Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Religionskritikkens idéhistorie:

Fra autoritetskritikk til sannhetskritikk

Religionskritikken er nesten like gammel som religion selv. Men det var først med opplysningstiden at kritikken fikk vind i seilene.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Dette essayet stod på trykk i Fri tankes papirutgave nr. 1-2020.

Hvor sannsynlig er det at en allmektig Gud ikke klarte å finne en bedre måte å tilgi menneskeheten dets synd enn å sørge for å få seg selv torturert til døde? Hvorfor er Bibelen, som for kristne er Guds ord, mer opptatt av å fordømme avgudsdyrkelse enn slavehandel? Hvordan kan man hevde at islam har et akseptabelt kvinnesyn når det står i Koranen at vold kan brukes mot «ulydige kvinner»? Hvorfor skulle en hyperintelligent Gud, som har skapt universet og designet naturlovene, være opptatt av hvorvidt jøder benytter melk i et kjøttmåltid eller utfører arbeid på en bestemt dag i uka?

Dette er eksempler på spørsmål religionskritikere stiller.

Å stille slike spørsmål kan være ubehagelig. Vilkårene for religionskritikk er dårlige i mange deler av verden, inkludert Europa. I boka Breaking the Spell (2006) argumenterer filosofen Daniel Dennett (1942–) for at noe av grunnen til dette er at både troende og mange ateister er «trollbundet» av religion. De mener at trosinnholdet til de religiøse må behandles med en spesiell ærbødighet og forsiktighet som ikke gjelder i andre domener. Dennett kaller denne oppfatningen «troen på tro».

«Tro på tro» vanskeliggjør en kritisk og åpen samtale om religion. Den kan få religionskritikere til å fremstå som irriterende og ufølsomme mennesker som «bryter magien», selv hvis de kun stiller enkle, men poengterte spørsmål. Dennett bruker følgende metafor for hvordan dette kan oppleves: Et publikum sitter fordypet i vakker musikk, og så ringer plutselig en mobil-telefon.

I noen land blir «forstyrrende» religionskritiske stemmer brakt til taushet ved bruk av vold. I andre tilfeller blir resultatet tap av sosialt omdømme.

Men religionskritikere mener at noen må gjøre denne jobben fordi religion har skadelige konsekvenser for individ og samfunn og fordi religiøse ideer mangler rasjonell berettigelse.

HVA ER EGENTLIG RELIGIONSKRITIKK?

Vi kan generelt forstå religionskritikk som kritikk av religiøse ideer, tekster, doktriner, autoriteter, og praksiser med fokus på deres sannhetsverdi, rasjonelle berettigelse, eller moralske status.

Eksempler på dette er at man forsøker å vise at en religiøs doktrine er usann, at en religiøst begrunnet praksis er moralsk uakseptabel, en tekst upålitelig som historisk kilde, eller at en religiøs autoritet ikke er moralsk god. Slik kritikk finnes i sakprosa, prosa, foredrag, film, i form av satire og komedie eller i ulike former for kunst, inkludert karikaturer.

Vi finner eksempler på religionskritikk både i religionenes intellektuelle tradisjoner og utenfor dem. For eksempel har muslimske lærde i over 1000 år debattert hvorvidt Hadith, de tradisjonelle fortellingene om profeten Muhammed, er pålitelig som historisk kilde.

Vestlige akademikere, som historikeren Tom Holland, gjør i dag noe lignende bokform og på film, noe som har vist seg å provosere. Hollands film Islam. The Untold Story presenterer en sekulær versjon av islams tidlige historie. Den ble møtt med en rekke klager, og Holland ble truet. Den feministiske forfatteren Irshad Manji opplevde noe lignende som følge av sin argumentasjon for at islam må reformeres.

En kritisk samtale om islam er altså kontroversiell, selv i deler av verden hvor man har vært gjennom mer enn hundre og femti år med historisk-kritisk analyse av Bibelen og den historiske Jesus.

Men kritikk av kristendom har også, i alle fall inntil nylig, blitt møtt med kraftige reaksjoner. Det har vært og er fortsatt ubehagelig å kritisere religion.

Denne artikkelen handler om religionskritikkens idéhistorie. Vi starter med den vitenskapelige revolusjon, og ser deretter på opplysningstiden, den moderne tid og starten på det 21 århundre.

VITENSKAP OG NYTENKNING

Galileo Galilei


En viktig kime til religionskritikk ble lagt på 1500-tallet da Nikolaus Kopernikus (1473–1543) lanserte en heliosentrisk modell av solsystemet som var i strid med datidens syn. Mens den forsiktige Kopernikus unngikk trøbbel fikk de mer høylytte Giordano Bruno (1548–1600) og Galileo Galilei (1564–1642) problemer med kirken som følge av sine synspunkter (Bruno ble henrettet og Galileo fikk husarrest).

Galilei gjorde astronomiske funn som støttet Kopernikus’ modell, og hans villighet til åpent å diskutere nye måter å tolke religiøse ideer på skapte kontrovers. Men hverken Kopernikus, Bruno eller Galilei forkastet religion generelt. Mens Brunos ideer om universet ble oppfattet som kjetterske, hisset Galilei på seg paven med utgivelsen av en bok han mente fremstilte han i et dårlig lys.

Senere ser vi at Isaac Newton (1643–1727) forkastet (i alle fall privat) den kristne lære om treenigheten. Men han var også dypt opptatt av bibelsk profetisme og alkymi.

Isaac Newton


Disse tenkerne, som virket mellom 1500–1700, kritiserte altså religiøse ideer og gjorde funn som kunne brukes religionskritisk, men de kritiserte ikke religion som sådan.

Sent på 1700-tallet finner vi imidlertid viktige eksempler på kritikk av religion som peker i en slik retning. Og her finner vi også idealer som informerer religionskritikk i dag. Dette bringer oss til opplysningstiden.

VIKTIGHETEN AV Å TENKE SELV

Opplysningstenkerne var en gruppe maktkritiske tenkere på 1700-tallet som sterkt fremhevet menneskets frihet, og dets muligheter til å forstå verden ved bruk av fornuft og vitenskap, ikke tro og åpenbaring.

Immanuel Kant

I boken Opplysning nå fra 2018, starter Stephen Pinker, kjent evolusjonspsykolog, vitenskapsformidler, og fremskrittsoptimist, med tankene til den berømte tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804). I 1748 stilte Kant stilte seg spørsmålet, «hva er opplysning?» Han hevdet at opplysning er å tenke selv, i stedet for å la seg styre av hva religiøse og politiske autoriteter krever at vi må godta. Opplysning må knyttes til frihet: å være opplyst er å være selvstyrt eller «autonom». Mangel på opplysning kan ifølge Kant knyttes til mangel på frihet. Et eksempel på dette er ukritisk aksept av religiøse dogmer basert på åpenbaring. Kant var også kritisk til det å basere en gudstro på rasjonell argumentasjon for Guds eksistens, siden det går ut over fornuftens grenser å bevise Guds eksistens.

Men Kant var ingen ateist, og han mente at det å bevise at Gud ikke finnes ville være like problematisk. Og til tross for sin kritikk av teoretiske forsøk på å avgjøre religionens sannhet, mente Kant at mennesker av moralske grunner likevel kan ha en religiøs tro på Gud og sjelens udødelighet.

En mer direkte anti-religiøs tenker finner vi i den skotske filosofen David Hume (1711–1776), kjent av sine motstandere som «the Great Infidel». Hume mente at i studiet av religion må vi passe på å skille mellom spørsmål om religionens opphav i fornuften og dens opphav i menneskets natur. Hume besvarte sistnevnte spørsmål med en teori om hvordan religion oppstår som følge av at vi tillegger naturen menneskelignende egenskaper, noe som i sin tur skyldes frykt for det ukjente. Som vi skal se i gjennomgangen av den moderne tid hevdet Sigmund Freud noe lignende.

Med religionens «opphav i fornuften» siktet Hume til det rasjonelle grunnlaget for religiøse doktriner og oppfatninger. I likhet med Kant tok også Hume et oppgjør med forsøk på å bevise Guds eksistens. Her er et eksempel:

HUMES KRITIKK AV DESIGN-ARGUMENTET

David Hume

I Humes Dialogues Concerning Natural Religion (1779) diskuteres «design-argumentet ». Et sentralt premiss i det er at det er en likhet mellom naturlige og menneskeskapte ting. Siden vi vet at menneskeskapte ting har et intelligent opphav (oss) og siden de ligner naturlige ting, har naturlige ting et intelligent opphav (Gud).

En annen variant ble presentert av teologen William Paley (1743– 1805), som sammenlignet menneskets øye med et urverk. Religionskritikere i dag, som Richard Dawkins (1941–), bruker Darwins evolusjonsteori mot dette argumentet. I Den blinde urmakeren (1986) fokuserer Dawkins på evolusjonsteoriens forklaring på hvordan komplekse ting blir til. Hume, som levde før Darwin, fokuserte derimot på analogien mellom naturlige og menneskeskapte ting. Argumentets styrke avhenger av styrken i analogien, og denne er svak. Ifølge Hume er ikke naturlige og menneskeskapte ting så like at vi kan trekke en slutning fra førstnevnte til Guds eksistens. Dessuten er det også en annen fare ved å bruke Guds eksistens som en forklaring: Vi må forklare Guds eksistens.

Dawkins bruker også denne såkalte «regress-innvendingen» i sin Gud. En Vrangforestilling (2006). Men Dawkins går lenger enn Hume gjorde.

Til tross for sin kritikk av religiøse argumenter var Hume forsiktig med å argumentere direkte for ateisme. Dette kunne nemlig komme i konflikt med hans skeptisisme, ideen at vi ikke kan fastslå noe med sikkerhet. Da kan vi hverken fastslå at Gud finnes eller at Gud ikke finnes.

MAKTKRITISK SATIRE

Voltaire

En annen tenker som er uløselig forbundet med opplysningstiden er Voltaire (François-Marie d’Arouet) (1694–1778), en fransk poet, forfatter og politisk tenker. I verker som Candide og Filosofiske Brev forholdt Voltaire seg kritisk til datidens filosofiske landskap, hvor filosofer som Descartes (1596–1650) og Leibniz (1646– 1716) forsvarte Guds eksistens.

Voltaire var sterkt opptatt av viktigheten av å ha en åpen og kritisk samtale om politiske og religiøse spørsmål, og hans krasse maktkritikk ble av mange tatt ille opp. Han hisset for eksempel på seg franske myndigheter, noe som resulterte i offentlig bok-brenning.

Voltaires religionskritikk kan sees som del av hans generelle kritikk av overtro og tradisjonsbundethet, enten det gjaldt aristokratiets ideer om egen storhet eller arrogansen til kirkens geistlige. Som andre opplysningstenkere, mente også Voltaire at kritisk bruk av fornuften kan bidra til å frigjøre mennesket fra ulike former mental og åndelig undertrykkelse, ikke minst den kirkelige.

I likhet med opplysningstenkere som Rousseau (1712–78) og Montesquieu (1689– 1755) var Voltaire også kritisk til islam, ikke kun kristendommen. Han beskyldte for eksempel Koranen for å være en selvmotsigende bok, og hans skuespill Mahomet ou le fanatisme bruker profeten Muhammeds eksempel for å illustrere farene ved religiøst barbari. Det er i dag potensielt farlig å sette opp skuespillet, noe man for eksempel fikk oppleve i 2006 i Saint-Genis Pouilly, Frankrike. Lokale muslimer ønsket oppføringen kansellert, da de følte seg krenket. Deres ønske ble ikke tatt til følge og protester brøt ut.

Det går altså linjer fra opplysningstenkerne til dagens situasjon, hvor det å rokke ved religiøse autoriteter ved bruk av satire, komedie og film, fortsatt skaper kontrovers.

MODERNITETENS RELIGIONSKRITIKK

Fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet angrep en gruppe tenkere religion på en ny måte. De rettet ikke sin kritikk kun mot maktmisbruk eller fanatisme, men fokuserte på selve ideen om Gud. Dessuten var deres kritikk en integrert del av teorier om religionens natur.

Humes distinksjon mellom religionens opphav i fornuften og naturen brøt altså sammen, idet man antok at teorier om sistnevnte også kunne kaste lys over førstnevnte. Vi ser dette hos Karl Marx (1818–83), Friedrich Nietzsche (1844– 1900) og Sigmund Freud (1856–1939). Et viktig trekk ved disse tenkerne, som står i kontrast til opplysningstenkernes menneskesyn, er deres mer pessimistiske syn på menneskets muligheter for å frigjøres ved bruk av fornuften.

Marx, Nietzsche og Freud blir av filosofen Paul Ricour i Freud and Philosophy (1970) omtalt som «mestere i mistanke». Med «mistanke» kan vi forstå en fortolkningsstrategi hvor man ikke stoler på at det man tolker er slik det gir seg ut for å være. Man nærmer seg religion omtrent som Agatha Christies Poirot nærmer seg en bedrager som gir seg ut for å være en annen.

Marx, Nietzsche og Freud forsøker å avdekke hva religion egentlig er, og dette er noe helt annet enn hva de religiøse tror eller hva religiøse autoriteter vil man skal tro. Ifølge disse tenkerne oppstår religion fra underliggende mekanismer, prosesser og motiver som ellers er usynlige, og som derfor bedrar de troende. Religionskritikk er å avsløre dette bedrageriet. Når bedraget blir avslørt vil også religionens makt undergraves. Man innser at den er helt uten troverdighet og berettigelse.

La oss se nærmere på denne måten å kritisere religion.

RELIGION SOM OPIUM FOR FOLKET

Den tyske filosofen Ludvig Feuerbach (1804–1872) hevdet at Gud er menneskets ide om det beste i mennesket. Religiøse tar feil når de sier det finnes en Gud: Det de tror er Gud er egentlig kun ideer som stammer fra dem selv.

Karl Marx


Marx var enig i at religion har noe bedragersk ved seg. Men han fokuserte i stedet på samfunnets strukturer og hevdet at når vi forstår religionens egentlige natur og samfunnsmessige funksjon, kan vi frigjøres fra den. Vi frigjøres da fra undertrykkelse.

For Marx var altså religionskritikk del av en større samfunnskritikk. Det Marx ville endre var den kapitalistiske samfunnsform, som etter hans syn medfører undertrykkelse av mennesket og dets fremmedgjøring fra seg selv. Religion bidrar ifølge Marx til å underbygge og stabilisere denne samfunnsformen, og den forhindrer dermed menneskets frigjøring. Ifølge Marx spiller religionen to parallelle roller i samfunnet, den tilbyr en måte for de privilegerte å rettferdiggjøre sin posisjon samtidig som den er et «opium» for de undertrykte, en falsk løsning på deres problem.

RELIGION SOM MESTRINGSSTRATEGI

Sigmund Freud


Freud mente religion bunner i menneskets ubevisste strategier for å mestre opplevelsen av å være skjøre og dødelige vesener som står maktesløse overfor en verden som ikke er laget for oss og som ikke bryr seg om vår frykt eller vår lengsel.

Religionens første fase var en form for animisme hvor mennesket tolket hendelser som styrt av menneskelignende vesener. Troen på Gud (monoteisme) er en senere utvikling i menneskets intellektuelle historie, men også den er produsert av mestringsstrategier som i utgangspunktet er skjult for oss.

Troen på Gud innebærer at vi finner opp en overnaturlig far og er et resultat av ønskeoppfyllelse. Freud mente at religiøs tro grenser mot det patologiske, det å lide av en vrangforestilling. Religiøse ideer korresponderer ikke med en ekstern virkelighet. Det er ingen faderlig skaper i himmelen som faktisk bryr seg.

Men Freud skiller religiøse ideer fra vrangforestillinger i psykiatrisk forstand, og beskriver dem i stedet som illusjoner. Dette begrepet brukte Freud om oppfatninger og ideer dannet gjennom ønskeoppfyllelse. Slike oppfatninger og ideer er ikke nødvendigvis usanne, mente Freud. Men i religionens tilfelle er de sannsynligvis det.

Freud mente at i tråd med at mennesket gradvis blir mer vitenskapelig informert, vil religionens illusjon slå sprekker og troen på Gud etter hvert miste sin dominerende posisjon. Men dette har ikke skjedd, i alle fall ikke på en global skala.

Pew Research Centre anslår nemlig at andelen av verdens befolkning som ikke er tilknyttet religion i 2015 kun er på omtrent 16 prosent, en andel som dessuten synker.

Det statistisk mest typiske i dag er altså å ha en tilknytning til religion. Dette er viktig å huske i Norge, et land hvor ateisme gjerne blir møtt med et skuldertrekk.

TERROR OG NYATEISME

Den mest kjente formen for religionskritikk de seinere årene har de såkalte «nyateistene » stått for. Det er snakk om en meget direkte og krass religionskritikk som har elementer av opplysningstidens fornuftstro i seg.

Richard Dawkins


Utgangspunktet er et knippe bøker som utkom i kjølvannet av de islamistiske terror-angrepene i USA 11/9-2001, i en tid preget av mye sosial konflikt og uro, ikke minst i forbindelse med Muhammed-karikatur- striden i Europa. I denne kaotiske konteksten bidro nyateistene med en hittil uhørt kritikk av religion generelt og en appell til bruken av fornuft som vår eneste motgift mot religionens irrasjonalitet. De fikk stor utbredelse i internettets ungdom.

Daniel Dennett


Mens Daniel Dennett har en mer forsiktig tone, går Richard Dawkins til frontal-angrep på selve ideen om Gud og det utbredte synet at troen på Gud er moralsk oppbyggelig. Gud. En Vrangforestilling (2006) presenterer Bibelens Gud som en maktsyk og voldelig bølle vi kan være glade for at ikke finnes. «Gud, den mest ubehagelige karakter i all fiksjon», er en rasistisk og stormannsgal person, hvis eksistens heldigvis er uhyre usannsynlig. Forfatteren og journalisten Christopher Hitchens (1949–2011) stemmer i (God is Not Great (2007)), med en rekke eksempler på skadelige effekter av religiøs tro og praksis. Hitchens hadde tidligere skrevet kritisk om den ikoniske religiøse figuren Mor Teresa; om sistnevntes forhold til diktatorer, samt hennes uforsonlige fordømmelse av abort, som ble tydeliggjort da hun mottok nobels fredspris i Oslo i 1979.

Sam Harris


Filosofen Sam Harris (1967–) åpner sin The End of Faith (2004) med en beskrivelse av et palestinsk terrorangrep mot en israelsk buss. Boka er en generell religionskritikk som blant annet angriper terrorforskning hvor religionens rolle nedtones. Harris har senere skrevet om ateistisk spiritualitet, og sammen med den muslimske radioverten Maajid Nawaz (1977–) har han skrevet om ekstremisme og toleranse.

Maajid Nawaz

Harris og Nawaz’ forsøk på å få i gang en kritisk samtale om ubehagelige aspekter ved islam har skapt reaksjoner. Nawas, som er åpen om sin ekstremistiske islamistiske fortid og tydelig på behovet for reform, har for eksempel nylig blitt beskyldt for anti-muslimsk ekstremisme, noe han sterkt tilbakeviser.

UTFORDRINGER FOR ISLAM-KRITIKERE

Kjente islam-kritikere møter to parallelle utfordringer: på den ene siden en risiko for voldelige reaksjoner fra enkelte muslimer og på den andre siden en fare for tap av sosialt omdømme ved beskyldninger om muslimhat. Det kan være flere grunner til dette. Skillet mellom islam-kritikk og hat mot muslimer har i dagens debatt-klima blitt utydelig for mange. I en situasjon hvor trakassering av muslimer i Europa og USA øker vegrer mange seg for å kritisere islam, selv om dette er noe annet enn å trakassere muslimer.

Den raske, globale informasjonsflyten i sosiale medier gjør situasjonen ekstra vanskelig. For eksempel, saklig islam-kritikk kan lett tas ut av sin opprinnelige kontekst og bli brukt i en karikert utgave av muslimfiendtlige grupper som påskudd for å spre hat mot muslimer. Det kan deretter brukes av andre som eksempel på anti-muslimsk hat hos den opprinnelige avsenderen. I et klima preget av sterke motsetninger, lite tillit, og overflatiske utvekslinger, oppstår lett misforståelser.

Ayan Hirsi Ali


Men det finnes flere stemmer som trosser ubehaget ved islam-kritikk. Her er to representative og kontroversielle islam-kritikere, en eks-muslim og en troende muslim. En av verdens mest kjente eks-muslimske islam-kritikere er Ayan Hirsi Ali (1969–), som skapte stor debatt med sin selvbiografi Infidel fra 2006. Denne boka er et oppgjør med islam, i form av en rystende historie om Alis oppvekst i Øst-Afrika og Saudi-Arabia frem til og med livet som politiker i Nederland, et land hun senere forlot.

Ali gjorde seg raskt upopulær i politiske kretser i Europa, da hun også kritiserte det hun så som vestlige politikeres manglende evne til å ta et oppgjør med kvinneundertrykkelse i minoritetsmiljøer. Hennes kritikk av slike praksiser har medført beskyldninger om islamofobi. Samtidig har (enkelte) muslimer truet henne. Hennes samarbeid med Theo Van Gogh (1957–2004) om filmen «Submission», medførte for eksempel en rekke dødstrusler, inkludert et trusselbrev lagt på den myrdede kroppen til Van Gogh. Den dag i dag lever Ali på hemmelig adresse.

Mens Ali sterkt betoner at det er konflikt mellom liberale, rettsstatlige verdier og islam hevder den kanadiske forfatteren Irshad Manji (1968–) at det ikke behøver å være slik. Konflikten kan løses ved å re-fortolke islam. Manji ble først kjent for boken The Trouble With Islam Today (2004), hvor hun kritiserte flere sentrale måter å tolke og praktisere islam på.

Irshad Manji


Manji, som skrev i kjølvannet av terror-angrepet den 11/9, argumenterer for at vi ikke kan frakoble islam fra terror som begås i islams navn. For eksempel, Bin Laden og mange av hans tilhengere var ifølge Manji troende muslimer hvis tolkning av islam er basert på sentrale vers i Koranen og Hadith. Ifølge Manji er det altså galt å hevde, som for eksempel George Bush gjorde, at islam ikke hadde noe med terroren å gjøre.

Men det betyr ikke at ideologien til Al-Qaida stammer fra en akseptabel fortolkning av islam. Manji mener, i likhet med Maajid Nawaz, at den voldelige formen for islam organisasjoner som Al-Qaida forfekter i sterkere grad må utfordres teologisk av andre muslimer. Slike kritikere kan ifølge Nawaz og Manji dra nytte av en rik tradisjon for kritisk tenkning i islam. Men dette krever at muslimer, slik kristne og jøder har gjort med sine tekster, innser at det finnes moralsk forkastelige utsagn i Koranen og Hadith og forkastelige islamske praksiser i verden i dag.

MER RELIGIONSKRITIKK I FREMTIDEN?

Det meste tyder på at også i fremtiden vil en stor andel mennesker fortsatt være religiøse. Den store andelen kristne er forventet å befeste sin posisjon, mens andelen muslimer vil øke. Kritikk av disse religionene vil derfor også i fremtiden være relevant. Men hva slags kritikk vil det dreie seg om? Vil fremtidens kritikere ligne opplysningstidens fornuftsoptimistiske autoritetskritikere? Vil de la seg inspirere av den moderne tids mestere i mistanke og forsøke å avsløre religionens bedrageri? Eller vil de velge nyateistenes strategi og gå til et bitende og satirisk frontalangrep på all religion?

Dette gjenstår å se. Det som imidlertid er svært sannsynlig er at religionskritikk fortsatt vil være relevant og at det vil være ubehagelig både for kritikerne og de som får sin religiøse tro kritisert.

Nytt nummer av papirutgaven av Fri tanke

Dette essayet står på trykk i papirutgaven av Fri tanke, som nettopp er kommet i postkassene til medlemmer av Human-Etisk Forbund og andre abonnenter. Utgaven ble planlagt og produsert før koronaviruset påvirket all virksomhet i Norge.


Denne gangen er gjennomgangstema religionskritikk, noe som også gjenspeiles på forsiden. Fri tankes faste og eminente illustratør, Bente «Miss Boo» Jørgensen, har her tatt utgangspunkt i hvordan en dyrecelle fungerer. Cellen er byggematerialet vi alle består av og grunnlaget for alt liv – og et fint bilde på hvordan religionskritikken er bygd opp: Cellekjernen består av menneskelige fritenkere, det vil si hodene deres – de utgjør kjernen. Cellekjernen er kontrollsenteret i cellen. Rundt finner vi alle delene som er nødvendige i en fritenkers biologi, disse er alle del av en større helhet og passerer inn og ut av kjernen gjennom porene i membranen. Det handler om evnen til å se ting fra mange ulike vinkler, til å utforske mange ideer, til å tenke fritt, til å stille spørsmål og bruke kunnskap og vitenskap til å skape utvikling. I kjernen er menneskene – mennesket i sentrum.

I magasinet møter du mennesker som har fått føle religionens negative følger på kroppen – både i Norge og i Iran – og mennesker som reflekterer rundt hvordan en humanistisk og konstruktiv religionskritikk bør utøves, du får en gjennomgang av religionskritikkens idehistorie og en titt på verdens første karikaturtegning, et utdrag av en ny tegneserie «Blasfemi» og et reisebrev fra en dansk humanists reise blant afrikanske humanister. Og mer.

Les magasinet digitalt her.

Klikk for mer...

Klikk for mindre...

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...