– Tenk, da vi etablerte eget lokallag for Nordhordland i september 1983, for å arrangere konfirmasjon lokalt, ble vi i lokalavisen møtt med et langt, anonymt, leserinnlegg under stor overskrift: «Heidningane prøver seg med strandhogg i Nordhordland.»

Pioneren og veteranen Aase Bjørg Andersen tar mot oss med sitt åpne, lyse smil, i en velstelt liten aldersbolig, som vitner om en dame som er frisk og rask og fortsatt greier seg selv i sitt nittiende år.

– I dag er Humanistisk Konfirmasjon veletablert og velrenommert i Nordhordland, navnefestene vel innarbeidet, og medlemstallet har passert 230. Men det har ikke vært uten motstand, kan hun fortelle.

– Brevskriveren, som bare undertegnet med A.N., kunne fortelle at avisen må ha latt seg bestikke med kristenfolkets skattepenger for å skrive om Human-Etisk Forbund, som har «gått i forbund med djevelen sjølv for å frarøva menneska trua på Gud» og at det var «betre dei var kasta på havet», forteller Andersen, og viser fram en kopi av avisinnlegget. For det har hun tatt vare på.

Tvunget til vigsel og dåp i kirken

Aaase ble i vestlandshovedstaden i 1927, av en bergensk mor som var offiser i Frelsesarmeen og agnostikerfar fra Oslo. Hun og søsknene gikk på søndagsskolen, men hjemmet var åpent og tolerant, og Aase viste tidlig tegn til å ville tenke selv. Faren var nok en inspirasjon, har var opptatt av vitenskap og klassisk musikk og sa at «naturen er min kirke og skjønnhet min religion».

– Etter krigen ble jeg konfirmert av en prest mine foreldre hadde samarbeidet nært med om å gi ut illegale aviser, og jeg var en stund med i en kristen ungdomsorganisasjon. Men der følte jeg meg ikke hjemme, sier Aase, som gikk sine egne veier.

Da hun skulle gifte seg i 1951 passet det henne dårlig å stå hvit brud i kirken, men svigerforeldrene fra Norhordland tvang gjennom at de i alle fall måtte gifte seg i sakristiet. Det var også påtrykket derfra som førte til at alle barna ble døpt.

– Det var jo fortsatt en selvfølge på 50-tallet, men det passet meg dårlig. Vi hadde ikke mange alternativ den gang, sier hun.

Et av de første lokallagene som ble stiftet utenfor Oslo var Bergen, i 1967. Et par år senere så Aase en liten annonse om et åpent årsmøte for Human-Etisk Forbund – sågar i leprakirken, «den spedalske kirke», i Bergen.

– Foredragsholderen var en dame jeg kjente navnet på, og jeg ble nysgjerrig, minnes hun.

– Det førte til at jeg meldte meg inn og så deltok på et helgeseminar på Voss om humanismen.

I 1971 gikk Aase og familien mot strømmen og flyttet fra Bergen og ut til Meland i Nordhordland, der de hadde hytte og stortrivdes.

– I 1973 fikk jeg jobb ved skolekontoret, også med ansvar for friundervisningen og voksenopplæringen.

«du er ein av Satans utsende»

Voksenopplæringen vokste kraftig under hennes ledelse. Hun hadde med andre ord en synlig rolle i lokalsamfunnet. Det ble derfor lagt merke til at hun sto sentralt i arbeidet da «heidningane» gjorde sitt inntog i 1983. Som resepsjonist på kommunehuset fikk hun stukket til seg lapper og utklipp, og fikk vite at de ba for henne på bedehuset.

En dag kom det en kar rett opp til henne og ga klart uttrykk for hva han mente: «Du sit her med dette vene smilet ditt, du, men eg skal sei deg, du, at du er ein av Satans utsende. Me ber for deg, for du er altfor god til at skal brenna evig i helvete!»

– Våre konfirmanter måtte reise til Grieghallen i Bergen. Derfor var vårt første tiltak var å starte opp med egne lokale kurs, høsten 1983, slik at ungdommene slapp å reise så langt. Men oppslutningen i Bergen var blitt så stor at det ble plassmangel for familiene, så fra høsten 1987 hadde vi kurs for vår første lokale konfirmasjonsseremoni, med åtte konfirmanter, 24.april 1988. Og det at konfirmasjonsseremonien er lagt til siste helgen i april er blitt tradisjon i Meland.

– Vi forsøkte å få informasjon om vår borgerlige konfirmasjon til elevene på skolene, men det var ikke populært. Plakatene våre ble revet ned, og vi fikk tilbakemeldinger fra enkelte lærere om at de ville gjøre alt for å motarbeide oss. En søknad om kommunal støtte ble avslått.

Høyrekvinne

Men Human-Etisk Forbund fikk fotfeste, og i 2003 gjorde begge lokalavisene et stort nummer av at det var gått 20 år siden «heidninge-strandhogget». De ga fyldig og positiv omtale av jubileet og konfirmasjonene. Også ellers når lokallaget igjennom i lokalmedia, både med omtale av navnefester og ikke-religiøse gravferder, og behovet for livssynsnøytrale lokaler.

– I dag er våre seremonier er blitt en bunnsolid tradisjon, med tre seremonier og over 50 konfirmanter. Vi har faste folk, med kulturelle innslag av høy kvalitet. Opplegget er til og med selvfinansierende. Så «heidningane» er kommet for å bli! sier Aase, som gir ros og anerkjennelse til de mange som har stått på og gjort dette mulig. Aase trives ikke med fokus på sin person, men har stått sentralt i arbeidet i mange år, som kontaktperson, skolekontakt, koordinator, styreleder og styremedlem. Rundt 1990 var hun også leder for Hordaland fylkeslags utvalg for Borgerlig bisettelse (nå Humanistisk gravferd).

På slutten av 1980-tallet representerte hun i en valgperiode Høyre i heradstyret – valgt inn med slengere fra Arbeiderpartiet, men takket nei til gjenvalg. Hun har også som Høyrekvinne åpent støttet en ordførerkandidat fra Arbeiderpartiet. «Personlighet må telle mer enn parti», sa hun da.

– Men det var jo ingen ulempe at han også var humanetiker, humrer hun. Hun er fortsatt å regne med – nylig hadde hun førstesiden i avisen Strilen med full støtte til ny storkommune i Nordhordland. – Selv om vi er gamle kan vi ikke løpe fra fremtiden, sier hun. Det har kostet å være lokalt ansikt i Human-Etisk Forbund. Men hun vet med seg selv at hun har handlet rett.

– Det er mer krevende å fornekte seg selv enn å vedkjenne seg sitt livssyn, mener 88-åringen.