Da «jernteppet» mellom Øst- og Vest-Europa falt for nesten tre tiår siden, var det mange av oss som jublet på begge sider. De første årene var det nok også en sterk forventning om at landene i øst skulle nærme seg Vesten.

På mange områder har de gjort det. Det er blitt innført frie valg og for en stor del fri passering av grenser.

Bortenfor ferieopplevelsene

Allikevel, etter at jeg flyttet til Tsjekkia for drøye fem år siden, har jeg blitt stadig mer slått av de store forskjellene fra Norge og andre vestlige land. Det er neppe noe du opplever på en ferie, når du besøker de mange populære turistattraksjonene eller kafeene.

Det var først ved å bli kjent med innbyggerne i landet, både tsjekkere og innvandrere, det slo meg at Tsjekkia virkelig er et helt annet sted! Og da mener jeg på et felt som ofte ikke er med i diskusjonene om demokrati og menneskerettigheter: likestilling.

Kvinnerettigheter er menneskerettigheter

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen garanterer like rettigheter i samfunnet og i familien for begge kjønn. Den garanterer også alles rett til liv og helse. I de fleste europeiske land er den siste rettigheten tydelig gjennomført for både kvinner og menn. Men det finnes noen uhederlige unntak.

Et godt sted å begynne hvis vi vil vite hvordan det står til på likestillingsfronten i de nye demokratiene i øst, er Den internasjonale likestillingsindeksen fra Verdens økonomiske forum. Indeksen måler likestillingsgapet på fire ulike felter for 144 land over hele verden: økonomisk deltakelse og mulighet; utdannelse; helse og overlevelse; og politisk makt/innflytelse.

Alle de nordiske landene er å finne blant de 14 mest likestilte landene. En del av de tidligere østblokklandene gjør det også bra. Andre gjør det slett ikke godt.

Tsjekkia – gammeldagse kjønnsroller

Tsjekkia er ranket på 88. plass av 144 land i likestilling. Det er til tross for at tsjekkiske kvinner er like høyt utdannede som menn, og at de har like god tilgang til helsetjenester.

Det svikter med andre ord katastrofalt på to felter: politisk makt og innflytelse og økonomiske muligheter. Her ligger Tsjekkia på henholdsvis 91. og 92. plass i verden. Det har også gått nedover, ikke oppover, med likestillingen her de siste årene; landet har falt mange plasser siden forrige måling.

Tallene beskriver det nesten totale fraværet av tsjekkiske kvinner i politikken og i lederposisjoner. Det skyldes både jus og gammeldagse holdninger til kjønnsroller.

Jeg opplevde raskt at det er en utbredt holdning her at kvinner og menn både er biologisk forskjellige og ønsker seg ulike ting ut av livet. Ja, man får jevnt og trutt høre at kvinner er skapt til å være mødre og ønsker det fremfor en karriere. Påstanden er at det slett ikke er noe som hindrer kvinner i å gå inn i politikken eller å nå til topps i næringslivet: De – altså vi – har bare ingen interesse for det.

Vil ikke, kan ikke?

De sterke forventningene til morskapet, og til kjønnsroller for øvrig, gjenspeiles i en rekke praktiske hindringer for likestillingen.

Unge tsjekkiske kvinner har tilgang til en raus mammapermisjon, på opptil tre år med lønn. Baksiden av dette er at barnehageplasser for små barn er vanskelige å få tilgang på, og at det fins en sosial forventning om at kvinner skal ta ut hele permisjonen, eller helt og holdent slutte å arbeide utenfor hjemmet straks de får barn. Det er også et sosialt stigma knyttet til å ha små barn i barnehage, og det rammer utelukkende kvinner. Fra og med februar 2018 har menn fått hele én uke betalt pappapermisjon(!). Frem til nå har kun 1,8 prosent av tsjekkiske fedre tatt ut foreldrepermisjon i det hele tatt, og tsjekkiske fedre har ikke engang hatt rett til lønnet fri fra jobben for å være til stede ved fødselen.

Fedre har heller ikke rett til å være hjemme med sykt barn, og det faller dermed også på mor. Signalet er tydelig: Barn er mors ansvar, fra fødselen av og i årene som følger.

For meg som norsk kvinne er det en helt vill påstand at tsjekkiske kvinner ikke skulle ønske seg lik deltakelse i politikk og arbeidsliv som menn. Dessverre kommer praksisen i veien for noen slik reell mulighet.

Ungarn – sarte skapninger

Beveger vi oss enda noen hakk lenger ned på likestillingsindeksen, finner vi et annet østeuropeisk EU-land, Ungarn. Det har vært en del kritisk omtale i norske medier av landets høyreorienterte regjering og diskrimineringen av både religiøse, etniske og seksuelle minoriteter.

Men det er langt fra de eneste problemene i landet. I politisk likestilling er ungarerne på 138. plass av 144 land, og er dermed suverent verst i Europa, med usle seks nokså udemokratiske land i andre verdensdeler, som Kuwait, Qatar og Jemen, bak seg.

Det rimer godt med holdningen til mangeårig statsminister Viktor Orbán, som representerer det høyreradikale partiet Fidesz. Ifølge Orbán er kvinner for sarte skapninger til å kunne takle livet i politikken. Han har derfor valgt kun å ha mannlige statsråder. I parlamentet er det riktignok noen få kvinner, men de utgjør ikke mer enn 9,5 prosent av representantene.

Meningsmålinger kan tyde på at ungarere flest er mer åpne for at kvinner skal kunne ha politiske verv enn de faktiske tallene for representasjon tyder på. Men dette har altså på ingen måte manifestert seg i praktiske muligheter for kvinner.

Russland – med rett til å banke sin kone

Et annet østeuropeisk land som ofte får kritikk for menneskerettighetsbrudd, men sjelden for manglende kvinnerettigheter, er Russland.

Russland befinner seg på 121. plass for kvinnelig representasjon i politikken. Kun 61 av 450 medlemmer av nasjonalforsamlingen, Dumaen, er kvinner.

Da er det kanskje ikke så rart at Putin-styret, i nær koalisjon med Den russisk-ortodokse kirken, har hatt frie hender til å avkriminalisere vold i nære relasjoner, noe som i hovedsak rammer kvinner og barn. Slikt anses nå som et privat forhold, ikke et strafferettslig, med mindre kvinnen blir så skadet at det fordrer sykehusinnleggelse. Bøter, som gjerne betales fra ekteparets felles konto, kan ilegges. Fengsling er derimot tatt ut som straffeform, med mindre det er en gjentatt handling eller offeret ender med brukne bein eller hjernerystelse.

Det gjør at en av de grunnleggende menneskerettighetene – retten til liv og helse – er satt på spill for russiske kvinner.

Og Russland har et gigantisk problem med konemishandling. Ifølge det russiske innenriksdepartementet dør 14 000 kvinner i landet hvert år på grunn av partnervold.

Polen – vil stramme inn allerede streng abortlov

Polen har i likhet med Russland gått for en sterk allianse mellom landets ledende kirkesamfunn og en høyreorientert regjering. I Polens tilfelle er det Den katolske kirke som samler folket.

Det har blant annet resultert i en lov som forbyr abort, bortsett fra tilfeller der kvinnen har vært utsatt for voldtekt, der mors liv står i fare eller ved sterk fosterskade. Det har gjort det nesten praktisk umulig for polske kvinner å ha kontroll over egen helse og egne livsvalg.

Det det derimot ikke har gjort, er å fjerne ønsket om abort for mange kvinner som befinner seg i en fortvilt situasjon, og som derfor må ty til abortturisme eller helsefarlige private aborter.

Forslaget om et totalforbud mot abort for et par år siden vakte massive protester blant polakker og ble stanset på grunn av det offentlige presset. Nå foreligger imidlertid et nytt lovforslag som vil fjerne den vanligste abortgrunnen – ved fosterskade. Kvinner må altså bære frem fosteret uansett hvor alvorlig sykdom eller skade det har, om loven går igjennom.

Og ettersom 95 prosent av Polens allerede lave aborttall skyldes fare for fosterskade, vil den nye loven effektivt gi et reelt totalt abortforbud. Det har på nytt ført til voldsomme demonstrasjoner og protester. Om regjeringen og kirken klarer å trumfe igjennom loven, gjenstår ennå å se.

Hva er det med Øst-Europa?

Det er mange grunner til at en del østeuropeiske land ser ut til å bevege seg baklengs når det kommer til kvinnerettigheter og likestilling. Mange land er herjet av konservative, og til dels høyreradikale, strømninger. Disse er kjent for å søke mot et konservativt kjønnsrollemønster og dyrke den sterke macho-mannen og den avhengige kvinnen.

I noen land har dette skjedd i kompaniskap med de store nasjonale kirkesamfunnene, som står hardt på i anti-abortkampen. Det er ikke tvil om at den taktiske alliansen Putin har inngått med Den russisk-ortodokse kirken styrker begge parters maktposisjon.

Før kommunismen var kirken statskirke under tsarregimet. I det ideologiske tomrommet etter kommunismens fall har russerne i hopetall vendt tilbake til den, og medlemstallet har skutt i været: Siden 1991 har kirken doblet medlemstallet, som i dag ligger på i overkant av 70 prosent av befolkningen. Til gjengjeld for støtte fra kirken har staten bidratt med enorme tilskudd til bygging av nye kirker og restaurering av gamle, og over hele landet er offentlige parker donert til kirken for å bygge nye kirkebygg.

I Polen er alliansen mellom det konservative regjerende partiet, Lov og rettferdighet, og Den katolske kirke langt mer skjør, ettersom flertallet av befolkningen ikke ønsker denne sammenblandingen av religion og politikk. Det har gjort at oppslutningen om kirken har sunket fra 61 til 54 prosent bare i løpet av det siste halvåret. Og kun 15 prosent av polakker støtter et totalt abortforbud, til tross for at flertallet altså støtter kirken. Polen har da også i årene etter kommunismens fall utviklet en langt sterkere demokratisk tradisjon enn Russland, noe som gjør at landet har en bredere folkelig opposisjon når den jevne polakk mener samrøret går for langt.

Ikke bare religion

Slett ikke alt kan forklares med de store kirkesamfunnenes innflytelse og nyttige allianser med regjeringspartier. Tsjekkias fall på likestillingsindeksen og Ungarns katastrofeplassering viser at det også er andre faktorer som har gitt samfunn hvor kvinner stiller svakt både politisk og økonomisk. Tsjekkia er kjent som et svært sekulært samfunn. Landet har heller ikke innført lover som innskrenker kvinners rettigheter – om vi da ser bort fra den vedvarende diskrimineringen mellom foreldre i arbeidslivet.

Mest av alt er ikke likestilling noe som egentlig slo rot i disse landene.

Man kunne lett få en illusjon om at kommunismen fremelsket et nytt kvinneideal – en sterk kvinne som jobbet side om side med mannen. Dette propagandabildet dekket imidlertid over et annet fenomen: Man prøvde aldri å innføre noen form for likestilling på hjemmefronten. Kvinner skulle riktignok arbeide, men de hadde samtidig ansvaret for barna og for husarbeidet. De ble derfor i ekstrem grad dobbeltarbeidende.

I tillegg propaganderte mange kommunistiske land for at kvinner skulle føde flest mulig barn for å bidra til det kommunistiske samfunnets vekst og utbredelse.

Dermed kunne den kommunistiske staten både fremstå som likestilt og samtidig beholde alle gamle kjønnsrollemønstre.

Sånn har det alltid vært

Det er denne mekanismen som nå synes å bre om seg i land etter land: Man vender tilbake til de holdningene man egentlig hadde hele tiden, og som kommunismen ikke gjorde noe videre forsøk på å bekjempe. De østeuropeiske landene var aldri reelt likestilte.

Og dessverre – så lenge holdningene om mannen som aktiv, sterk og den eneste som egentlig er kompetent ute i samfunnet, kobles med tilsvarende holdninger om kvinner som svake og ikke anlagt for annet enn hjem og barn, blir det ikke bedre.

Kvinners rett til å anses som fullverdige medlemmer av samfunnet, med rett til å styre egne valg over både helse, yrke og familiesituasjon, er derfor under press. Og det er et menneskerettighetsspørsmål. Dessverre blir problemet ytterligere forsterket når religiøse, svært konservative verdier også blir offisiell politikk.