Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Foto: Human-Etisk Forbund

Humanistisk profil i gravferdstalen

Noen kritiske synspunkter på bruk av humanistiske ord og vendinger i minnetaler.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 14.01.2020 kl 11:09

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt i forbindelse med Human-Etisk Forbunds talerseminar for vigslere og gravferdstalere i Oslo, Akershus og Østfold 11.-12. mars 2017.


Jeg har de siste 15 årene hatt ansvar for 80 humanistiske gravferdsseremonier. I tillegg har jeg vært til stede ved om lag 40 humanistiske gravferder, enten fordi jeg selv kjente avdøde, eller bare fordi jeg festet meg ved en kunngjøring og møtte opp på seremonien. Umiddelbart etter alle disse gravferdene har jeg skrevet ned mine egne refleksjoner. Å se hvordan andre gjennomfører en seremoni, kan være dobbelt lærerikt. Man kan oppleve noe fint og få idéer til å fornye sine egne fremgangsmåter. Om dersom et eller annet ved andres seremonier skulle oppleves som overraskende, kan det gjøre en oppmerksom noe en selv en selv pleier å gjøre, noe som igjen kan føre til økt refleksjon og gjennomtenkning av egen praksis.

På hjemmesidene til Human-Etisk Forbund presenteres våre gravferder slik:

«Humanistisk gravferd er en høytidelig seremoni hvor den avdøde settes i sentrum på en vakker måte. Alle som ønsker det kan velge Humanistisk gravferd. Seremonien er en verdig og høytidelig markering på et humanistisk verdigrunnlag.»

Gravferden skal altså være en markering både av den avdøde og av et humanistisk verdigrunnlag. Et tema på årets seminar er «humanistisk profil i minnetalen». Dette var også tittelen på et notat fra Human-Etisk Forbund[1] som ble gjort tilgjengelig for alle oss gravferdstalere.

Her heter det blant annet:

«Det humanistiske uttrykk i talen skal ikke være, eller gi inntrykk av, å være en ‘forelesning’ om humanisme. Det skal være et kort og klart uttrykk med eller uten ordet humanisme/ humanistisk som markerer en humanistisk livsanskuelse.»[2]

Notatet gir også eksempler på metaforer, generelle betraktninger og humanisme-formuleringer «… som bør komme til uttrykk uavhengig av eventuell beskrivelse av avdødes livssyn i talen.»[3]

Da medlem av gravferdsutvalget for Oslo og Akershus, Ole Nielsen, spurte om jeg kunne tenke meg å innlede på dette punktet «… dvs hvordan vi kan bruke ord og vendinger i talen slik at den får et humanistisk preg og dermed bidra til at ‘alle’ forstår de er til stede i en humanistisk gravferd»[4] var jeg i utgangspunktet nokså skeptisk. Rent intuitivt tenkte jeg tvert imot at det kanskje heller burde være en grense for hvor mange forhåndsformulerte humanistiske vendinger gravferdstalerne burde få tilbud om å bruke. For meg var det nesten mer nærliggende å undersøke hva denne skepsisen kunne bunne i. Da foreslo imidlertid Ole at jeg like gjerne kunne innlede med motforestillingene mine! Det siste Nordiske humanistmanifestet fra 2016 presiserer da også: «Humanister oppfordrer til kritisk gransking av alle ideer og oppfatninger, også våre egne.»[5]

Jeg føler meg derfor på trygg humanistisk grunn når jeg i dette innlegget vil problematisere intensjonen om å uttrykke en humanistisk livsanskuelse i minnetalen.

Når vi her skal drøfte bruk av enkelte ord i en gravferdstale, er det i utgangspunktet viktig å minne om at et ord ikke alltid har bare én grunnbetydning. Eller sagt på en annen måte: forholdet mellom ord og ordmening er ikke konstant.

«Forholdet mellom ord og ordmening er ikke konstant.»

La oss først høre en eldre mann som forteller om sitt tidligere liv, og erfaringene sine fra gruvearbeid formidler han på denne måten: «Einsformig, tungt arbeid, gut – eit slit som berre ein mann kunne halda ut.» De fleste vil nok umiddelbart tolke det slik, at gruvearbeideren her med ordet «mann» ønsker å gi uttrykk for egenskaper som «styrke» eller «utholdenhet». La oss så høre en dialog mellom mor og datter: «Far tok kjøkkenstellet i dag.» Hvortil moren repliserer: «Ja, eg kunne nok merka at det hadde vore ein mann på ferde i kjøkkenet.»[6] De færreste vil nå mene at moren med «mann» sikter til «styrke» eller «utholdenhet», men at hun heller antyder egenskaper som «uryddig» eller «slumsete».

Leseren får ha meg unnskyldt for å presentere gamle kjønnsstereotyper. Poenget er imidlertid at det ikke er ordet «mann» alene som peker mot disse ulike tolkningene, men den konteksten som ordet brukes i og den kjennskapen de kommuniserende har om hverandre. Et enkeltord kan være innfelt i et komplisert semantisk- assosiativt nettverk. Likevel vil vi som språkbrukere relativt raskt være i stand til å tolke en intendert ordmening. Vår språkbruk er egentlig et underlig samspill mellom sagt og usagt. I muntlig kommunikasjon utelater vi gjerne det vi selv tar for gitt, og som vi dessuten tar for gitt at den andre også tar for gitt. Når vi snakker sammen, etablerer vi på denne måten intuitivt kontrakter for kommunikasjon om at vi deler visse felles usagte forutsetninger.[7] Slike kontrakter er ikke opplest og vedtatt, men er likevel helt avgjørende for meningsutvekslingen som finner sted. Det er først når kommunikasjonskontraktene bryter sammen, at vi trenger å kommentere dem eksplisitt.

Under overskriften «Retningslinjer for livsynsinnslag» i Håndbok for gravferdstalere, slås det imidlertid ufortrødent fast: «Alle ord har en mening og alle tekster har et budskap. Valg av meningsbærende ord og tekster må derfor være bevisst.»[8] Men som det lot seg demonstrere ovenfor, alle ord har ikke én mening, og avsender kan dermed heller ikke alene definere hvilken ordbetydning et ord skal ha for mottaker. Det en bør være bevisst ved valg av meningsbærende ord, er kanskje derfor heller hvordan ord kan tolkes forskjellig. «In point of fact, word is a two-sided act. It is determined equally by whose word it is and for whom it is meant.»[9]

Så dersom gravferdstaler og pårørende ikke knytter en humanistisk vending til de samme usagte forutsetningene, kan de forstå den samme vendingen på ulike måter.

For å eksemplifisere dette, skal jeg i det følgende diskutere uttrykket «Livet er her og nå» i en rekke forskjellige kontekster. Det vil samtidig gi meg anledning til å kommentere et syn på språk, et syn på vitenskap, et syn på mennesket og et syn på humanistisk gravferdstale.

SPRÅKSYN

«Livet er her og nå» står på en liste fra HEFs estetikkutvalg over eksempler på verdier og holdninger som på en eller annen måte bør komme til uttrykk i løpet av seremonien. Denne vendingen er også tatt inn som en av sju formuleringer i notatet «Humanistisk profil i minnetalen».[10] Selv har jeg hørt denne formulering brukt en rekke taler, både under navnefester, konfirmasjoner, vigsler og gravferder, og som regel gjengitt med akkurat denne ordlyden, uten noen form for utdyping eller tolkning.

En rimelig utlegging for oss humanister kan imidlertid være: «Vi lever bare dette ene livet». Uttrykket setter fokus på «Livet før døden», som også var tittelen på Human-Etisk Forbunds jubileumsbok i 2006.[11] Som en kontrast til troen på et liv etter døden, kan vendingen tjene som en påminning om vår egen forgjengelighet, og som en inspirasjon til å være mer til stede i våre egne og andres liv mens vi lever, med større glede og intensitet og inderlighet. Enkelte humanistiske talere har også fremhevet hvordan vi voksne på dette området kan lære mye av barn – som nettopp kan vise oss hva det vil si å leve «her og nå»!

Små barn tolker i stadig økende grad sine «her og nå» ved hjelp av vårt språk. Språket blir nærmest som et vindu barnet kan oppdage verden gjennom. Men omkring seksårsalderen blir barna også opptatt av selve vinduet! De har fått en evne til å reflektere over selve språket, en såkalt metalingvistisk bevissthet. De kan de oppdage at ved å bytte ett enkeltord ut med et annet, kan meningen med en hel ytring endres. Dermed blir barnet i stand til å tenke utover sitt «her og nå», det kan forestille seg noe som kan foregå på et annet sted eller til en annen tid. Som for eksempel at deres foreldre kan komme til å dø før dem …

Det er litt av et paradoks at humanister på den ene siden kan fremheve barns evne til å leve «her og nå» og samtidig fremheve betydningen av at barn lærer seg å velge. Å gjøre et bevisst valg innebærer nettopp å vurdere ett mulig «her og nå» opp mot et alternativt «her og nå»! Et førskolebarn forstår godt forskjellene på «jeg har gjort», «jeg skulle ha gjort» «jeg kan gjøre» og «jeg gjør!» Som skolebarn lærte vi selv mer om dette gjennom grammatikalske kategorier som «perfektum» eller «andre kondisjonalis». Humanist eller ikke - allerede som seksåring vil de fleste innse at livet er ikke bare dreier seg om presens.

Så kunne man kanskje heller presisere «Livet er her og nå» i retning av at «Hele livet må vi til enhver tid huske å leve her og nå» Vi må ikke bli for tilbakeskuende! Vi må heller ikke bli for fremoverskuende! Men livet kan ikke forstås som en serie isolerte «her og nå». Hva vi gjør eller sier i ett «her og nå», vil selvfølgelig kunne få konsekvenser for alle våre senere «her og nå». Når vi forplikter oss på noe, må vi være til å stole på. Det blir for banalt å si at noe vi gjorde i et tidligere «her og nå» bare var noe som skjedde «der og da». Menneskelig etisk integritet viser seg nettopp gjennom hvordan ulike «her og nå» i livet er kjedet sammen. Selvfølgelig er livet alltid «her og nå». Men å leve seg inn i andre «her og nå» er også en viktig side ved det å leve!

Nå tror jeg ikke spesielt mange av våre seremonideltakere vil tolke vendingen «Livet er her og nå» i retning av at Human-Etisk Forbund skulle stå for en hedonistisk tilnærming til livet. Men det er nettopp fordi vi mennesker ved hjelp av språket alltid kan strekke oss utover «her og nå». Langs ulike akser for personer (jeg – du), tid (før – etter) eller rom (her – der) kan vi konstituere ulike felles «her og nå» som er utenfor kommunikasjonsprosessen i øyeblikket.[12] Vi kan dele minner om noe som har skjedd i fortid og forventinger om noe som kan skje i fremtid.

Som mange vil vite, ble Otto Nielsen arrestert i 1943 og tilbrakte resten av krigen på Grini. Det er også velkjent at han der skrev tekst og melodi til en rekke viser. Tre av dem ble også utgitt rett etter krigen. Allerede en tittel som «En vidunderlig tid» illustrerer hans svarte humor, og hele etterkrigsgenerasjonen i Norge kan antagelig også synge refrenget til «Det har vi …» Den tredje sangen er mindre kjent. En ung medfange var blitt lovet permisjon for å besøke sin kone og deres nyfødte barn som han ennå ikke hadde sett, hvoretter permisjonen ble inndratt. Da skrev Otto Nielsen en trøstevise til ham som ble fremført av alle på brakka, og der refrenget handlet om det som skulle skje når krigen var over: «Hun kommer mot dig, med barnet ved sin side.» Mon ikke dette tenkte «her og nå» over en lang periode måtte være uendelig mye viktigere for denne mannen, enn det faktiske «livet her og nå» på Grini!

Den ateistiske dikteren Arnulf Øverland, som til og med opplevde å bli tiltalt for blasfemi[15], skrev ikke desto mindre om sitt eget liv etter døden![16] Diktet, som for øvrig også står oppført under forslag til dikt ved humanistiske gravferder, slutter slik:

Kanhende du vil spørre, hvem han var,
den mannen, som du gikk og kalte far.
Om da du ser mig klart og uten hindring,
da lever jeg, mitt barn, i din erindring.

VITENSKAPSSYN

Vendingen «Livet er her og nå» kan altså virke innsnevrende i forhold til andre «her og nå» som kan ha eksistert før en selv ble født, eller som kan inntre etter ens død, men som like fullt kan være viktig for en mens en lever. Og selv om slike «her og nå» ligger utenfor våre fysiske «her og nå», behøver de ikke å være tankespinn.

For å gå bakover i tid først: Hva kan for eksempel kjennetegne en vitenskap som historie? Sentrale faglige problemstillinger vil her være: Hva tenkte og opplevde de som selv var sentrale aktører i ulike historiske hendelser? Hva var deres «her og nå»? Hvordan opplevde de sin samtid, hvilke motiver var viktige for dem? «Wie es eigentlich gewesen» - det må historikeren leve seg inn i med en viss innfølingsevne! ikke styrt av etterpåklokskap, men utfra samtidens forutsetninger, med datidens briller. Som hjelpemidler har historiefaget utviklet egne vitenskapelige metoder som f.eks. kildekritikk, slik at en systematisk kan stille seg prøvende til utsagn, fremstillinger eller levninger fra fortiden. Enhver historisk fremstilling eller konklusjon kan utfordres eller nyanseres av fagfeller innen samme epoke. Både vår fjerne og vår nære historie er selvfølgelig også betydningsfulle for hvordan vi opplever livet her og nå. «Those who cannot remember the past are condemned to repeat it.»[17] Kan vi si at «Livet er her og nå» uten å ta innover oss Auschwitz eller Hiroshima? Selv om vi bare lever dette ene livet, må vi ikke leve det historieløst!

«Selv om vi bare lever dette ene livet, må vi ikke leve det historieløst!»

Og for så å rette blikket fremover: våre egne «her og nå» kan også bli påvirket av fremtidige «her og nå».[18] Torbjørn Egners hyggelige omtale av Tobias i tårnet kan på mange måter være treffende for vår egen Ole Nielsen som også har vært meteorolog. Men jeg er temmelig sikker på at Ole Nielsen ville ha foretrukket at vi sang «varsle» været fremfor «spå»! Værvarsling er en moderne vitenskap, der man ved hjelp av komplekse modeller, store innsamlede datamengder og sofistikerte analysemetoder kan predikere værforhold for all verdens ulike «her og nå». Riktig nok vet man aldri 100 prosent sikkert hva som kan skje i fremtiden. Men man kan utvikle nokså robuste mål på det som kan skje som en følge av rene tilfeldigheter. Så når forskeren analyserer sine data, lar han først «slumpen» få sitt, og så ser han om det deretter blir noe signifikant igjen til forskeren!

Slik kan det utarbeides prognoser for fremtiden, der ulike grader av presisjon er knyttet opp mot tilhørende sannsynligheter. Og er det varslet storm, legger man ikke ut på havet, selv om det «her og nå» skulle være havblikk.

For 20 år siden kom Brundtland-kommisjonens sluttrapport Vår felles framtid.[19] Et sentralt begrep her var «bærekraftig utvikling»,[20] det vil si hvordan vi kan sikre våre behov «her og nå» uten å ødelegge kommende generasjoners muligheter for å gjøre det samme i deres fremtidige «her og nå».[21] Det året ble også FN’s klimapanel opprettet.[22] Panelet har som oppgave å koordinere anerkjent forskning vedrørende klimaendringer, effektene av klimaendringer, og hvordan klimaendringer kan stoppes. Hva kan bli konsekvensene, dersom vi i vår samtid lar være å redusere globale utslipp? I denne konteksten kan det med ett virke selvopptatt å betone at «Livet er her og nå».

MENNESKESYN

Menneskeslektens evolusjon kan strukket seg over en periode på mer enn fire millioner år. Men både fossilfunn og nåtidige genetiske undersøkelser peker i retning av at det moderne mennesket (homo sapiens) utviklet seg i Afrika for nærmere 200.000 år siden, og for vel 100.000 år siden vandret ut fra dette kontinentet. Forskning innen evolusjonær genetikk tyder nå også på at selve evnen til å tale kan ha utviklet seg relativt sent i menneskeslektens historie, kanskje har vi ikke vært språklige vesener i mer enn om lag seks tusen generasjoner (ca. 180.000 år). Dette kan åpenbart ha vært en viktig forutsetning for dannelsen av primitive samfunnsformasjoner. Ved at kommunikasjon og kooperasjon kunne påvirke hverandre gjensidig, ble mennesket stadig dyktigere i å planlegge hvordan de kunne samarbeide.[23]

Et kjennetegn ved det moderne mennesket er således en kapasitet til å utføre en kompleks aktivitet gjennom arbeidsdeling, og kapasitet til å gjenspeile (være i stand til å forestille seg) hele denne komplekse virksomheten – både sammen med andre i planleggingen av den – så vel som på egenhånd i utføring av sin individuelle handling.[24] Eldre steinalder i Norge strekker seg ikke lenger tilbake i tid enn om lag 10.000 år. Hadde våre forfedre har slått til ro med at «Livet er her og nå», hadde de nøyd seg med å tilpasse seg til naturen. Men de har også vært i stand til å overskride sitt «her og nå» ved å gripe inn i naturen og omforme den til kultur. Å forestille seg et «her og nå» som annerledes, er selve forutsetningen for å tenke nytt eller kreativt. Fra steinalderen har hver ny generasjon ikke bare overtatt en biologisk arv, men i tillegg en kulturell arv som den har kunnet videreutvikle. «Kultivere» betyr å foredle.

For i det hele tatt å overleve, har mennesket til alle tider måttet stå i en materiell vekselvirkning med omverdenen. Vi låner våre molekyler av naturen, og leverer dem tilbake igjen. Men selv med utgangspunkt i et materialistisk syn på mennesket, kommer vi ikke utenom at mennesket etter hvert også har utviklet en psykisk kapasitet som har gjort det mulig å forholde seg til denne materielle vekselvirkningen, og reflektere over den.

Mennesket utviklet seg til å bli et meningssøkende og et meningsskapende vesen, med en forestillingsevne som kunne gå utover «her og nå». Dermed er det lett å forestille seg hvordan også religion kan være menneskeskapt. Men selv om vi som humanister ikke slutter oss til kristendommens syn på evigheten,[25][26] behøver vi ikke av den grunn gi avkall på en menneskelig psykisk kapasitet som gjør oss i stand til å forestille oss den.

Men for Human-Etisk Forbund kan det synes som det har utviklet seg en angst for å ta i bruk enkelte begreper som kan peke utover «her og nå». Det skyldes ikke minst religiøse oppfatninger, og har ført til at humanistiske gravferdstalere er blitt bedt om å unngå ord som f.eks. «sjel» og «ånd». Morten Fastvold tok imidlertid til orde for en «humanistisk åndelighet» som noe langt annet enn englesvermeri og religiøst tåkeprat.[27] Han fikk blant annet støtte av Didrik Søderlind, som da var rådgiver i ideologi- og livsynsavdelingen i HEF og redaktør i tidsskriftet Humanist. Med et materialistisk syn på mennesket, la Lev Semjonovitsj Vygotskij likevel vekt på å fremveksten av «menneskets høyere psykiske funksjoner». Aleksej Nikolajevitsj Leontjev beskrev en evolusjonær utviklingslinje via stadiene «irritabilitet» og «sensibilitet» til «intellekt».[29] Fastvold argumenterer for nødvendigheten av et begrep for åndelighet, men er ikke opptatt av hvordan en slik åndelighet eventuelt kan ha oppstått. Dermed ender han i en idealistisk posisjon, ved å ta for gitt noe han ikke kan forklare fremveksten av. Ved å lansere en slik åndelighet, aksepterer Fastvold implisitt også en kartesiansk dualisme mellom sjel og legeme.[30]

«En person som hadde levd i samsvar med sine verdier, kunne også være et forbilde for dem som kom etter.»

Kulturhistorisk er det interessant at ordet «psyche» første gang opptrer i skrift hos Homer, som antas å ha levd rundt år 800 før vår tidsregning Dette er altså lenge før Platon oppfant «ideenes verden» som noe gudommelig og overjordisk og mer egentlig enn det jordiske. Og enda lenger før kirkefaderen Augustin (354–430 etter vår tidsregning) knyttet den kristne sjelen til arvesynden og til frelse ved stedfortredende lidelse. Og to tusenår før den katolske kirken utviklet sin grusomme lære om sjelens evig fortapelse i middelalderen på 1100–1200-tallet. Homers verk «Iliaden» handler om hvordan Akilles som en rådsnar og kløktig helt får han en tidlig død i ærefull strid. «Odysseen» handler om hvordan Odyssevs kommer hjem fordi han er forpliktet på et sett verdier som hans integritet er bygget på. Så hva betydde «psyche» hos Homer? Det sto for en persons ettermæle![31] Det verste var en død i glemsel. Og selv om «psyche» hos Homer betegner det som overlever enkeltmennesket, betyr det ikke at vedkommende var gjort udødelig eller guddommelig.[32] Men en person som hadde levd i samsvar med sine verdier, kunne også være et forbilde for dem som kom etter.

SYN PÅ HUMANISTISK MINNETALE

Å diskutere ord og vendinger i en minnetale, kan lett føre til et fokus på innholdet i talen. Men for de pårørende er det ikke bare av betydning hva vi sier, men kanskje av enda større betydning hvordan vi sier det.

Minnetalens ulike «her og nå»

Gravferdstaleren møter mennesker som befinner seg i en situasjon, der selve det «å eksistere» er endret til «å ikke eksistere» for noen som har stått dem nær eller som de har kjent. Minnetalen handler om intet mindre enn liv og død. I denne eksistensielle situasjonen trenger de pårørende hjelp, og gravferdstaleren kan hjelpe dem med

  • å markere livets slutt på en verdig måte
  • å fremføre en hyldest til levd liv
  • å formulere et ettermæle for den avdøde

Minnetalen representerer på denne måten et «her og nå» med forgreininger både bakover i tid og fremover i tid.

I minnetalens konkrete «her og nå» skal vi forholde vi oss til død og sorg. Men i minnetalen over den avdøde, kan vi i den biografiske delen vekke til live tidligere «her og nå» i form av beretninger, historier, hendelser, situasjoner, kanskje også replikker som kan få de tilstedeværende til å gjenoppleve den avdøde, og det til og med sterkere enn taleren selv, som aldri har møtt vedkommende personlig. «Show, don’t tell» er navnet på en teknikk som brukes i mange slags tekster, der leseren får oppleve historien gjennom konkrete handlinger, ord og følelser snarere enn gjennom forfatterens beskrivende oppsummeringer.[33]

Minnetalen tar også fortiden inn i fremtiden! Den avsluttende delen av talen kan peke mot fremtidige og lysere «her og nå», der sorgen skal være til å leve med for de pårørende, og der avdødes ettermæle kan være en ressurs i deres liv. «I minnetalen tegnes et bilde av den avdøde som kan leve videre i vårt minne. Et bilde som gjør den avdødes liv til et meningsfylt liv, et liv som kan være en inspirasjon for vårt eget liv.» [34] «Vi har fortellingene om de dødes liv inne i oss. Og disse fortellingene bærer vi med oss videre som en del av vårt eget liv.»[35]

Minnetalen som et møte med det eksistensielle

Eksistensialisme er en filosofisk retning som nettopp fokuserer på det konkrete individets eksistens. En humanistisk gravferd er også et eksistensielt møte mellom – på den ene siden – noen mennesker som har mistet en som har betydd noe for dem, og – på den andre siden – et menneske som tilbyr seg å hjelpe til med å få tatt et verdig, vakkert og meningsfylt farvel med den som er død. Mange regner Søren Kierkegaard som selve oppfinneren av begrepet eksistensialisme, derfor kan det kanskje være til inspirasjon for oss å høre hva sier om å hjelpe:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han, men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, så hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gøre min Mere-Forstaaen gældende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden i stedet for at gavne ham egentligen vil beundres af ham. Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen må først ydmyge seg under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste, men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde seg i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer.[36]

Det viktigste, ifølge Kierkegaard, er altså først og fremst å forstå hva den andre forstår. Med hensyn til kjennskap om avdødes liv, er det åpenbart at minnetaleren må basere seg på de pårørendes forståelse. Men er det ikke like rimelig at vi må gjøre det samme i våre forsøk på å formulere avdødes livssyn eller ettermæle? En del av det humanistiske verdigrunnlaget er at «vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv».[37] Bør ikke de pårørende da også oppleve at vi tar utgangspunkt i deres forståelse, slik at de kan kjenne seg igjen i de humanistiske verdiene vi fremhever? Kan vi vi ikke tvert imot risikere at våre egne humanistiske ord og vendinger oppfattes som vår «mer-viten»?

«Bør ikke de pårørende oppleve at vi tar utgangspunkt i deres forståelse, slik at de kan kjenne seg igjen i de humanistiske verdiene vi fremhever?»

En av maksimene til Immanuel Kant lød: «Behandle hvert menneske som et mål i seg selv, og ikke som et middel.» Mange av dem vi holder minnetaler over, har ikke selv artikulert noe eget humanistisk livssyn. Risikerer vi å bruke dem som middel for våre egne formål, dersom vi «uavhengig av omtalen av den avdøde» anvender forbundets humanistiske ord og vendinger?

Målene for minnetalen kan være å hedre den avdøde, hylle det livet som er levd, hjelpe de pårørende til å løfte blikket og gi støtte for tiden som kommer ved å formulere et ettermæle etter den avdøde. Dersom vi i minnetalen støtter oss på sentrale ord de pårørende selv har brukt i samtalene med oss, kan vi oppnå at minnetalen også oppleves som nær og riktig for dem, fordi vi på forhånd allerede har opprettet kommunikasjonskontrakter om felles usagte forutsetninger for disse samme ordene.

Minnetalen som talekunst

I følge Marcus Tullius Cicero kunne antikkens talekunstnere nå frem med sitt budskap på tre ulike måter: logos, ethos og patos, der «logos» står for ord, tanke, fornuft (e.g. logisk oppbygging og gode argumenter), «ethos» har med talerens oppriktighet å gjøre (e.g. at vedkommende er sannhetssøkende), og «pathos» gjelder følelser som taleren kan vekke hos tilhørerne.[38] Taleren må være forstandig, troverdig og involvert. Dermed dreier talen seg ikke bare om tekstens logiske oppbygging. Den må i tillegg gi taleren mulighet til å fremstå som autentisk («ethos») og som innlevelsesfull («pathos»). «Ethos» uten «pathos» kan oppfattes som livsfjernt, mens «pathos» uten «ethos» kan oppleves som overspill (jf. «patetisk»). Som minnetalere kan vi miste vårt «ethos» dersom tilhøreren får inntrykk av at vi bare leser opp ferdig formulerte utsagn som egentlig ikke angår oss. Eller også vi kan fremstå uten «patos» dersom vi virker uberørte av det vi sier.

Minnetalens tekst og undertekst

I teatersammenheng er det ikke uvanlig å snakke om tekst og undertekst (eller subtekst). Underteksten er noe annet enn teksten. Undertekst er et skuespillerteknisk begrep, det betegner hva skuespillerens rollefigur egentlig mener eller tenker, når en replikk sies. Undertekstens betydning fremkommer gjerne gjennom situasjonen, konteksten, tonefallet eller kroppsspråket. Undertekstens innhold kan stå i direkte strid med tekstens betydning. En profesjonell skuespiller kan si noe, og samtidig få tilhørerne i salen til å tvile på om det som sies er oppriktig ment.

For gravferdstaleren er situasjonen den stikk motsatte. Vi er ikke så profesjonelle at vi kan sjonglere med alternative undertekster. Vi er ikke skuespillere som kan få grundig utenatlærte replikker til å lyde som våre egne. Tvert imot kan vi gjennom vårt kroppsspråk og tonefall røpe at vi utgir vi oss for å være en annen enn den vi er. Og tilhørerne vil da intuitivt fornemme at vi plutselig sier noe som vi av en eller annen grunn ikke helt innestår for. For minnetalen må det derfor til enhver tid være kongruens mellom tekst og undertekst. Minnetalens innhold må være vårt innhold, og ikke et lånt innhold. Vi må gjøre forbundets formuleringer til våre egne, dersom vi skal fremstå som troverdige.

SYN PÅ BRUK AV HUMANISTISKE ORD OG UTTRYKK

Dersom vi gjennom vår bruk av humanistiske ord og vendinger ikke møter de pårørende der de er, kan de oppleve oss som belærende snarere enn som hjelpende. Om vi leser opp humanistiske ord og vendinger vi selv ikke har noe personlig forhold til, kan vi oppleves som mindre troverdige eller mindre engasjerte. Hver gang vi låner en tekst, kan vår egen undertekst skape usikkerhet om hva budskapet egentlig er.

Skulle vi forsøke å bøte på dette gjennom å presisere humanistiske ord og vendinger eller utdype dem nærmere, kan dette ironisk nok begynne å ligne opplesing og eksegese[4] av skriftsteder i den kirkelige liturgien.[41] Kirken ønsker å forkynne sine læresetninger, men vi ønsker vel fortsatt å fremstå som fritenkere? Noen ganger kan generelle formuleringer likevel være på sin plass. Minnetalens omdreiningspunkt er forholdet mellom liv og død, og dette angår oss alle. Talen kan derfor godt inneholde et memento mori[42] til samtlige tilstedeværende.

Når det derimot gjelder den delen av minnetalen som strekker seg bakover i tid, vil det være viktig å unngå generelle formuleringer. Men vi kan gi mening og nærhet til den biografiske delen av minnetalen, ved å konstituere tidligere felles «her og nå» som de pårørende har delt med den avdøde.

I den siste delen av minnetalen som skal peke fremover, kan vi forsøke å trekke ut noen hovedlinjer i avdødes liv. Det hender selvfølgelig at avdøde selv ikke hadde formulert noe klart livssyn.[43] Men vi kan lete etter egenskaper som vedkommende med rette skal huskes for. Disse bør selvfølgelig være unike for den avdøde, og formuleres ved hjelp av ord og vendinger de pårørende kan kjenne seg igjen i. Dermed vil det også her være vanskelig å foreslå generelle vendinger. Som minnetalere har vi likevel muligheter til å sette slike omtaler inn i et større, vakrere og mer tankevekkende perspektiv.[44] Utfra vår kjennskap til humanistiske verdier, kan vi bidra til å tegne et ettermæle som avdøde kan fortjene for å ha vært forpliktet på et sett med verdier som vedkommendes integritet var bygget på. Men også dette fremtidige «her og nå» må være i samsvar med og basere seg på de tidligere «her og nå». Det må være kongruens mellom biografi og ettermæle! Da kan selvfølgelig ikke humanistiske ord og vendinger fremsies «uavhengig av omtalen av avdøde». Men minnetaleren kan si noe som de pårørende gjerne skulle ha sagt, som de kanskje selv ikke var i stand til å si, men som i ettertid vil være som om de hadde sagt det selv!

Minnetalen som del av merkevarebygging?

Etter Kulturdepartementets lansering av livsynsåpne seremonier i 2012, har flere gravferdsbyråer begynt å tilby skreddersydde seremonier med egne byråtalere. Human-Etisk Forbund var tidligere den eneste instansen man kunne henvende seg til dersom man «ikke ønsket prest», og opptil halvparten av forbundets gravferder ble arrangert for ikke-medlemmer. Men nå er det skapt et marked for gravferdsseremonier der flere aktører fremstår som alternativ til religiøse begravelser. Dette er det ikke lagt skjul på i notatet «Humanistisk profil i minnetalen», det er tvert imot notatets utgangspunkt, dets innledende «hvorfor».

Human-Etisk Forbund har fått konkurranse og kan risikere å miste markedsandeler. Rådet fra økonomiske konsulenter vil da være: Gjør et varemerke om til en merkevare! Lag en logo som brukerne vil kjenne igjen! Profiler salgsvaren slik at konsumentene alltid skal vite hva de får, når de velger dette produktet. Det presiseres at uttrykkene «merkevare», «logo» og «profilering» ikke er hentet fra HEFs nettsider. Men seremoniavdelingen har de siste årene også sendt gravferdstalerne notater om «en oppfattbar markering av humanisme»[45], om at «HEFs talestolbanner skal benyttes og henges opp foran talerstolen eller et annet sted i lokalet»[46], og om å drøfte med seg selv hvordan tilhørerne skal kunne «kjenne igjen det humanistiske avtrykket i minnetalen».[47]

Leseren kjenner sikkert til uttrykket «børs og katedral».[48] Det brukes gjerne om dilemmaer som kan oppstå mellom det å skaffe profitt og det å leve opp til andre idealer. I presseverdenen skal man for eksempel gi en så riktig dekning som mulig og samtidig lage et salgbart produkt. Er humanistiske gravferdsseremonier i ferd med å få snev av et lignende dilemma? Om disse riktig nok ikke skulle være av samme omfang, kunne man kanskje likevel omskrive «børs og katedral» med «branding og kapell»?

Minnetalen i andre humanistiske seremonier

Som medlem av HUM-koret i Oslo har jeg fått anledning til å høre en rekke taler under navnefester og konfirmasjoner. Jeg har selv også fått holde 30 navnefesttaler (men her tas det jo tre og tre i slengen samme dag). Men det pussige er, at etter hvert som jeg intuitivt ble mer og mer usikker på bruken av generelle humanistiske vendinger i gravferdstalene, oppdaget jeg samtidig at slike ord smidig lot seg flette inn navnefestalene! I ettertid tenker jeg dette må ha sammenheng med at de sistnevnte er kollektive seremoni, og at det derfor også faller naturlig å reflektere generelt omkring verdispørsmål. Forskriftene for disse talere inneholder imidlertid bare vage formuleringer om bruk av humanistiske ord og vendinger, dette gjelder både for navnefest[49] og for konfirmasjon[50]. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at talere for disse seremoniene ikke er sertifisert av Human-Etisk Forbund.

Oslo fylkeslag arrangerte i 2017 navnefester for i overkant av 12.000 gjester[51] og humanistisk konformasjon for om lag 14.000 gjester.[52] Vigsler og gravferder i Oslo vil rimeligvis ikke være i nærheten av å samle like mange bryllupsgjester eller pårørende i løpet av ett år.

På denne bakgrunn kan man stille seg to spørsmål:

1. Dersom Human-Etisk Forbund ønsker på å formidle humanistiske verdier til så mange som mulig, hvorfor satses det ikke mer på navnefestene og konfirmasjonene?

2. Dersom en forutsetning for dette skulle vise seg å være at man først må diskutere bruk av humanistiske ord og vendinger med disse talerne (slik som med vigslere og gravferdstalere) ville noen av dem da kunne begynne å spørre seg selv om Human-Etisk Forbund er i ferd med å bli dogmatiske? (Jeg tror jeg foreløpig bare skal la dette spørsmålet henge.)

Minnetale som egenutvikling

Mikhail Mikhailovitsj Bakhtin var litteraturviter men skrev også innflytelsesrike verk innen språkfilosofi. Blant annet utviklet han en teori om at ytringer bare kan komme til live gjennom stemmer, og han innførte også begrepsparet «fremmed stemme» og «egen stemme». En ytring som er formulert av en annen, blir først forståelig for oss ved at vi gjør vedkommendes stemme om til vår egen. James V. Wertsch har utdypet hvordan en slik transformasjon kan foregå:

«The word in language is half someone else's. It becomes ‘one’s own’ only when the speaker populates it with his own intention, his own accent, when he appropriates the word, adapting it to his own semantic and expressive intention.»[53]

For alle gravferdstalere vil det naturligvis være en viktig ressurs å ha tilgang på ord og vendinger som har vært benyttet av andre gravferdstalere. Men selv om slike uttrykk kan ha fungert godt i andre kontekster og mellom andre mennesker, må vi være varsomme med «copy and paste»! Som gravferdstalere må vi oss imellom også gjøre andres stemmer til våre egne stemmer! Det betyr at vi aktivt må reformulere vendinger slik at vi personlig kan innestå for dem.

Med årene vil vi hver for oss selvfølgelig også finne formuleringer som tåler å bli brukt om igjen. Men etter hvert som vi vokser i livsvisdom, kan vi også oppleve at egne metaforer som en gang var friske, kan synke ned og bli til banale klisjeer for oss selv. Da er det på tide å lete etter nye uttrykk! Når jeg tenker tilbake på mitt første gravferdsoppdrag, husker jeg det var nerve i den minnetalen! Men om jeg ved senere anledninger skulle slått meg til ro med de samme formuleringene som fra den gang, tror jeg en god del oppriktighet og engasjement ville ha blitt borte på veien. Hvilket personlig syn på liv og død har jeg nå kommet frem til? Nye ord og vendinger garanterer for ny inderlighet og ny innlevelse.

«I minnetalen kan de pårørende oppleve minnetalerens stemme som en forlengelse av deres egen stemme.»

Med økt rutine og trygghet i vår egen rolle som minnetaler, kan vi i møtet med de pårørende etterhvert også legge mindre vekt på vår egen stemme, og prøve å fange opp mer av deres stemme. Men i minnetalen kan de pårørende likevel oppleve minnetalerens stemme som en forlengelse av deres egen stemme! Slik kan vi, ved hjelp av de pårørende, og ved selv å være en hjelper for de pårørende, skape et verdig og sant ettermæle over avdøde.

Humanistiske seremonier arrangeres utenfor kirkens rom og uten forkynning av dogmer. At en verdslig gravferd likevel kan gjennomføres med verdighet, er i seg selv en profilering av humanistiske verdier. Humanismen har alltid satt mennesket i sentrum. At det vises respekt for verdier som et individ selv har vært forpliktet på, må være den fineste humanistiske profil en minnetale kan ha!

AVSLUTNING

Nå er det ikke leserens oppgave å være enig med meg! Dette har naturlig nok vært et nokså ensidig innlegg, der jeg på mange måter har vært en slags «advocatus diaboli». Dette har lenge vært en uoffisiell betegnelse på et av medlemmene i kongregasjonen for helligkåringer i den katolske kirke, som hadde fått til oppgave å fremlegge argumenter som tilsa at personen det var snakk om, ikke burde bli helgen. Men rekontekstualisering kan endre meningsinnholdet selv for en katolsk vending: «I overført betydning er djevelens advokat en som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer, særlig når de øvrige debattantene er skjønt enige og optimistiske. Vedkommende kan være negativt innstilt i utgangspunktet, eller kan ha fått tildelt en slik rolle i gruppen, eller inntar denne posisjonen på eget initiativ for å belyse en sak bedre.»[54] Personlig har jeg hatt stort utbytte av å skrive dette, og ser frem til å lære enda mer når jeg hører motargumentene!

Noter

[1] Seremoniavdelingen i Human-Etisk Forbund: Humanistisk profil i minnetalen. Notat til HEFs gravferdstalere, revidert 24. september 2015. (9 s.)

[2] ibid. side 3

[3] Loc-cit.

[4] E-post fra Ole Nielsen til Arne Skodvin (20. januar 2017)

[5] Fri tanke nummer 1 2017, side 26.

[6] Eksemplene er hentet fra Rommetveit, R. (1972) Språk, tanke og kommunikasjon. Ei innføring i språkpsykologi og psykolingvistikk. Oslo: Universitetsforlaget, s. 95-97.

[7] Ibid. side 215.

[8] Human-Etisk Forbund: Humanistisk gravferd. Håndbok for gravferdstalere. 25. september 2008, s. 11.

[9] Volosjinov, V. N. (1930) Marxism and the Philosophy of Language. New York: Seminar Press, Inc., 1973, s. 86.

[10] Humanistisk profil i minnetalen. op. cit. s. 3.

[11] Knutsen, P. (2006) Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006. Oslo: Humanist forlag.

[12] Rommetveit, op. cit. s. 33-35.

[13] Nielsen, O. (1945) 3 Grinisanger. Utgiver: Musikk-Huset A-S, Oslo.

[14] Ref: /Det har vi /: det har de neigu’kke ute. / Nei det må være utriveli / der ute i det fri.

[15] Foranledningen var at Øverland i 1933 hadde holdt et foredrag i Studentersamfunnet om «Kristendommen – den tiende landeplage».

[16] Øverland, A. (1956) Til mine barn. Fra samlingen Sverdet bak døren. Oslo: Aschehoug & Co (W. Nygaard).

[17] George Santayana (1863-1952) spansk filosof, poet, forfatter og professor ved Harvard University.

[18] Inspirert av Børre Austmann, som på en humanistisk navnefest i Oslo (med ekte politilue på hodet) fremførte Politimester Bastians vise for å illustrere gjensidighetsprinsippet, kunne vi som en overgang til dette punktet istemme en annen sang fra Kardemomme by, nemlig «Hurrasang for Tobias» i tårnet, der det bl.a. heter:

Han er snill, han er gammel og klok / han vet mer enn det står i en bok.
Han er klokest i byen vår her / og kan spå hva det blir for slags vær.

[19] UN Documents (1987): Report of the World Commission on Environment and Development: Our Common Future. Transmitted to the General Assembly as an Annex to document A/42/427 - Development and International Co-operation: Environment.

[20] Sustainable development is defined in the report as: «Development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs.»

[21] Det fortelles at Gro Harlem Brundtland under et besøk i USA advarte mot at miljøvern måtte drives etter «Doris Day-doktrinen». Da journalistene lurte på hva dette kunne bety, var svaret: «Que sera, sera / Whatever will be, will be / The future's not ours to see / Que sera, sera.» – en tekstlinje fra sangen «Que Sera, Sera (What Ever Will Be, Will Be)», som ble fremført av Doris Day i Alfred Hitchcock-filmen «Mannen som visste for meget» (1956).

[22] Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC, opprettet av FN’s miljøprogram og Verdens Metorologiorganisasjon.

[23] Homo sapiens utviklet kapasitet til å stykke opp en kompleks felles virksomhet, slik at enkeltpersoner kunne koordinere ulike enkelthandlinger, selv når disse skulle foregå på forskjellige steder og til ulike tider. Et klassisk eksempel er såkalt «klappjakt», der noen går opp dyrene og jager dem fra seg i en bestemt retning, noe som i seg selv ville være meningsløst for et sultent dyr, men som for det reflekterende menneske får sin mening ved at andre står på en post der de lett kan drepe dyr som flykter rett mot dem.

[24] Leont'ev, A. N. (1959) Problemy razvitija psikhiki. Moskva: Izdateljstvo Moskovskogo Universiteta, 4. utgave 1981. (Dansk utgave:) Problemer i det psykiskes udvikling I, II, III. København: Biblioteket Rhodos, 1977.

[25] Når det gjelder en vending som «fra evighet til evighet», har vel moderne astrofysikere i sine beregninger allerede langt på vei overgått ortodokse kristne. Ved å ta utgangspunkt i hvor Abraham kronologisk passet inn i historien, og deretter legge til tider angitt i Det gamle testamentet (1. Mos. kap. 5 og kap. 11), mente man Bibelen lærte oss at jorden var ca. 6.000 år gammel. Forestillingen om en dommedag ved historiens ende er hentet fra Det nye testamentet (Matt, kap. 25 og Johs. Åp.), og har gjentatte ganger vært varslet i vår egen samtid av ledere for såkalte katastrofiske millenister, som imidlertid straks etterpå har kunnet glede seg over at jordens undergang likevel ble avverget på grunn av deres bønner. «Big bang» er en modell for universets utvikling fra en tett og varm fase fra om lag 13,8 milliarder år siden fram til dagens situasjon. I følge realister ble jorden en planet for om lag 4,6 milliarder år siden, og om ca. 4 milliarder år vil solen ha brukt opp alt sitt hydrogen. (Og da er det ingen bønn lenger!)

[26] Nå kan de kristne selvfølgelig trumfe alle naturvitenskapelige stipuleringer ved å vise til et liv etter døden som skal vare i all evighet. I en undersøkelse utført av Respons med et representativt utvalg av 1000 mennesker som ble telefonintervjuet, svarte imidlertid bare 34 % at de trodde på et liv etter døden, mens 38 % svarte at de ikke trodde på det. (Aftenposten 19. mars 2008.) I en senere Responsundersøkelse rettet mot statskirkemedlemmer, svarte 48 % at de oppfattet seg som kristne mens 33 % sa de var ateister. Som pressesjef i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen, kommenterte: «Jeg har ofte sagt at vi med våre 86.000 medlemmer bare kan drømme om å ha så mange ateister i våre rekker som Kirken har.» (Aftenposten 23. mars 2016)

[27] Fastvold, M.: «På sporet av en humanistisk åndelighet.» Fri tanke, 2, 2010, 14-17.

[28] Vygotskij, L. S. (1934) Mysjlenie i retsj. Psikhologitsjeskie issledovanija. Moskva-Leningrad: Gosudarstvennoe Sotsialjno-Ekonomitsjeskoe Izdateljstvo. (Norsk utgave:) Tenkning og tale. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 2001.

[29] Leontjev, op. cit. s. 259-332.

[30] René Descartes skilte mellom to typer «substanser»: res extensa (lat. det som har utstrekning) dvs. materielle objekter som var underkastet fysiske lover, og res cogitans (lat. det som er tenkende) dvs. det sjelelige som ikke var underlagt fysikkens lover.

[31] Fremstillingen av «psyche» er basert på Høystad, O. M. (2016) Sjelens betydning. En kulturhistorie. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), s. 12-25 og s. 64-72.

[32] Det greske ordet «psyche» betegnet dermed opprinnelig verken «kristent sjelelig liv» eller «gjenfødelse». Men i en fortelling av Apuleius omkring år 100 år etter vår tidsregning, er «Psyche» det latinske navnet på en jordisk kvinne som er så vakker, at selveste guden Amor forelsker seg i henne. Etter mange prøvelser blir hun til sist hans hustru og blir tatt opp blant gudene. Legenden er tolket som en symbolsk fremstilling av døden som en befrier fra vår materielle tilværelse som fører sjelen (psyken) tilbake til evig skjønnhet i himmelen. Store norske leksikon (sist oppdatert 19. september 2016).

[33] Jf. «Hun var også veldig glad i å lese» vs. «Da kunne hun endelig kaste seg ned i sofakroken med sin yndlingsforfatter Dag Solstad.»

[34] Bakkevig, T. (2011) I begravelsenes tid. Aftenposten, 6. august 2011.

[35] Rolf Solheim i Fri Tanke nr. 4, 2012.

[36] Søren Kierkegaard: Synspunkter for min Forfatter-Virksomhed. (skrevet 1848, utgitt 1859.)

[37] Fra Human-Etisk Forbunds nettsider om humanisme (lastet ned 22.3.2017).

[38] Etter De Oratore - et av hans filosofiske verk.

[39] Resertifisering av gravferdstalere burde vel derfor ideelt sett også foregå i kapellet – under seremonien. Da kunne man bedre vurdere hvorvidt taleren virket oppriktig, om teksten var godt bygget opp, og om talen appellerte til dem som hørte på.

[40] Eksegese er en teologisk disiplin der bibelske tekster fortolkes.

[41] På dette punktet må jeg innrømme at jeg i et svakt øyeblikk ga etter for litt usaklig raljering:

- Ta imot gjensidighetsprinsippet (alle reiser seg): «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.»
- Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dette er den gylne regel!.
- Dagens tekst er hentet fra den humanistiske verdenskongressen i Oxford 2014.
- Og her følger en snasen formulering jeg plukket opp på årets seminar for humanistiske gravferdstalere!

[42] Memento mori er en latinsk frase som kan oversettes med «husk, du skal dø» eller «husk din dødelighet». Eksempler på humanistiske vendinger i denne forbindelse kan være:

- Livet er det viktigste for oss mennesker, og døden er den eneste og den naturlige utgangen på livet. Slik henger liv og død med nødvendighet sammen.
- Ved å ta innover oss at vi selv skal dø, kan vi tilføre livene våre større inderlighet. Også på den måten henger død og liv sammen.

[43] Eksempel på en formulering som har vært benyttet når avdøde selv ikke hadde uttrykt noe klart livssyn: «Noen finner frem til et bestemt svar eller en tro. Andre nøyer seg med den rene undring. Og finner glede og styrke bare i det å stille spørsmålene og tålmodig se at de største spørsmålene blir stående ubesvart. Et liv i en slik undring og glede er nå avsluttet.» Solheim, R. (2010) Ord for humanistiske gravferder. (Upublisert) s. 28.

[44] Eksempel på en formulering som kan ha ulike konkretiseringer: «Vi har ikke evig liv, vi er dødelige. Men det som overlever mennesket, er det som mennesket har gitt videre til sine medmennesker. Og det (NN) har etterlatt seg av ord og gjerninger, er en rik arv å eie en del av.»

[45] Humanistisk profil i minnetalen, op. Cit. s. 2.

[46] Seremoniavdelingen i Human-Etisk Forbund: Å være gravferdstaler. Notat til HEFs gravferdstalere, revidert 16. mars 2015, s. 9.

[47] Humanistisk profil i minnetalen, op. cit. s. 8

[48] Uttrykket skal ha blitt introdusert på norsk av forleggeren Harald Grieg (1894-1972) i Gyldendal, som selv henførte selv sitatet til den skotske historiker og forfatter Thomas Carlyle, (1795-1881).

[49] Human-Etisk Forbund, Navnefestutvalget for Oslo fylkeslag: Festtalen ved Humanistisk navnefest. Av til sammen ni punkter i dette notatet, er det bare ett som kan sies å angå humanistiskprofil: «Talen kan gjerne inneholde noe som hører hjemme i en sekulær/humanetisk tradisjon, uten direkte å reklamere for Human-Etisk Forbund.»

[50] Human-Etisk Forbund, Oslo og Akershus fylkeslag: Hovedinstruks [for taler ved humanistisk konfirmasjon]. Her sies det på generelt grunnlag blant annet: «Taleren er bevisst valgt ut fra en vurdering av at vedkommende kan ha noe positivt å formilde unge mennesker. Det er en forutsetning at dette samtidig harmonerer med hva Human-Etisk Forbund ønsker å formidle i en humanistisk seremoni.»

[51] I Oslo vil det i 2017 bli arrangert navnefestseremonier seks helger, som oftest med seks seremonier pr helg. Med et snitt på 20 navnebarn og 340 deltakere pr seremoni, vil det gi 12.240 tilhørere dette året.

[52] I Oslo har 1403 ungdommer meldt seg på humanistisk konfirmasjon i 2017, som arrangeres over fire helger á fem seremonier. Hver konfirmant får i snitt invitere med seg 10 slektninger, altså i sum over 14.000 tilhørere.

[53] Wertsch, J. V. (1990) Dialogue and dialogism in a socio-cultural approach to mind. I: Markova, I. & Foppa, K. (red.) The Dynamics of Dialogue. New York: Harvester Wheatsheaf, 62-82, sitatet hentet fra s. 75.

[54] Djevelens advokat (lastet ned 23. mars 2017).

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Nøkkelord

Fagartikler Vis flere

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...