Publisert 28.7.2007

Som 18-åring opplevde jeg å få et kall. Slagord og intens lesing av skrifter fikk meg til å se lyset, og jeg ble overbevist om at jeg måtte omvende flere.

Ivrig kastet jeg meg over folk jeg kjente som jeg trodde ville være mottagelig for min preken og messet mitt budskap: Meld deg ut av statskirka!

Jeg var overbevist om at hvis alle de ikke-troende medlemmene i Den norske kirke meldte seg ut, ville det etter hvert bli ganske tomt der - og begrunnelsen for fortsatt statskirke ville smuldre opp.

Jeg vet ikke i hvor stor grad budskapet gikk hjem hos mitt jevnaldrende publikum, men i så langt jeg kjenner til klarte jeg i hvert fall å få tre stykker til å ta konsekvensene av sin overbevisning og melde seg ut.

Selv om det går sakte, har oppslutningen om Den norske kirke sunket de siste tiårene. Andelen døpte av de nyfødte synker og færre gifter seg i kirken. I fjor meldte 8134 personer seg ut av Den norske kirke (i tillegg til at omkring 68 000, som feilaktig var oppført i statskirken i tillegg til et annet tros- eller livssynssamfunnet, ble strøket fra medlemsregisteret). Prosentandelen av befolkningen som er medlemmer i statskirka kryper sakte nedover mot 80 prosent. Nå er den nede i 82,7 prosent.

Og fortsatt er det sannsynligvis mellom 50 000 og 150 000 - det er helt umulig å vite eksakt antall - personer som står oppført som kirkemedlemmer, til tross for at de enten aldri er blitt døpt eller at de har meldt seg ut.

Men selv om 8134 er et gledelig tall, utgjør det mindre enn en halv prosent av medlemsmassen. Ut-av-statskirke-misjonærene må stå på hvis antall kirkemedlemmer skal synke raskere.

For det ser ikke ut som høsten og vårens sterke fokus på statskirkespørsmålet har ført til et ras av utmeldinger. Kanskje er det blitt noen flere, men det ligner mer på en bekk enn den fossen jeg som 18-åring trodde skulle komme hvis folk bare fikk høre de overbevisende argumentene.

Jeg trodde lenge at det bare handlet om det: å overbevise de ikke-troende i kirka om at de måtte melde seg ut. Etter hvert har jeg oppdaget at disse kanskje er noen av de vanskeligste å få ut.

Dette er folk som kan godt si "jo da, jeg skulle egentlig ha meldt meg ut". Hvis de tenker ordentlig nøye etter, synes de det er litt hyklersk på egne vegne å stå som medlem av et trossamfunn hvis trosgrunnlag de slett ikke deler. Men det er ikke viktig nok til at de nødvendigvis orker å bry seg med utmeldingen (selv om de ikke lenger trenger dåpsattesten sin for å komme i gang).

Og veldig mange av dem synes egentlig ikke spørsmålet om statskirke eller ikke spiller så stor rolle heller.

I det siste har denne gruppen statskirkemedlemmer fått en underkategori: nemlig de som alltid har tenkt at de burde ha meldt seg ut - siden de verken regner seg som kristne eller tror på noen kristenaktig gud - men som nå nøler fordi de er redde for islam og lurer på om ikke statskirka må bestå som en motvekt.

Dessuten har du jo de som hardnakket hevder at de ikke melder seg ut av noe de personlig ikke har meldt seg inn i. Et sånt medlemskap vedrører dem overhodet ikke. Punktum.

Alle disse utgjør etter det jeg kan forstå en ganske stor andel av medlemsmassen. Jeg møter dem i hvert fall stadig vekk.

Og så kommer i tillegg folk som Unge Høyre-leder Thorbjørn Røe-Isaksen. I Vårt Land (23.07.07) forteller han om sin erkjennelsesreise fra å kalle seg personlig kristen til å erklære seg som ateist. Men det har ikke ført ham ut av kirka. Tvert imot: selv om han har sluttet å tro på Gud, tror han fortsatt på kirka.

"Jeg tror det har en veldig positiv effekt at folk bygger livene sine på en tro. (...) [Kirken] representerer en viktig del av norsk ånds- og kulturliv, men for meg er den ikke viktig som religiøs institusjon", sier han til Vårt Land.

Så jeg har i det store og hele gitt opp misjonskallet. Det er for mange som ikke synes statskirkespørsmålet er viktig nok til at de gidder å melde seg ut. Og det er antageligvis mange ateister som Røe-Isaksen i Den norske kirke; ateister som kirka ikke gir noen mening til som religiøs institusjon, men som gir mening i kraft av å være, ja, vi får vel kalle det kulturarv.

Og det er ikke sikkert det kommer til å bli færre av denne gruppa kirkemedlemmer. Det representerer en utfordring for organisert humanisme som vi bare aner konturene av, og som vi nødvendigvis må ta innover oss.

Heldigvis er spørsmålet om forholdet mellom staten og kirka et prinsipielt spørsmål der kjøttvekta bør være irrelevant. Det mener nok også Røe-Isaksen som Unge Høyre-leder.

Og selv om denne kampen kan synes håpløs etter Arbeiderpartiets landsmøtevedtak, er det for tidlig å legge inn årene ennå.

For den som likevel skulle vurdere utmelding, trår misjonæren til en siste gang: Kjøttvekta bør være irrelevant, men den er viktig i mange statskirketilhengeres argumentasjon. Dess færre statskirkemedlemmer, dess mindre tyngde i akkurat det argumentet ...