Levi Fragell er pensjonert spesialrågiver og tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Publisert 4.9.06

Ordet humanisme har svirret rundt i flere debatter de senere måneder: Jostein Gaarder er humanist fordi han er imot krig og ønsker jødene alt godt. Erik Hillestad er humanist fordi han ønsker at Den norske kirke fortsatt skal være statskirke. Og medlemmer av Human-Etisk Forbund er humanister fordi de tror at menneskene kan og bør løse livets og verdens problemer uten tro på guder og religiøse dogmer. Den siste varianten kalles her tillands ofte livssynshumanisme for å unngå unødvendige misforståelser. Men det faktum at vi livssynshumanister bidrar til orden i kommunikasjonen ved å hekte på en forklaring i forkant av navnet på livssynet vårt, betyr ikke at vår rett til å bruke navnet "humanisme" står svakere enn andres rett. Humanisme som livssyn er representert med egne organsiasjoner i mange land, en egen verdensorganisasjon og i offisielle fora i FN, FNs underorganisasjoner, EU og Europarådet. Det humanistiske verdensforbund (IHEU) har organisert 17 verdenskongresser - to av dem i Norge.

Ordbøker og leksika redegjør rimeligvis for flere betydninger av ordet humanisme, men livssynet humanisme er ofte den eneste betydning som listes opp i de minste og mest kortfattede utgavene av kjente engelskspråklige ordbøker. Det er rimelig å tro at de komprimerte utgaver fremhever den forståelsen som er vanligst - iallfall i nedslagsfeltet for verdens mest utbredte språk, engelsk. Her er noen eksempler:

Collins dictionary:
The rejection of religion in favour of the advancement of humanity by its own efforts.
(Avvisningen av religion til fordel for menneskehetens fremme i kraft av egen innsats.)

Little Oxford dictionary:
Non-religious philosophy based on liberal human values.
(Ikke-religiøst livssyn (filosofi) basert på liberale menneskelige verdier.)

Uten tvil er bildet mer komplisert i Norden, særlig i Norge og Sverige. I disse land grep liberale kristne fatt i begrepet på 30-tallet, bl.a. i regi av Nansenskolen på Lillehammer og Sigtunastiftelsen i Sverige som etablerte "kristen humanisme" som gjengs ordbruk. Dette forhold bidro til at stifterne av Human-Etisk Forbund på 50-tallet avstod fra å bruke humanismebetegnelsen for egen del. Men de gjorde det klart at dersom forholdene gjorde det mulig, ville de ikke av prestisjegrunner tviholde på "human-etikk" som livssynsbetegnelse. (Se Paul Knutsen: Livet før døden).

Siden den gang har den såkalte globaliseringen endret situasjonen. På Internett kan du lese tusenvis av sider om det humanistiske livssyn og det arrangeres ikke lenger humanist-kongresser bare i Europa og USA, men også i Australia, India, Afrika og Sør-Amerika. Flere ledere i Human-Etisk Forbund har også innehatt sentrale posisjoner i Det humanistiske verdensforbund (IHEU).

I sommer har radiolyttere hatt anledning til å høre programserien Humanisme i Norden, hvor professor Bernt Hagtvet i ukentlige sendinger har vist oss hvilken ærerik tradisjon humanismen i Norden baserer seg på, for Norges vedkommende båret og delvis kjempet frem av nasjonale helter som Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen, Margarete Bonnevie - og videreført organisatorisk av Kristian Horn. Jeg håper disse 7 halvtimes-programmene kan bli tilgjengelig for studiesirkler og lokallag.