Forordet fra utredningen (2019):

Dette er en revidert og sterkt omarbeidet utgave av en miljøutredning jeg fullførte høsten 2016 på oppdrag for Human-Etisk Forbund. Jeg hadde da, på bakgrunn av en uttalelse vedtatt på forbundets landsmøte 13. juni 2015, fått i oppgave å utrede spørsmålet om rettferdighet på tvers av generasjoner sett i et humanistisk perspektiv, på bakgrunn av miljøkrisen som følge av menneskeskapt global oppvarming. Jeg ble i sakens anledning tildelt Borghild Ros studiefond.

Utredningen var ment som et innspill til en intern diskusjon om humanisme og miljø, og ble et stykke fritenkeri fra en filosof som i 2016 ikke var ansatt i forbundet eller hadde noen tillitsverv. Fritenkersk er også denne revideringen, selv om jeg nå har et vikariat i forbundets livssynsavdeling.

Høsten 2016 besluttet Oslo fylkeslag av Human-Etisk Forbund å belyse ulike sider ved humanisme og miljøkrisen på noen av sine åpne onsdagsmøter på Litteraturhuset i Oslo. Som medlem av fylkeslagets temamøte-komité var jeg sterkt involvert i dette. Generalsekretæren etterkom da komiteens anmodning om å gjøre utredningen tilgjengelig for allmennheten. Den ble derfor publisert på forbundets nettavis fritanke.no samt trykket opp for utdeling på møtene.

De synspunkter som fremmes i utredningen er ikke blitt mindre relevante i årene som er gått siden den tid, men snarere tvert imot. Derfor ønsket forbundets livssynsavdeling å gi utredningen et forlenget liv i form av en oppdatering og revidering. Det gjorde jeg med glede, og benyttet anledningen til å omstrukturere en del av stoffet, for å gjøre fremstillingen klarere og mer oversiktlig.

Som i 2016 håper jeg at utredningen vil anspore Human-Etisk Forbund til å vektlegge klima- og miljøsaken mer enn tidligere. Uttalelsen fra forbundets landsmøte i 2015 forplikter i så måte. Når forbundet her krever at politikerne setter klima og miljø høyere på den politiske dagsorden, må også forbundet gjøre dette på egne vegne.

Det innebærer ikke at Human-Etisk Forbund fra nå av skal bli en miljøorganisasjon. Saken er heller at klima- og miljøkampen er blitt for viktig til å overlates til miljøorganisasjoner alene. Også livssynssamfunn og det sivile samfunn for øvrig, samt enkeltpersoner, må nå gjøre sitt for at regjering og storting fører en klimapolitikk som virkelig monner for å redusere Norges klimagassutslipp.

Som de landsomfattende skolestreikene for klimaet våren 2019 understreker, er den varslede klima- og miljøkrisen en eksistensiell trussel mot menneskeheten. Vi har ingen planet B, og ungdommens økende raseri over at de som nå sitter ved makten, gjør for lite for å avverge denne trusselen, er forståelig og betimelig. Med nye tider kommer nye utfordringer, og skal Human-Etisk Forbund fortsatt ha som mål å bli et vidtfavnende livssynssamfunn her til lands, må vi vise at vi tar miljø- og klimakrisen på alvor. Vi må gjøre det klart at kampen for å begrense den globale oppvarmingen til maks 1,5 grad over førindustrielt nivå, slik Parisavtalen foreskriver, samt å få bukt med de øvrige miljø-ødeleggelser, er et sentralt humanistisk anliggende.

Til slutt en stor takk til biolog, forfatter og redaktør Erik Tunstad for verdifulle korreksjoner og innspill til utredningens naturvitenskapelige sider. De feil og unøyaktigheter som fortsatt måtte forekomme, er helt og holdent mitt ansvar.

Morten Fastvold,
Oslo, 18. mai 2019

Last ned og les hele utredningen her.