(Publisert 24.9.2007)

Sommeren bød på fascinerende nyheter fra det religionsforskere gjerne kaller den supranormale sfæren: Visse representanter for englestanden tar seg tydeligvis tid, midt i sin ellers så travle hverdag med å utføre herrens vilje, til å konversere med hennes ikke lenger kongelige høyhet Märtha Louise.

Men det er ikke bare i kongehuset at det overnaturlige har spilt en viktig rolle i det siste. Innen populærkulturen er trollmenn og hekser de store vinnerne nå til dags. Sommeren gav oss det siste bindet i Harry Potter-serien.

De trollkyndiges oppsving i populærkulturen har vært et fascinerende skue. Vel har en og annen av dem vært der hele tiden, som den uforlignelige Magica, med sine mange ekskursjoner til Andeby for å frigjøre Onkel Skrues aller første tiøring. Men én ting er å få en heks på besøk, noe ganske annet er det når heksene og trollmennene inntar hovedrollene og handlingen legges til deres verden.
Hvordan takler vi så denne fremgangen for det overnaturlige i Human-Etisk Forbund?

Jeg har opp gjennom årene holdt en rekke foredrag i HEF-regi om rasjonalitet og kritisk tenkning. Nesten hver gang har jeg fått samme spørsmål: "Hvorfor er humanister så kritiske til fantasien, da?" Spørsmålet kommer ikke fra tilfeldig besøkende, det kommer fra medlemmer av forbundet og avdekker en misforståelse som går langt inn i våre egne rekker.

Nå er humanister og skeptikere (som ofte, men ikke alltid er humanister) kritiske til mangt og meget av overnaturlig art, det være seg i form av behandlere som snylter på menneskelig lidelse eller prinsesser som skravler med engler (og hester, det bekymrer meg mer). Men det betyr slett ikke at de samme menneskene er kritiske til overnaturlige fenomener som litterært virkemiddel.

Noen av de fremste skeptikerne, både her hjemme og internasjonalt, er levende opptatt av fantastisk litteratur. De kan diskutere Tolkien i det vide og brede, og i dagene etter at den siste Potter-boken kom ut var mange av dem påtagelig vanskelige å få tak på.

Det er heller ikke annerledes blant humanister generelt. Det har ikke nettopp vært vanskelig å finne noen å diskutere Harry Potter med i humanistkretser den siste tiden.

Det betyr ikke at livssyn ikke er viktig i forhold til fantastisk litteratur, som det er med litteratur generelt. Mange av genrens fremste representanter var (og er) dypt religiøse, som den konservative katolikken J.R.R. Tolkien eller hans venn C.S. Lewis, som i tillegg til å skrive Narnia-bøkene, var en av 1900-tallets fremste kristne talsmenn. Av nyere eksempler var G.P. Taylor anglikansk prest av den konservative sorten før han begynte å skrive sine suksessrike ungdomsromaner Malurt og Skyggemaneren.

Andre hører hjemme i den humanistiske leiren, som Philip Pullman og Terry Pratchett, som begge er medlemmer av British Humanist Association.

Neste år kommer filmatiseringen av første bok i Pullmans trilogi Den mørke materien. Ryktene vil ha det til at religionskritikken i boken er tonet ned, men tatt i betraktning at serien kulminerer i en krig mot gud, er det vanskelig å tenke seg at den skulle være helt borte. Selv gleder jeg meg, men ikke på langt nær så mye som jeg gleder meg til film nummer to av C.S. Lewis Narnia-bøker.

Pullman er en uttalt Lewis-hater og bruker enhver anledning til å rakke ned på Narnia-bøkene for deres teologiske slagside. Det kristne tankegodset ligger like under overflaten i Narnia-bøkene, og Lewis anså dem også selv som kristen snikpropaganda.

De er ikke desto mindre fabelaktig litteratur. Det er ikke Pullmans bøker. Hans forsøk på å skrive Miltons Paradise lost på ny blir ganske enkelt for ambisiøst, og etter en god start kløner han det til. Og når det overnaturlige er et litterært virkemiddel, er det de litterære kvalitetene som må være målestokken.

Det er nyttig å kjenne til Tolkiens religiøse ståsted når man leser Ringenes Herre. Altfor mange kommentatorer overser hans tro, og den var utvilsomt en viktig grunn til det moralske alvoret som gjennomsyrer bøkene. Men Tolkiens tro alene var ikke nok til å produsere ett av det forrige århundrets litterære mesterverk. Til det krevdes det et usedvanlig og unikt talent. Man trenger ikke å dele hans tro for å glede seg over det.