I ett av Norges viktigste utvalgte «fokusland», Mali, er det er vanlig praksis å kjønnslemleste kvinner. Men mye tyder på at det kan endre seg.

Det nasjonale programmet til kamp mot omskjæring (PNLE) jobber i over 1000 landsbyer for å få slutt på omskjæring i Mali. FN hevder de fleste kjønnslemlestelser foregår i Afrika og minst 140 millioner jenter er omskåret i verden.

Religiøse motiver utdatert

– Mange tror omskjæring er et ønske fra profeten Mohammed. Vi forteller våre motstandere at Muhammeds fire døtre aldri ble utsatt for dette, forklarer Yussuf Bagayoko i PNLE. (Programme National de la Lutte contre l’Excision).

Han sier det er en utbredt oppfatning at kjønnslemlestelse «står skrevet» i hellige skrifter, men det er ren uvitenhet.

Selve omskjæringen er en tiltrodd oppgave for kvinner (matroner) i en viss posisjon, i lokale samfunn der dette er vanlig. De bruker oftest vanlig kniv eller barberblad. Og praksisen er til og med forbundet med status, som motiverer mer enn litt penger, forteller han.

Skjer i geografisk begrenset område

I mange land, både i vesten og i Afrika, er kvinnelig omskjæring forbudt ved lov, da praksisen er skadelig og kan i verste fall føre til døden.

Men den kvinnediskriminerende praksisen eksisterer fortsatt i nærmere 30 land. Den er mest utbredt i Afrika og Egypt (se kart under). Det er vanlig i Indonesia og Malaysia også. Historien kan fortelle at det var islam som introduserte omskjæring for begge kjønn der, allerede i det 14. århundret, som ledd i å konvertere folk til islam. Mange konverterte til islam på 17-hundretallet på disse øygruppene. I dag er det bare muslimske kvinner som blir omskåret, og i religionens navn.

Verdens Helseorganisasjon antar mellom 140 - 200 millioner kvinner er blitt utsatt for denne skadelige praksisen i hele verden. Over 90 millioner av disse er jenter lever i Afrika. I Mali er kjønnslemlestelse et stort problem, men det pågår en bevissthetskampanje. Det arbeides på grasrotnivå i over tusen landsbyer, hvor PNLE er involvert.

– Vi jobber med dette på flere nivåer, da loven i dag tillater kjønnslemlestelse. Det er stor uvitenhet rundt dette, men ikke lenger tabu å snakke om det. I de 1087 landsbyene hvor det jobbes for å få slutt på praksisen, kan det stoppes ved at de underskriver en offentlig konvensjon hvor autoritetene forbyr omskjæring for evig. Mange landsbyer har forlatt praksisen, men det tar minst to år fra de signerer til det tar slutt. Her jobbes det systematisk med å få med seg administrative og religiøse autoriteter på nasjonalt nivå, sier Yussuf Bagayoko.

Han er ansvarlig for kontakten med de ulike organisasjonene som er involvert i arbeidet.

Historisk tilbakeblikk

Bagayokos organisasjon mot omskjæring, PNLE, forklarer at kjønnslemlestelse stammer tilbake til faraoenes Egypt – lenge før islam kom til Afrika og Muhammed ble født.

Kjønnslemlestelse foregår i både muslimske og ikke-muslimske samfunn. Det er praktisert blant kristne, muslimer og animister (fra anima = sjel, de har den oppfatning at alt i naturen har sjel).

Det finnes spor av animisme i alle religioner. I Egypt hvor over 90 prosent av jenter blir omskåret, skjer det både blant kristne koptere og muslimer. I Kenya er det mest utbredt blant katolikker og protestanter.

Det har lenge vært konkludert at skikken er en kulturell praksis og at den ikke har noen direkte rot i religion. Religiøse syn på praksisen varierer fra kultur til kultur, og i samme religiøse tradisjon. Til tross for dette, er det en utbredt oppfatning i flere land - spesielt i Mali - men også i Eritrea, Mauritania, Guinea og Egypt, at kjønnslemlestelse er et religiøst påbud.

Ikke vanlig i hele Mali

– I Timbuktu og nordområdene praktiseres det ikke, verken blant tuareger, arabere eller soraiene. Men det spesielt utbredt blant Bambara-folket i sør og blant Fulani og Dogón (den eldste kulturen i landet), men i litt mindre grad blant de sistnevnte. I dag viser statistikk at blant kvinner fra alderen 0-14 blir 69 prosent omskåret og fra 15-49 blir 91 prosent omskåret i Mali. Totalt utgjør de cirka 84-85 prosent av alle jentebarn og kvinner, forklarer Yussuf Bagayoko i det nasjonale programmet mot omskjæring.

Mopti -regionen er det området i Mali hvor det er mest åpenhet blant befolkningen om at praksisen må slutte. De har også fått med seg imamer på at dette må ta slutt. Regionen ligger midt i Mali, akkurat så langt sør de radikale islamistene kom da de okkuperte det nordlige Mali mellom 2012-2013, før den franske intervensjonen gjorde slutt på okkupasjonen i januar 2013.

Norsk antropolog ser det på bakken

Antropologen Ragnhild Mestad møtte 15 kvinneledere og ordføreren i Mopti under et oppdrag for Det norske misjonsselskap, som finansieres med norske bistandsmidler.

De har et prosjekt hvor de samarbeider med en lokal organisasjon som jobber mot omskjæring i 46 landsbyer, hvorav 11 har undertegnet avtale for å avslutte praksisen. Prosjektet skal støttes finansielt ut 2017.

– Det første som skjedde var at imamen i landsbyen Konna engasjerte seg, sammen med kvinnelige ledere og ordføreren. Siden har loven som tillater omskjæring vært til debatt. Vårt første møte var i 2009. En kvinne fortalte forsamlingen at hun hadde mistet barnet sitt etter det ble omskåret, det forblødde. Da så alle at dette var et alvorlig problem. Imamen i Konna brakte senere problematikken inn for det islamske rådet i regionen. Rådet gjennomførte deretter teologiske studier og fant at det ikke finnes skrevet i Koranen at omskjæring er et påbudt. Landsbyene henviser til dette vedtaket i Mopti når de argumenterer for å slutte med praksisen. Imamen i Mopti har prøvd å bringe spørsmålet inn i det nasjonale islamske rådet, men forslaget om lovendring har ikke fått gjennomslag. I den sørlige delen av Mali, blant Bambara-folket er det mer motstand mot å slutte med dette, forklarer Mestad.

Sterk motstand er alltid en utfordring. PNLE bruker å samle alle grupper til debatt om temaet, samt at de driver lobbyvirksomhet inn mot politikere.

– Nå har vi mobilisert ledere, skolelærere, religiøse ledere og imamer som møtes for å debattere dette fra alle regionene i landet. Fra Kidal og Gao i øst til Keyes i vest. Vi håper på å få med oss enda flere imamer. Vårt mål er å få til nasjonal lovendring, men vi vet ikke når, forklarer Bagayoko.

Ingen konsensus blant muslimer

Hvordan kan man forstå at det høyeste råd av imamer har innflytelse på noe som ikke er en religiøs praksis? Svaret handler om at det er en klar kobling mellom kultur, tradisjon og religion.

De finnes forskjellige skoler for muslimsk lovgiving og de har forskjellig tilnærming til omskjæring. Flere hevder hardnakket at det er et påbud (Shafi og Hanbali ) mens andre (Hanafi og Maliki) hevder det er å foretrekke (fordi det er dydig) og de «anbefaler» det for begge kjønn, men tydeliggjør i det minste at det må være et valg, ifølge Wikipedia.

De forskjellige skolene har forskjellig syn og innflytelse. Det finnes ikke konsensus på synet rundt kvinnelig kjønnslemlestelse der det foregår. Men det er derimot forbudt ved lov i svært mange land.

I Norge ble det forbudt så sent som i 1995 (Lov av 15.des nr. 74) mens Sverige fikk forbudet på plass i 1986. Medvirkning til omskjæring som påfører evig skade eller død, kan straffes med opptil 8 års fengsel i Norge også om det har foregått utenfor landet.

Medvirkning til omskjæring som påfører evig skade eller død, kan straffes med opptil åtte års fengsel i Norge, selv om det har foregått i utlandet.

I 2012 ble det rapportert at Det muslimske brorskapet i Egypt tilbød å omskjære kvinner for en liten sum, som del av deres «community service» - noe som truer med å reversere tiår med lokal kamp i mot den skadelige praksisen.

Mange fra Brorskapet i Egypt (samt salafistene) argumenterer også med at selv om det ikke er obligatorisk, så er det å foretrekke i «Guds øyne».

I Malis naboland Mauretania signerte 34 lærde innen islam en fatwa (forbud) mot omskjæring, for å hindre folk i å bruke religion for å rettferdiggjøre kjønnslemlestelse i 2013. De hevdet at en slik praksis ikke har vært til stede i arabiske land de siste århundrene.

Lidelse følger kvinner på livstid

Det finnes tre hovedtyper omskjæring. Samt en fjerde kategori kjønnslemlestelsene (FGM Female Genital Mutilation) som ikke inngår i de tre hovedgruppene.

Alle er helseskadelige, og alle har en fysisk og psykisk skade, men det finnes grader av skadevirkningen.

Den absolutt verste type kjønnslemlestelse heter Ifibulation eller Phraonic Circumcision (type III) på fagspråk, og er den mest drastiske - hvor både klitoris blir skåret bort, og kjønnsleppene, og en skinnstripe blir strukket og sydd over vagina fra begge sider, og bare en liten åpning skal gi kvinnen mulighet til å urinere og la menstruasjonsblod komme ut gjennom dette lille hullet.

En kvinne med denne type omskjæring får den åpnet for å ha sex med hennes nye mann, men den sys stadig igjen for å forsikre at hun skal være lojal mot sin ektemann. Det er derfor ikke vanskelig å se at dette skaper helseproblemer, som smerter og infeksjoner og blir en pågående trussel mot kvinners helse.