Helgens landsmøte i Human-Etisk Forbund ble observert av sosialantroplog Øystein Lund Johannessen. Bakgrunnen er det europeiske forskningsprosjektet «Religion og dialog i moderne samfunn». Studiene er finansiert at det tyske utdanningsdepartementet.

Johannessen er en av flere forskere ved Universtetet i Stavanger som deltar i prosjektet som særlig ser på religions- og livssynsdialog i store urbane settinger. Prosjektet har både en teologisk og en sosiologisk og antropologisk del, der sistnevnte undersøker dialogene gjennom samfunnsvitenskapelige metoder.

Norske humanister mye mer aktive

Studien har allerede pågått i ett år. Det har vært feltstudier i Oslo med blant annet deltakelse på Litteraturhuset og møte i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, samt nettbaserte spørreundersøkelser. Studien har også hatt et tilleggsfokus på dialogarbeidet etter 22. juli Etter første runde ble det klart at Norge – og Oslo – skiller seg fra de øvrige byområdene når det kommer til humanisters deltakelse i dialogen.

– Livssynshumanisme var i de andre landene nærmest ikke representert i det hele tatt. I arbeidet med å undersøke sporene etter 22. juli kom vi på sporet av at humanister med større eller mindre tilknytning til Human-Etisk Forbund var veldig sentrale i dette dialogarbeidet. Det var veldig overraskende for våre internasjonale samarbeidspartnere.

– Var det overraskende for dere også?

– Det var kanskje ikke så veldig overraskende for vår gruppe her i Stavanger. Vi har hatt kjennskap til Samarbeidsrådet, og vi har jobbet i inter-livssynsfeltet tidligere, og da har vi fått kjennskap til både Human-Etisk Forbund rolle på organisasjonsnivå og engasjerte humanisters, forteller han.

– Men vi var ikke klare over at humanister var så selvfølgelig tilstede ved enden av bordet i grupper som vi i utgangspunktet ville tenke hadde en veldig religiøs og spirituell karakter. Det vi erfarte i vårt feltarbeid var at det opplevdes helt naturlig og selvfølgelig. Den aktive og selvfølgelige rollen som humanetikere spilte i alle former for dialog, det var overraskende for oss.

Overraskelsen over humanisters aktive rolle mener han ligger i en forforståelse om at humanister først og fremst ville delta på arenaer der dialogen var målrettet på samfunnsnivå og organisasjonsplan, og da i mindre grad var forventet å være tilstede der dialogene gikk på et mer personlig plan.

Todelt dialogbegrep

– Hva snakker dere om når dere her snakker om dialoger?

– Vi har tatt utgangspunktet i interreligiøse kontekster. Vi har med oss et begrepsapparat. En nødvendig dialog, en dialog som har utgangspunkt i et opplevd behov for å løse presserende utfordringer i samfunnet. Man inngår i dialog for bedre å løse felles samfunnsoppgaver. En har et mål som går utover erfaringen i å møtes.

– Så har vi eksistensiell eller spirituell dialog. I norsk sammenheng fungerer det best å snakke om en eksistensiell dialog. En møtes ut fra et personlig ønske eller engasjement for å forstå virkeligheten, utvide sin forståelseshorisont, der en har et personlig utbytte både sosialt og emosjonelt. I vårt prosjekt er vi interesserte i hele dette spekteret. Vi har en vid forståelse, der vi ser på mennesker med ulik religiø- og livssynsmessig bakgrunn som møtes i det offentlige rom.

Han er åpen på at den anvendte todelingen ikke nødvendigvis er like tydelig eller funksjonell i møte med de norske dialogarenaene. I det ferdigstilte materialet finnes det flere eksempler på at dialog-deltakere også har hatt personlig glede og nytte i såkalte nødvendige dialogsituasjoner, og motsatt at selv der motivasjonen har vært personlig engasjement har det også være elementer av målsettinger utover dette.

En hypotese for de videre studiene er at det vil kunne bli nødvendig å dele opp dialogbegrepet ytterligere. Dette vil vise seg om de får bekreftet troen på at det vil finne et bredere aspekt av motivasjon hos dialogdeltakerne, og da både fra humanistene og andre.

Nettverking og forståelse

Johannessen egen deltakelsen på Human-Etisk Forbunds landsmøtet i helgen inngår i prosjektets andre del. Her var han for å få bedre kunnskap om organisasjonen og med det forstå bedre den brede deltakelsen fra humanetikere i diverse dialogarbeide. I tillegg til at det selvsagt også handlet om å bli bedre kjent med aktive dialogaktivister og knytte kontakter for en studie som da spesielt vil se på Human-Etisk Forbunds rolle i norsk dialogsammenheng.

– Hvordan opplevde du landsmøtet?

– Det var veldig interessant, imponerende og hyggelig. Det å bli møtt på en slik åpen og uforbeholden måte som utenforstående var hyggelig. Det som imponerer meg var å få forstå bredden av det samfunnsoppdraget som mange av medlemmene utfører gjennom seremonivirksomheten.

– Koblingen mellom det å være en samfunnsaktør utad og det å være et livssynssamfunn som bidrar til å styrke identitet og fellesskap for mennesker som har et humanistisk livssyn kom tydelig frem. Jeg opplevde det som en veldig positiv erfaring. Jeg hadde også en positiv helg der jeg opplevde å få snakke med folk som er engasjert i mitt spesifikke interesseområde.

Spenning mellom unge og eldre?

Landsmøteformen omtaler han så som gjenkjennelig. Det handlet om spenninger mellom sentralorganisasjon og distrikter, periferi og sentrum og andre spenningsfelt en finner i organisasjonslivet.

– Livssynsdelen var tydelig for meg. Og det var interessant å se debattene før uttalelsene. Jeg kjente igjen den typiske polariseringen der noen er mer opptatt av kjernesakene, som går mer mot interesse og kamporganisasjon. Mens andre er mer opptatt av tematikker av mer allmenn karakter som viser forbundet som en organisasjon som tar hensyn til viktige fellesanliggender i samfunnet internasjonalt.

– Så du noen skillelinjer innad i organisasjonen?

– Jeg snakket etter hvert en god del med dem og Humanistisk Ungdom. For meg virker det som de har utgangspunkt i en trygg identitet og et livssynsfellesskap og så ønsker å ta sine viktige saker ut til samfunnet og delta i de store diskusjonene. Samtidig møtte jeg mennesker som har vært med i organisasjonen lenge og har andre erfaringer. De kunne komme fra små steder og ha vært ensomme i sin humanisme. De hadde møtt mye motbør og hatt ubehagelige møter med en hegemonisk, kirkelig eller annen religiøs majoritet. Disse ønsket seg mer dialogorientering fra meningsmotstandere.

– Kanskje det norske samfunn er i endring. Human-Etisk Forbund har blitt mye større. Det å være en selvfølgelig bidragsyter og et selvfølgelig miljø og organisasjon i den norske livssynsfloraen kan gi opplevelsen av ikke å trenge å være så mye i forsvar. En har heller ikke erfaringen av å måtte være i forsvar. En kan gå ut og stå fritt og bidra med det som er organisasjonens kjerneverdier og kjempe for dem, sammen med andre gode krefter.

Studien skal avsluttes neste år. Det vil i perioden gjøres flere feltstudier på ulike dialogarenaer og gjennomføres både spørreundersøkelser og anonymiserte intervjurunder. Johannessen håper flere humanister med erfaring fra livssynsdialog vil stille. Materialet vil ende i artikler som vil bli publisert om ett år.

Ser nytten i dialog

Rådgiver Lars Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund synes det er morsomt å bli forsket på. Han forklarer at Human-Etisk Forbunds aktive rolle i det norske dialogarbeidet kommer av flere forhold.

– HEF er veldig mye større enn humanistorganisasjonene i de andre landene. I tillegg oppleves vi ikke av våre dialogpartnere i disse dialogsammenhengene som så tydelig religionskritiske som noen av våre søsterorganisasjoner er. Vi har sett mer nytten av å samarbeide med organisasjoner i samme bransje om de tingene vi har felles, som tros- og livssynspolitikk og finansieringsordninger.

– Johannessen mener å se at det er et tegn aldersskille innad i HEF. Har du en liknende forståelse av interne skillelinjer?

– Ja, jeg har sett noe av det samme, uten at jeg kan kalle det forskningsbasert. Det er helt sikkert en spenning her, og det er ikke alle våre medlemmer som er dialogorienterte. Men som en ideell organisasjon ser vi helt klart nytten av dialogarbeidet. Det betyr ikke at vi ikke kritiserer når det trengs, men vi klarer å balansere dialogen og religionskritikken. Det er veldig viktig.