Kontakt
Illustrasjonsbilde av barn på flukt, her fra en flyktningleir i Sør-Afrika. Foto: Bjørn Heidenstrøm (CC BY 2.0)
KOMMENTAR: – Jens Stoltenberg og hans mange støttespillere er vel så styrt av følelser som gruppen som vil la de lengeboende asylbarna få bli. Frykt er også en følelse, og den ligger til grunn for dagens politikk, skriver Kaja Melsom.
Kaja Melsom
Publisert: 29.03.2012 kl 15:01
I det siste har TV og aviser vært fylt av bilder av asylbarnas uskyldsrene ansikt, ikke ulikt bildene forbundet med innsamlingsaksjoner til fattige barn. Men der poenget med innsamlingsaksjonene er at vi skal la klumpen i magen munne ut i giverglede, blir vi i denne saken advart av landets fremste politikere og kommentatorer mot å la oss rive med av våre følelser.
Aftenpostens ferske meningsmåling avslørte at 77 prosent av befolkningen ønsker en streng asylpolitikk, samtidig som at 50 prosent vil la de lengeboende asylbarna få bli. Skal vi tro kommentator Hege Ulstein, vitner resultatet om at folk svikter egne prinsipper i møte med barnas ansikter (Dagsavisen 22. mars). Stoltenberg innrømmet at hans følelser taler for å la asylbarna bli, men betrygger oss med at han som ansvarlig politiker lar fornuften tøyle følelsene (Dagens Næringsliv 17/3).
Flertallet av landets politikere støtter Stoltenberg og fremstiller ”den strenge linja” som en dyd av nødvendighet. Den er rasjonell, fornuftig og pragmatisk, noe man må være i politikkens verden. Asylbarnas støttespillere - de som ønsker å la de lengeboende asylbarna få bli i landet - blir derimot beskrevet som blindet av følelser, noe som forhindrer dem i å utmeisle en rettferdig og ansvarlig politikk. Har disse fornuftens fanebærere rett? Er asylbarnas støttespillere følelsesstyrte, naive, og inkonsekvente? Og motsatt: er de som ønsker å sende dem ut helhetstenkende, pragmatiske og konsekvente? Og er følelser virkelig et hinder for politikken?
For å ta det siste først. Politikken forholder seg til mange ulike etiske spørsmål, og all etikk har sitt utgangspunkt i følelser, så som empati og omsorg. Hadde vi ikke hatt slike følelser, hadde vi ikke hatt noen forutsetning for å ta tak i politiske verdi- og fordelingsspørsmål. Men fornuftens fanebærere har her et viktig poeng: Vi kan ikke ha en samfunnsetikk som er basert utelukkende på slike følelser. Da vil man risikere at bare de som vekker makthavernes sympati får hjelp, og hjelpen vil bli vilkårlig. Vi trenger rett og slett allmenne prinsipper og regler for å sikre likhet for loven.
Men prinsippene må stadig sjekkes mot følelsene våre. Dette for å unngå at det utvikler seg et byråkrati så pliktoppfyllende at det verken ser individene, eller svakhetene ved systemet. Med fare for å bli ufin, minner jeg om at nazismens villige tjenere stort sett besto av slike pliktoppfyllende embetsmenn. Poenget er at vi må veksle mellom å holde hodet kaldt og hjertet varmt, for å unngå vilkårlig behandling på den ene siden og stivbeint regelrytteri på den andre siden.
Så til aktørene i debatten. Er de som kjemper for at de lengeboende asylbarna skal få bli utelukkende styrt av følelser knyttet til enkeltskjebner? Svaret er nei. Selv om mange uten tvil har latt seg engasjere av møtet med enkeltpersoner, eller medias eksempelbarn, er det viktig å merke seg at arbeidet med å bedre de papirløses situasjon ble satt i gang lenge før mediene grep fatt i saken. Blant annet med kampanjen ”Ingen mennesker er ulovlige”, der et 30-talls organisasjoner sluttet seg til kravet om en øvre grense for hvor lenge papirløse kan oppholde seg i landet uten innvilget opphold. Det var først da de papirløse fikk et ansikt med Marie Amelie at mediene kastet seg over saken. Deretter grep de nylig fatt i asylbarnas skjebne, med fokus på enkelte barn som for eksempel 6-åringen Nathan fra Ytre Arna.
Det er verdt å merke seg at den pragmatiske tilnærmingen har vært sentral hele veien i kampanjen. Kravet om å gi opphold til lengeboende papirløse er ikke et tilslørt ønske om å myke opp asylpolitikken, slik de som forsvarer dagens politikk ser ut til å mene. Kravet er fullt ut forenelig med en streng asylpolitikk, for ikke å snakke om en raskere saksbehandling. Kravet forholder seg kun til det faktum at det med dagens asylpolitikk er en del asylsøkere som ikke vender hjem etter avslag. Noen tør eller vil ikke, andre kan ikke. Kampanjen krever at vi finner en pragmatisk løsning på det problemet, istedenfor å stikke hodet i sanden og håpe at det forsvinner. Det er strengt tatt mer naivt å tro at en konsekvent streng asylpolitikk vil føre til færre papirløse enn flere.
Er Jens Stoltenberg og hans mange støttespillere så fornuftige og prinsippfaste som de vil ha det til? Nei, ved nærmere øyesyn blir det åpenbart at de er vel så styrt av følelser som gruppen som vil la de lengeboende asylbarna få bli. Frykt er også en følelse, og den ligger til grunn for dagens politikk. Argumentasjonen går slik: hvis vi gir opphold til barna som har bodd her i tre år, risikerer vi at det kommer horder av familier med barn som klorer seg fast til de får rettmessig opphold. Det er lite belegg for denne frykten. Det samsvarer overhodet ikke med erfaringer man har fra andre land, med å gi opphold til lengeboende papirløse. Heller ikke hjemlige erfaringer taler for at vi vil få flere asylsøkere til landet. I 2004 ga myndighetene opphold til en rekke barnefamilier uten at man så noen økning i antall asylsøkere i årene som fulgte.
Så hva mener egentlig statsministeren når han hevder at følelsene taler for å la barna bli men at tvilen melder seg ”når man trekker seg tilbake og tenker over konsekvensene” (Dagens Næringsliv 17.3)? Sitter han på dokumentasjon om konsekvensene, som han ikke viser frem? Eller mener han at frykt er en mer fornuftig følelse enn medfølelse? Og hva mener kommentator i VG Astrid Meland (VG 15.3) når hun skriver at ”det er så mye lettere å snakke om barna, og overlate kostnaden ved å tenke prinsipielt til andre”? At det å ta hensyn til Norges menneskerettslige forpliktelser er uttrykk for lettbent føleri, mens vektlegging av innvandringspolitiske hensyn er uttrykk for prinsipiell tenkning? Mer overraskende er det kanskje at Siv Jensen antyder at velgerne er for naive og følelsesstyrte til å skjønne sitt eget beste. Hun medgir til Aftenposten at hun ”forstår godt at velgerne føler ubehag i møte med enkeltskjebner”, men er snar med å opplyse om at ”treårsregelen vil innebære en betydelig liberalisering av asylpolitikken”.
Begge sider i saken har selvsagt rett til å argumentere for sitt syn, men la oss slippe den ovenfra og ned-holdningen både politikere og kommentatorer nå gjør seg til representanter for. Forsøket på å diskreditere meningsmotstandere ved å påstå at de ukritisk lar seg rive med av tabloide dådyrøyne er ikke bare arrogant, men også svært ødeleggende for en fruktbar offentlig debatt.
Vær velkommen til å delta i debatt på Fritanke.no. Vi ønsker en saklig og begrunnet debatt. Skarp kritikk må gjerne fremmes, men vi forventer at debattanter overholder alminnelig folkeskikk og norsk lov. Kommentarer som bryter med dette, kan bli slettet uten varsel eller begrunnelse. Fri tanke forbeholder seg retten til å svarteliste brukere ved spamming, personangrep, usaklige kommentarer og lignende.
Vi forbeholder oss retten til å sitere kommentarer fra Fritanke.no i Fri tankes papirutgave.