Lars Gule åpnet ballet med å definere noen begreper for forsamlingen. Før man kan begynne å diskutere hvordan man skal bekjempe ekstremisme, må man jo først definere hva ekstremisme er. Og før man kan finne ut det, må man aller først finne ut hva «det vanlige» er, som det ekstreme skiller seg fra.

Gule skilte mellom deskriptiv og normativ ekstremisme. Den deskriptive ekstremismen er, ifølge Gule, å insistere systematisk på et radikalt annerledes virkelighetssyn enn det beste vi mennesker har greid å finne ut ved hjelp av våre beste tilgjengelige metoder. Normativ ekstremisme definerte han til å forfekte et radikalt annet moralsyn enn det beste vi mennesker i fellesskap har greid å komme fram til.

Hva er så «det beste mennesker har kommet fram til»? Hva er dette «normale» som det ekstreme er et avvik fra? Jo, når det gjelder virkelighetsbeskrivelse, er det den samlede kunnskapen vi har kommet fram til gjennom kritisk bruk av rasjonelle vitenskapelige metoder, mente Gule. Og det best forankrede, felles moralsynet vi har, ligger nedfelt i de universelle menneskerettighetene.

Humanistisk ekstremisme?

Kan humanister også bli ekstremister? Ja, mente Gule. Faren ligger i religionskritikken.

– Hvis du tror at du har forstått bedre enn de troende selv hva kristendom eller islam går ut på, fordi det står sånn eller slik i Bibelen eller Koranen, så er det en type deskriptiv ekstremisme. Religion kan ikke defineres utelukkende ut fra hva som står i disse tekstene. Det strider mot vår beste kunnskap, sa Gule.

Han trakk fram konspirasjonsteorier som et annet eksempel på en deskriptiv ekstremisme.

– Når folk holder fast på disse teoriene til tross for at de er godt tilbakevist, så tipper det raskt over i deskriptiv ekstremisme. Og hvis man blir tilstrekkelig opprørt over storsamfunnets uvilje til å ta den avvikende virkelighetsbeskrivelsen inn over seg, kan dette i tillegg utløse en normativ ekstremisme. Det vil si at man mener storsamfunnets fortielse rettferdiggjør handlinger som bryter med allmenne moralregler. Vi så et groteskt eksempel på hvilke utslag dette kan gi den 22. juli i fjor. Ellers er historien full av historier om hva som skjer når disse kreftene får herje, sa Gule.

Han benyttet også anledningen til å kritisere regjeringens definisjon av ekstremisme, nemlig at ekstremisme er «vilje til å bruke vold for å nå politiske mål».

– Med denne definisjonen er jo regjeringen selv ekstremister, ettersom Norge for eksempel deltok i angrepet på Libya i fjor, sa Gule.

Soloterrorister har mer psykiske problemer

Folklorist og forfatter Audhild Skoglund var invitert for å snakke om terrorisme og psykiatri. Skoglund har fulgt rettssaken mot Anders Behring Breivik fra tilhørerbenken, og slo fast at det er stor forskjell på terrorisme som planlegges i fellesskap av en gruppe, som for eksempel angrepet på tvillingtårnene i 2001, og den typen soloterrorisme som Behring Breivik representerer.

– Folk som planlegger terror i grupper har gjerne høyere utdannelse og vanlige jobber. Det er meget sjelden man ser psykisk sykdom blant disse. Noe annet er det med soloterrorister. De slipper ikke inn i terrorcellene fordi de er ustabile. Terrorister som planlegger i grupper er helt avhengig av folk de kan stole på. Så blant soloterroristene er det nok et større innslag av psykisk sykdom, mente Skoglund.

Hun kommer snart med en bok på Humanist forlag om dette. Tittelen er Sinte unge menn – de ensomme ulvenes terror.

Skoglund mener det var riktig at Anders Behring Breivik ble kjent tilregnelig, men beklager samtidig at forsvarstalen hans fra rettssaken ikke ble offentliggjort.

– Jeg tror det hadde vært bra hvis folk hadde fått se måten han snakket og oppførte seg på. Det var noe med framtredenen som var veldig merkelig. Ett eller annet var ikke helt som det skulle være, sa Skoglund.

Hun understreket også at det ikke er tilfeldig hvilke terrorhandlinger selv psykisk syke mennesker velger å begå. Det ligger en ideologisk-politisk vurdering til grunn, også for de syke. Denne grunnen må appellere til dem. Handlingene begås altså ikke i blinde, poengterte hun.

USA som offer brøt med virkelighetsbildet

Forfatter Øyvind Strømmen hadde deretter en samtale med Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund om det ekstremistiske landskapet i Norge og Europa. Strømmen ble landskjent som kommentator etter 22. juli i fjor, og fikk mye oppmerksomhet for boka Det mørke nettet. Han vitnet også i saken mot Anders Behring Breivik.

Strømmen mener de radikale islamistene trolig er det største ekstremistiske miljøet vi har i Norge i dag. Men samtidig må man vokte seg for å legge for stor vekt på marginale bevegelser, slo han fast.

– Det er viktig å få en rimelig balanse mellom alarmisme og bagatellisering. Begge deler kan være et problem hvis det tar overhånd. Det er viktig å huske at de fleste fascistbevegelser har vært mislykkede, sa Strømmen.

Han konstaterte videre at det tradisjonelt har vært mer voldelig ekstremisme på høyresida enn på venstresida i Norge, samtidig som vi har en litt uheldig tendens til å ta for lett på voldsromantikk på venstresida.

Venstresida har også et problem med konspirasjonsteorier, mente han. En dyp mistro til Israel og USA gjør at enkelte litt for ukritisk kjøper udokumenterte påstander om disse to landenes konspirering og onde planer. Da er veien kort til antisemittisme og irrasjonelt USA-hat, påpekte Strømmen.

– Konspirasjonsteoriene om 11. september 2001 er et godt eksempel på en venstreorientert konspirasjonsteori. Det passet liksom ikke inn i det venstreradikale verdensbildet at USA var et offer. Så derfor lagde man heller en teori der USA fortsatt var skurk, slo han fast.

Strømmen pekte videre på at det ikke nødvendigvis er slik som mange tror, at ekstremisme øker i nedgangstider. Mange ekstremistiske partier har gått tilbake i Europa i det siste, både Vlaams Belang i Belgia og Geert Wilders frihetsparti i Nederland. Mange andre land med økonomiske nedgangstider burde i dag hatt fascistiske bevegelser i framgang, men har det ikke. Strømmen pekte på framgangen til det høyreekstreme partiet Jobbik i Ungarn som et godt moteksempel.

Ville snakke med kongen om chemtrails

Human-Etisk Forbund hadde også invitert politioverbetjent i Oslo politidistrikt Vegar Martinsen for å fortelle om hans arbeid med mer eller mindre ekstreme politiske og/eller religiøse grupperinger i Oslo.

Martinsens understreket at hans og politiets rolle er å sørge for at alle får ytre seg. For å sikre dette, er det viktig å slå ned på grupper som prøver å hindre andres frie ytringer. Og her har venstresida flere svin på skogen enn høyresida, skal vi tro politimannen. Som eksempel brukte han både SOS Rasisme og Antifascistisk aksjon. Folk tilknyttet Antifascistisk aksjon angrep for eksempel nylig en eldre kvinne som demonstrerte sammen med SIAN – Stopp islamiseringen av Norge, kunne han fortelle.

(OPPDATERT 24.10 kl. 11:14: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod det at folk fra SOS Rasisme hadde gjort dette. Det er feil.)

Martinsen slo videre fast at konservative kristne som for eksempel Ludvig Nessa og Børre Knutsen tradisjonelt har laget mer trøbbel enn konservative muslimer, selv om sistnevnte gruppe er på vei opp nå.

Så fikk vi høre at ytterliggående konspirasjonsteoretikere jevnlig prøver å komme seg inn på kjente personer for å få dem i tale.

– En gang stoppet vi en person som prøvde å komme seg inn til Kongen for å snakke om chemtrails. Det har også vært forsøk på å bryte seg inn på Folkehelseinstituttet for å sjefen der i tale. Da Barack Obama var i Oslo i forbindelse med fredsprisutdelingen, stoppet vi en person som prøvde å komme seg inn til presidenten. Det skal vedkommende være glad for. Hadde vi ikke stoppet ham, er det fare for at han hadde blitt skutt av Obamas sikkerhetsvakter, mente Martinsen.

Politimannen fortalte også om den nye kursen Oslo-politiet la seg på fra og med 2002. Før dette møtte politiet gjerne opp i stort antall ved demonstrasjoner med hester, batonger og hjelmer. Ofte ble det voldelige sammenstøt. I 2002 innledet imidlertid politiet en dialog med aktivistmiljøene og holdt seg mer i bakgrunnen ved demonstrasjoner. Dette har vært effektivt. Fraværet av uniformert og kampklart politi har dempet gemyttene. Demonstranter som ønsker bråk har ikke lenger et påskudd for å sette i gang.

Ønsker seg støtte fra Human-Etisk Forbund

Tina Shagufta Kornmo fra nettverket LIM – Likestilling, inkludering, mangfold, fortalte om deres kamp for sekularisme og integrering. Hun fortalte at nettverket ble startet i frustrasjon over at mediene alltid snakket med religiøse ledere når de ønsket å finne ut hva «muslimene mener».

– Vi opplevde at mediene og samfunnet rundt forsterket gruppetilhørigheten til folk med muslimsk bakgrunn, framfor å framheve muslimer som individuelle, likeverdige borgere av landet. Vi ønsker å bryte med inntrykket av muslimer som en ensartet gruppe, og vil gjerne tråkke opp en sti for de med muslimsk bakgrunn som ønsker å bryte med tradisjonelle krav og rammer, men som ikke tør av frykt for utestenging og represalier, sa Shagufta Kornmo.

Hun er selv født i Pakistan, men har bodd i Norge siden hun var fire år.

Shagufta Kornmo synes Human-Etisk Forbund er for lite flinke til å fronte det hun og LIM mener er en riktig politikk med hensyn til religiøse symboler i det offentlige rom.

– Et forbud mot hijab i Forsvaret ville ha styrket kvinners rett til å velge selv, og til å bryte med det presset de opplever i sine familier. I grunnskolen er det tillatt at små jenter bruker hijab. Dette fungerer segregerende. Jeg skulle ønske at Human-Etisk Forbund hadde støttet oss i vårt arbeid for å få gjort noe med disse tingene, sa hun.

– De fleste norske muslimer bryr seg ikke så veldig om disse Muhammed-tegningene.

Shagufta Kornmo understreket videre at det ofte er mediene som i realiteten bestemmer hvor «sinte» muslimene skal være.

– De fleste norske muslimer bryr seg ikke så veldig om disse Muhammed-tegningene. Men når mediene hele tiden leter fram illsinte representanter fra det muslimske miljøet, så styrkes inntrykket av muslimer som en kompakt og samstemt gruppe i opposisjon til samfunnet rundt. Tenk om konservative kristne skulle representere "alle nordmenn". Det tror jeg ikke så mange etnisk norske hadde funnet seg i, sa hun.

Shagufta Kornmo la til at radikale islamister ikke har ikke så mye støtte som man kan få inntrykk av, heller ikke i muslimske land. Det er for eksempel ingen radikale muslimske partier som noen gang har vunnet et valg i Pakistan. Hun synes også det er noen positive tegn, som blant annet de internasjonale protestene mot Talibans hårreisende attentat på skolejenta Malala Yousufzai.

Shagufta Kornmo etterlyste mer engasjement rundt de elendige tilstandene for ytringsfrihet og religionsfrihet i Pakistan og andre muslimsk-dominerte land.

– Hadde Norge hatt samme blasfemilov som Pakistan, så hadde alle muslimer sittet i fengsel. Det hadde forresten alle dere også, sa hun med et smil, henvendt til forsamlingen.

Man bør kvitte seg med troll

Først ute på søndag var blogger og samfunnsdebattant Kristian Bjørkelo. Tema for hans foredrag var krigen i kommentarfeltene. Bjørkelo diskuterte hvordan man skal forholde seg til troll i kommentarfeltene. Dette er folk som egentlig ikke mener så mye, men som først og fremst er opptatt av å spore av debatten og å provosere andre. De ser på det hele som en kreativ lek, og er frustrerende å forholde seg til for folk med et oppriktig engasjement.

– Det er en del som sier at man bør få trollene ut i sola slik at de sprekker. Jeg vet ikke helt om jeg er enig. En del av dem må man bare blokkere. Det som skjer når du slipper slike mennesker inn i kommentarfeltene er at hele diskusjonen degenererer. Samtidig legitimerer du måten de oppfører seg på. Å kvitte seg med troll kan sammenlignes med å luke ugress, mente Bjørkelo.

Han understreket at det er viktig med en moderator som kan følge med på at folk oppfører seg skikkelig. Også journalister og redaktører bør være aktive, mener han.

– Hvis du inviterer til fest, kan du ikke bare slippe inn hundrevis av folk og stikke av, slo Bjørkelo fast.

Han understreket videre at man ikke diskuterer for å overbevise trollene eller fanatikerne, men tenke på alle de andre som bare leser - de som sitter på sidelinja.

Bjørkelo tror at hvis vi skjerper oss, så kan vi på sikt få en god internettoffentlighet.

– Vi ser gode og lærerike internettdiskusjoner. Vi må jobbe videre med dannelse og utdannelse. Folk må lære seg å diskutere. Greier vi det, er internett en veldig god plattform for saklig meningsutveksling, konstaterte Kristian Bjørkelo.

Også humanister er irrasjonelle

Deretter fortalte forsker ved Holocaust-senteret og forfatter Terje Emberland om hva han synes bør være det viktigste for Human-Etisk Forbund.

–Kampen mot totalitære ideologier bør være det sentrale for Human-Etisk Forbund, uansett om disse kommer i politisk eller religiøs innpakning. Jeg synes kanskje vi bør tone ned "kampen mot religion". Vi bør heller kjempe sammen med moderate religiøse mot ekstremisme og diktatur, og jobbe for å fremme rasjonalisme, vitenskap, demokrati og menneskerettigheter, slo Emberland fast. Han er tidligere ansatt i Human-Etisk Forbund.

Som Lars Gule advarte også Emberland mot farene for ekstremisme som også ligger i det humanistiske livssynet.

– Ingen, heller ikke vi, besitter sannheten med stor S. Som humanister er vi er forpliktet til å tvile på vår egen forståelse hele tiden. Vi er forpliktet til å søke sannhet med de beste metodene vi har, og forkaste våre overbevisninger hvis de skulle vise seg å være feil, sa Emberland.

Han advarte mot humanister som tror at man selv er super-rasjonell.

– Alle mennesker er irrasjonelle, også humanister. Det er også store deler av det som er viktig for oss i livet som ikke har noe med rasjonalitet å gjøre. Men hvis vi skal søke sannhet, er det selvssagt et mål å overvinne våre egne irrasjonelle tilbøyeligheter med de beste metodene vi har, sa han.

Veien fra alternativ tankegang til konspirasjonsteorier

John Færseth avsluttet foredragsrekken med et lite overblikk over konspirasjonsteorienes historie. Det er tre elementer som går igjen i all konspirasjonstenkning, og det er en overbevisning om at:

• All makt utøves i det skjulte
• Ingenting er som det ser ut til å være
• Alt henger sammen med alt

Det har imidlertid vært en fundamental endring i hvordan konspirasjonsteoretikere tenker, mente Færseth. Tidligere rettet konspirasjonsteoriene seg gjerne mot utgrupper som truer samfunnsordenen, som for eksempel antisemittisme, mens dagens konspirasjonsteorier i større grad definerer selve samfunnsordenen som fienden.

- Hvorfor er konspirasjonsteorier en trussel? spurte Færseth. Han slo først fast at konspirasjonsteorier representerer en systematisk mistro som er undergravende i et samfunn som er avhengig av tillit. I tillegg er det mange eksempler på hvordan konspirasjonstenkning har fått uheldige konsekvenser. Færseth nevnte noen av dem.

Han trakk også fram en forklaring på hvorfor alternativmiljøer i så stor grad blir tiltrukket av konspirasjonstenkning.

– Det ligger i tenkningens natur. De alternative vet jo at behandlingene deres fungerer. Likevel opplever de at dette ikke blir akseptert av storsamfunnet. Hvorfor ikke? spør de seg da. Og svaret blir gjerne noe i retning av: «Fordi noen ikke vil at det skal komme ut». Og hvis disse «noen» kan holde den alternative sannheten unna offentlighetens anerkjennelse, så kan de jo også holde andre sannheter skjult. Derfra er det kort vei til konspirasjonsteoriene, sa Færseth.