Rust deg for et moralsk dilemma.

Samlet dør et sted mellom 1,9 og 2,8 millioner mennesker årlig av A-vitaminmangel, først og fremst barn under fem år, og kvinner. Så spørsmålet er: Skal vi la to og en halv million mennesker dø årlig– eller skal vi legge til et par gener i arvestoffet til ris?

Jeg ser at det er vanskelig. To og en halv millioner døde årlig? Eller legge til to gener? Millioner døde – legge til gener? Dette er selvsagt ikke et dilemma vi kan ta lett på. Skal vi redde menneskeliv eller la være å forandre en plante?

Jeg forstår absolutt at det er vanskelig – og har all sympati med de personlige ofre og forsakelser, for ikke å snakke om selvransakelser, medlemmer og venner av Greenpeace frivillig utsatte seg for, før de i 2002 tok beslutningen om at to og en halv millioner fattige i land langt vekk må dø hvert år. De besluttet å boikotte den genmodifiserte «Golden Rice». Og deres motstand har spredt seg til politikere og aksjonister, kloden rundt.

De valgte den moralske vei, altså sin egen, følte moral. Til nå er kanskje så mange som trettiåtte millioner døde prisen for denne følelsen.

Gyllen ris

Ris er basisføde for omtrent halvparten av verdens befolkning. Og hvit ris mangler A-vitaminer. For lite A-vitamin innebærer blindhet og død. Dette betyr lite for folk med et sammensatt kosthold, men for de aller fattigste – de som lever av ris alene – er det svært farlig.

Gyllen ris kunne gitt dem nok vitamin A. Hadde det ikke vært for at den krenket følelser knyttet til politisk ideologi, miljøvern og teknologi.

Vitaminer er livsviktige næringsstoffer, som vi ikke kan lage med våre egne kropper, og derfor må få tilført utenfra, gjennom kosten. A-vitamin er en av disse – og mangel på A-vitamin kan altså være litt ubehagelig.

Dette kan man selvsagt gjøre noe ved, slik enkelte av motstanderne mot Golden Rice har hevdet, med å be folk spise andre ting enn ris. De som har råd, gjør selvfølgelig det. «Men hva med de aller fattigste?» tenkte de sveitsiske forskerne Peter Beyer, Ingo Potrykos og deres medarbeidere en gang på 1990-tallet.

Jo, svarte de seg selv: Vi benytter oss av de ypperste produkter av menneskelig kultur – det aller siste innen genteknologi – og lager en ris som inneholder betakaroten. Betakaroten kan nemlig anvendes av kroppen til å lage det uunnværlige A-vitaminet.

For å få til dette, måtte de bytte ut to gener i risens arvestoff. Et arvestoff som, gjennom de tusener av år vi har dyrket ris, er blitt vridd, manipulert, forbedret og forsterket til det ugjenkjennelige.

Det var dette ugjenkjennelige, menneskeskapte genomet miljøvernerne nå valgte å kalle «naturlig». Innføring av to ekstra gener var følgelig et skritt for langt. Vi krysset grensen for «tukling med skaperverket».

CRISPR

Verden er full av moralske problemer og våre voktere av «det naturlige» vil om ikke lenge måtte ta stilling til et helt lite ras av mat som vil redde menneskeliv. Eller bare gi oss bedre mat. Eller mer.

I min forrige bakgrunnsartikkel her i Fri tanke , tok jeg for meg den nye CRISPR-teknologien. Rent teknisk sett vil man med CRISPR ikke lage transgene organismer – for eksempel transgen ris. Det man vil gjøre, er i stedet å rette opp svakheter og skader i plantens arvestoff.

Men se ikke bort fra at moralens voktere likevel vil insistere på at det å bytte ut en organisk base med en annen, rett og slett er genetisk modifisering. Som jo er det to første bokstavene i GMO.

Ikke det at det er noe moralsk forkastelig i seg selv å bytte ut slike baser. Det har vi jo som fortalt over bedrevet i tusenvis av år – gjennom avl. Det er når vi gjør det ved hjelp av moderne teknologi at det er forkastelig. Og dette gjelder selvsagt ikke alle former for «moderne teknologi» – som vi skal se mot slutten av denne kommmentaren.

Soyabønner og poteter

Neste moralske dilemma for miljømoralistene kan bli soyabønnene – som blir til femti millioner tonn soyasaus årlig. Dessverre inneholder soyabønner usunne mengder transfett, som blir satt i sammenheng med usunt kolesterol og hjertesykdommer.

Amerikanske forskere har redigert to av bønnens gener, og dermed redusert innholdet av skadelig transfett. Deres nye olje er nå like sunn som olivenolje, i hvert fall hvis sunnhet måles som innhold av transfett. Noe de klarte uten å skape uventede mutasjoner eller overføring av fremmede gener.

Men kan vi tillate dette? Er ikke denne soyaen nå unaturlig? Bør den ikke boikottes og forbys – akkurat slik vi vel egentlig burde forby alt som er unaturlig? Antibiotika og vaksine og sånt?

Neste moralske utfordring kommer fra poteten, verdens tredje viktigste plante – etter hvete og ris. Vårt problem med poteten er at når vi lagrer den kaldt, for å øke levetiden, kan den omdanne stivelse til sukker. Når vi så koker den, eller friterer den til pommes frites eller potetgull – altså utsetter den for høy varme – risikerer vi at sukkeret omdannes til akrylamid, et kjemikalium som ikke bare er en nervegift, men også et carcinogen – en kreftfremkaller.

Ved å slå av ett gen, klarte amerikanske forskere å redusere akrylamid-innholdet i lagrede poteter med sytti prosent.

Vi venter i spenning på reaksjonene.

Farlig?

Går vi så tilbake til «tradisjonell» genteknologi, har forskere fra hele verden flere titalls GMO-forbedrede planter i beddingen. Bare i USA har de per dato mer enn femti ferdigutviklede og godkjente GMO-planter – som raps, mais, ris, bomull, squash, soyabønner og papaya. I 2015 var nittito prosent av all mais og nittifire prosent av all bomull og soya dyrket i USA GMO.

Er dette farlig? Nei. Sikkerheten ved å innta GMO-planter er blitt undersøkt langt grundigere enn for noen annen form for menneskeføde. Forskerne er så godt som hundre prosent enige om at GMO ikke skader oss – men derimot er like sikkert som all annen mat.

Så GMO er ikke farlig – bare «unaturlig». Derfor støttes da også GMO-produkter og GMO-forskning av USAs føderale myndigheter, The American Medical Association, NAS – det amerikanske vitenskapsakademiet, det tilsvarende i Storbritannia, EUs kommisjon og WHO, Verdens helseorganisasjon.

Likevel finnes motstanden – blant aktivister, bondeorganisasjoner og politikere – hele verden rundt. Og selvfølgelig blant den store, uvitende hop. Undersøkelser har vist at folk tror det ikke er gener i «naturlige» tomater – bare i de genmodifiserte. Åtti prosent av de spurte i en undersøkelse var enige i at mat der dette gjelder bør merkes med «Inneholder DNA».

Europeisk motstand

Det norske Miljøpartiet De Grønne droppet riktignok sin motstand mot GMO i 2017, men den lever likevel godt rundt om i Europa. I mars 2015 åpnet EU for å gi de enkelte medlemslandene retten til selv å bestemme, hvilket førte til at over tjue EU-land og -regioner, som til sammen representerer sekstifem prosent av befolkningen i EU, ønsker å forby GMO-avlinger på sine områder.

I tillegg til Frankrike og Tyskland har følgende land innført forbud – noen kun i enkelte regioner: Belgia, Storbritannia, Bulgaria, Kroatia, Danmark, Italia, Latvia, Litauen, Nederland, Slovenia, Hellas, Østerrike, Polen, Ungarn, Luxembourg, Malta og Kypros.

Eller som Tysklands landbruksminister Christian Schmidt skrev i et brev til EU-kommisjonen: «Dyrking av genetisk modifisert mais lar seg ikke forene med bruken av dyrkbar mark i Tyskland.»

Heldig for Schmidt, da, at barn i hans land ikke dør av A-vitaminmangel.

Norge

Den norske lovgivningen mot GMO er på den strengere siden av skalaen. GMOer som er godkjent for omsetting i EU kan i prinsippet omsettes for salg og dyrking i hele EØS-området, men vi nordmenn er sikret reservasjonsrett.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har foretatt oppunder to hundre vurderinger av GMO-søknader. Enkelte produkter er blitt godkjent, som soya MON 87701 og genmodifisert soya 356043. I risikovurderingen konkluderer VKM med hensyn til helserisiko at soyaene, «ut ifra dagens kunnskap», er «ernæringsmessig lik og like trygg som konvensjonell soya».

Samtidig poengterte VKM at vi har betydelige kunnskapshull. Et argument som også er blitt flittig brukt innad i EU.

Nostalgi

Vi mennesker har stort sett sultet så lenge vi har eksistert. Det er vanskelig å forestille seg det i dag, når hverdagens største prøvelse er å gå i butikken for å fylle opp kjøleskapet med billige matvarer – og kanskje hive noen gamle for å få plass? Men folk sulter fremdeles – i milliontall – og det er ikke mange tiår siden vi gjorde det her i Norge også.

Men vi glemmer så lett.

Vitenskapen og teknologien har gjort dramatiske fremskritt, fremskritt vi i dag tar for gitt. Dermed ser vi tilbake på fortiden med et romantisk blikk. Fortiden var vennlig og rolig, fuglene sang og sommerfuglene flagret, mens ungene lekte i sola. Eller lå og døde.

Hvis landbrukets effektivitet var forblitt der den var for femti år siden, samtidig som vi skulle produsert all maten vi på grunn av befolkningsøkningen trenger i dag, måtte vi pløyd opp et område like stort som USA, Canada og Kina til sammen. Ikke bra for miljøet.

På midten av 1800-tallet brukte tjuefem mann en hel dag på å høste og treske ett tonn korn. I dag bruker én mann seks minutter. Derfor har vi nok mat.

La dem dø?

I tillegg har vi fått kunstgjødsel. Skulle vi produsert samme mengde korn som vi gjør i dag, uten kunstgjødsel, måtte vi pløyd opp et landområde tilsvarende hele Russland. Heller ikke det ville være gode nyheter for miljøet.

Så hva er da svaret? Å la folk dø?

Nei, svarer de – vi må redusere befolkningen. Ja vel, svarer jeg. Vi er sju milliarder her nå. Hvordan har du tenkt å redusere den til for eksempel én milliard – uten at folk skal dø? Og ikke kom med naturlig avgang – det vil ta veeeldig lang tid.

Nei – befolkningen har økt – det er et faktum, og det er fåfengt å skylde på årsaker. Det finnes så mange mennesker her nå. Og alle har den samme rett til å leve. Det kalles humanisme.

Heldigvis har teknologien hjulpet oss. Motstanderne av moderne landbruk kan ha rett når de påpeker at landbruket brenner fossilt brennstoff, bruker verdifullt vann, forurenser med sprøytemidler og er drevet av kapitalkrefter. Men det er altså dette som har reddet en milliard mennesker fra sultedøden de siste tiårene. Så det er kanskje noe vi kunne godta?

Hvis vi ikke er i Greenpeace, da. Eller er kommunister …

Kommunistisk sult

Åtti prosent av de sytti millioner mennesker som døde i hungersnød i løpet av det tjuende århundre levde i kommunistregimer.

Blant de store sultkatastrofene kan vi minne om Sovjet etter den russiske revolusjon, sulten under og etter den russiske borgerkrigen, Stalins terror i Ukraina i 1932–1933, sulten i Sovjet under annen verdenskrig, Pol Pots År 1 og Kim Jong-ils utsulting av sitt eget folk så sent som rundt årtusenskiftet. Maos store steg forover (1958–1961) står alene på toppen av pallen, kanskje med så mye som førtifem millioner døde.

Flere av disse katastrofene oppsto på grunn av skepsis mot vitenskap og fremskritt: Trofim Lysenko klarte å overtale Stalin til å forby moderne genetikk – og følgelig sunt landbruk – til fordel for sin kommunistinspirerte pseudovitenskap om «vernalisering». Mao arvet Stalins tabber – og resultatet ble altså verdens største sultkatastrofe. (Jeg skriver om dette i Skepsisboka Fyrster i Tåkeland .)

Det er også verdt å merke seg at Mao ikke gjorde forsøk på å lette lidelsene – bare gjemme dem bort. I stolt antihumanistisk tradisjon.

Skepsis

Kommunismen er nå heldigvis på lista over fremskritt – den er i ferd med å forsvinne. Men folk dør fremdeles av sult, om enn i noe mindre grad enn før. Og med mindre vi er villige til å «betale» denne lidelsen for «miljøets» skyld – så har vi altså GMO.

Så hvorfor denne skepsisen? Undertegnede grunnla for så vidt i sin tid en organisasjon ved navn Skepsis, så jeg burde kanskje vite?

Ja – vi skal være skeptiske til alt. Til og med klimaforskere. Og ernæringseksperter. Men det er en velbrukt tradisjon å strø sand på fremskrittet gjennom å påpeke «betydelige kunnskapshull» – ut fra en ikke-uttalt antagelse om at vi en dag vil kunne vite «alt».

Det kan vi selvsagt ikke. Og når folk begynner å snakke om at vi ikke vet nok til å implementere den eller den nye teknologien, er det god grunn til å kikke etter og se hva vi egentlig vet – og hvor mye vi vet, sammenliknet med relaterte emner.

I tilfellet GMO er altså produktene testet og vurdert mye strengere enn andre matvarer. Men selvsagt – vi vet fremdeles ikke alt om dem.

Vi vet, for å være helt ærlige, ikke «alt» om noe som helst. Og særlig ikke innen vitenskapen, som jo er tuftet på prinsippet om at ingenting er absolutt sant. Vitenskap handler om at vi hele tiden må tilstrebe å grave oss nærmere og nærmere sannheten, selv om vi aldri finner Den Store.

Det gjør at vitenskapen kommer til å finne ut mer og mer om genetisk modifiserte organismer – i all overskuelig evighet.

Så, hvis vi skal sitte og vente til vi vet «alt» – da håper jeg de har TV på venterommet.

Genteknologiangst

Argumentet om «betydelige kunnskapshull» er dermed vikar for noe annet. Dette annet er, tør jeg påstå, en skepsis til ny teknologi. Det faller imidlertid på sin egen tåpelighet å påstå at Vesten lider under generell teknologiangst. Det vi er angrepet av, er genteknologiangst – kombinert med en generell pessimisme for fremtiden.

Enkelte deler av vår kultur vil helst at det skal gå ad undas, virker det som, og tolker ethvert tegn på bedring av menneskets tilstand som det motsatte – et bevis på at alt var bedre før. Et kapittel i Steven Pinkers siste bok Enlightenment Now , kalt Progressophobia starter slik:

«Intellektuelle hater fremskritt. Intellektuelle som kaller seg selv «progressive», hater virkelig .»

I dette kapittelet tar han for seg de anti-humanistiske krefter som opp gjennom århundrene har motarbeidet demokrati og vitenskap, ut fra forestillinger som at alt går i dass, uansett, og – som alltid – at alt var mye bedre før.

Han fortsetter sitatet over:

«Det er ikke det at de hater fremskrittets frukter […] de bruker pc, ikke penn og blekkhus, og de foretrekker å bli operert med bedøvelse, snarere enn uten. Det er ideen om fremskritt de ikke liker – opplysningstidens forestilling om at vi gjennom å kjenne verden kan gjøre den bedre for oss å leve i.»

Undergangens profeter

Dette er som sagt en stolt tradisjon, som har levd side ved side med humanisme, opplysning og vitenskap i århundrer. Vi har alle møtt dem, kollegaen som ikke vaksinerer ungene sine, venninna som ikke vil spise produkter fra maskinelt landbruk …

Pinker henger ut ideologene deres – blant dem Nietzsche, Schopenhauer, Heidegger, Adorno, Marcuse, Sartre, Foucault og Said. De har sine åndelige søsken i dag: Samfunnsvitere, sosiologer, filosofer – og alle andre – som bekymrer seg over kulturens snarlige kollaps.

«Hvert år fra 1992 til 2015, en periode da forekomsten av voldskriminalitet sank som en stein, viste meningsmålinger at majoriteten av amerikanere mente at volden økte», skriver Pinker.

Flertallet av de som blir spurt i meningsmålinger i vestlige land mener verden blir verre – selv om alle tilgjengelige tall og statistikker viser det motsatte. Barnedødelighet går dramatisk ned på globalt nivå, kriger blir stadig færre, voldskriminalitet synker, levealderen øker, sult og feilernæring synker … Det er bare å velge blant elendigheter – det blir nesten alltid mindre av den.

La dem spise … noe annet

Og hadde du vært en fattig kvinne i et lutfattig land – med ansvar for fem unger – ville du kanskje satt pris på disse fremskrittene? For eksempel muligheten for å gi ungene ris med et par ekstra gener?

Det er vår vestlige selvopptatthet, vår bortskjemte entitlement – vår overbevisning om at vi selvsagt har krav på plettfrie liv, uten lidelse eller bekymring – som får oss til å svartmale alt som skjer av faktiske fremskritt. For eksempel får den oss til å avvise Golden Rice. Den passer oss ikke!

Og de der ute … Hvor var det de levde, sa du? De kan vel for guds skyld spise noe annet, kan de ikke?

For guds skyld

For selvfølgelig er det noe mer ved dette enn kjendisideologene jeg nevnte over. Gud er også en spiller her. Det burde holde med å minne om det stående uttrykket «tukle med skaperverket».

Krf skriver på sine nettsider: «Vi ønsker at maten vi spiser skal være etisk forsvarlig. Derfor mener KrF at vi må ta usikkerheten knyttet til GMO på alvor og benytte oss av de mulighetene vi har gjennom genteknologiloven og de internasjonale avtalene til å reservere oss mot GMO-produkter […] Det bør derfor være et grunnprinsipp for oss at det er etikken som bør styre teknikken, og ikke omvendt.»

Hvilken etikk er det vi snakker om her? Det at vi ikke skal tukle med noe «Han» engang gjorde? Eller er det den naturlige, urørte natur som er blitt guddommelig? Noe som åpner genteknologimotstanden også for de ikke-troende. Det er i hvert fall ikke etikken rundt det å la millioner av mennesker dø, mens vi grøsser av lettelse over at maten fremdeles er ubesudlet av gener.

Unaturlig

Jeg har nevnt mange mulige mentale forklaringer. Jeg skal avslutte med forestillingen om Det naturlige. Hvor enn du går dypere inn i argumentasjonen referert over, vil du ende med et «Det er unaturlig».

Jeg tar opp forvirringen rundt «det naturlige» og «det unaturlige» blant annet i disse kommentarene på Forskning.no og i Humanist. Kort sagt er skillet tull.

I denne sammenheng, når vi snakker om menneskeliv, er argumentasjonen «naturlighet» overmåte meningsløs. Argumentasjonen du blir servert starter med GMO, går videre til «genetisk forurensning» og «tukling», før det ender i «ekte mat» og «økologisk landbruk» – som selvsagt verken er bærekraftig eller etisk forsvarlig.

Skulle vi leve av organisk dyrket mat – som antydet med eksemplene om landbruk på gamlemåten over – måtte vi altså godta utryddelsen av et par tre milliarder mennesker – for vår gode smaks skyld.

Ta med denne når du legger deg: Rød grapefrukt selges i butikkene. De er produsert ved hjelp av nøytronstråling. Det er fullt mulig å få tak i vannmeloner uten frø – produsert ved hjelp av kjemikaliet colchicine. Eplene du spiser kan godt ha blitt plukket på et klonet tre.

Og så kan du hviske til deg selv: De er i hvert fall ikke GMO.