Kristopher Schau, Morten Ståle Nilsen, Øystein Karlsen
Et Norge i krig
Cappelen, 2006

Målet med prosjektet er å brette ut de mørke sidene av menneskenes liv. Presentere en annen historie enn den som vanligvis kommer fram, baksiden av medaljen, grums, drap, misbruk, galskap og generell djævelskap. Når historier skrives vil vi helst skjule feiltrinn som for eksempel jødehatet og nazi-omfavnelsen til barnebokforfatter Barbara Ring. Da trår «Et Norge i krig» til. Den nevnte moren til barnebok­heltene Peik og Fjellmus får passet sitt behørig på­skrevet, i likhet diverse nazi-vennlige norske aviser. I tillegg omtales Norges dårlige behandling av tatere, tragiske resultater av lobotomi, Norsk Hydros lite ærefulle bidrag til det tyske krigsmaskineriet, samt Aker Kværners pågående engasjement i den amerikanske fangeleiren Guantanamo. Mye av dette er godt kjent fra før. «Norges siste bøddel», Samson Isberg, har også fått noen avsnitt. Ellers er det ganske tynt med historier fra Norge, tittelen til tross. Ikke handler det så mye om krig heller.

Resten av boka består stort sett av historier om enkeltpersoner som enten har hatt et tragisk livsforløp og blitt misbrukt fysisk og psykisk, eller selv har misbrukt uinnskrenket makt til vilkårlige drap, uanstendig luksus, ekstravagant rusmisbruk eller seksuelle utskeielser/overgrep. Nasjonen Belgia er også be­æret med et eget kapittel. Det fortelles om Kong Leopolds blodige kolonisering av sentral-Afrika, de triste skjebnene til to belgiske popstjerner og ikke minst om den pedofile belgiske barnemisbrukeren Marc Dutroux.

Hva skal vi så si om prosjektet? På den positive siden er det fint at forfatterne tar opp alvorlige tema og gjør sitt til å nyansere de solskinnshistoriene vi vanligvis får høre. Det ligger også en genuin med­følelse og sympati med de svake i flere av kapitlene, spesielt der lobotomi og andre bestialske psykiatriske behandlingsmetoder omtales. Andre steder blir man sittende igjen med en mer flau smak i munnen. Kristopher Schau er kjent for å utsette seg selv for alskens ubehageligheter, hvor poenget er at folk skal le av hans egne reaksjoner på det han utsetter seg for. Når Schau tar med seg den samme innstillingen og intervjuer en nybakt mor på 30 som vet at hun skal dø av kreft, blir det for drøyt for undertegnede. Redaksjonen har sågar spandert to sider med bilder av Schau og medforfatter Øystein Karlsen tatt rett etter intervjuet. Poenget er åpenbart å vise reaksjonene til Schau & co på det de har blitt konfrontert med. Den 30-årige jentas modige tanker rundt døden blir dermed bare garnityr. Hun blir en statist i Schaus merkevarebygging rundt egen person. Det er kvalmt. Det hører også med til historien at intervjuobjektet faktisk døde drøye to måneder etter intervjuet.

Det er ellers litt vanskelig å ta alle faktaopplysningene i boka for god fisk. Hvordan kan vi vite i detalj hvilke perversiteter for eksempel Adolf Hitler og skuespilleren Renate Müller henga seg til når det bare var de to til stede, og hun begikk selvmord kort tid etter? Det er mulig det finnes en forklaring, men det er også mulig at dette er ren diktning. Det svekker troverdigheten når forfatterne ikke gjør rede for hvor­dan verden har fått greie på slikt.

Så kan man avsluningsvis undre seg litt over hvorfor dette ble for drøyt for NRK. På forhånd ble prosjektet hypet opp til å være «et bekmørkt antihuma­nistisk program for frustrasjoner og forakt». Versting­radio av grimmeste skuffe, med andre ord. Da NRK besluttet å fjerne det, var begrunnelsen at «dette ble enda mørkere enn vi hadde tenkt oss». Når man leser denne boka, er det vanskelig å skjønne dette. Boka er en helt grei, og ganske kortfattet, gjennomgang av noen av menneskelivets mer triste sider som Schau & co slett ikke er de første til å fortelle.

Even Gran