennesker har noen kritisk sans. Man kan ikke forvente at de skal si nei til noe som kan gi dem et ørlite håp. Det er nettopp denne desperasjonen steder som Humlegaarden spekulerer i, og det synes jeg er skammelig, sier hun.

Sveen synes staten bør gå inn og lovregulere slike tilbud.

- Samfunnet kan ikke akseptere at folk blir lurt. Det bør være et krav om at man må dokumentere virkning før man får lov til å selge slike behandlingstilbud. Og det tviler jeg sterkt på om Humlegården greier. Det holder ikke med de enkelttilfellene de forteller om på nettsidene sine, sier hun.

Relaterte saker:
Humlegården: – Dette stemmer ikke med journalen
Sveen: – Skøtt Andersen lyver