Den nederlandske veterinæren Otto Slijper kom i sin tid over en geitekilling som var født uten forbein. Den ble hetende Pan.

Pan klarte seg nemlig godt uten forbeina sine. Han løp rundt på bakbeina i stedet, like fort som sine søsken. Og hadde ingen problemer med å finne og få i seg mat.

Pan ble dissekert da han døde, og veterinæren fant til sin store overraskelse at Pans hofter og omliggende muskulatur var sterkt endret i forhold til normale geiter – de liknet mer på det vi finner hos mennesker og kenguruer. Pans anatomi hadde endret seg for å gjøre oppreist, tobeint gange lettere.

Pan er et slående eksempel på det vi kaller fenotypisk plastisitet – at kroppens utvikling formes i samspill med omgivelsene. Altså at vi ikke er bygget opp blindt fra våre gener – men at vi både fysisk og mentalt spiller på lag med det som møter oss i det virkelige liv.

Dette, altså evnen til å variere, er en svært verdifull biologisk og genetisk tilpasning. Evnen har konsekvenser for hvordan vi kan tenke på forholdet mellom individ og gener. Er vi for eksempel genetisk determinerte til å oppføre oss på bestemte måter?

Krangelen om genenes betydning – i hvilken grad vi ved fødselen er slaver eller blanke ark – har rast siden lenge før sosiobiologidebatten ble startet av Edward O Wilsons bok Sociobiology i 1975. Pendelen har svingt – fra nærmest unison enighet om at vi er styrt av gener og instinkter, til den andre ytterlighet – som fremdeles lever trygt blant norske sosiologer: At genene ikke har noe med noe som helst å gjøre. Og velg gjerne ditt eget kjønn. Og etnisitet.

Genetisk determinisme?

– Jeg bare måtte å klå – jeg er mann – det ligger i genene!

Jeg registrerte den første slike unnskyldningen allerede tidlig på 1990-tallet. Det var kanskje ikke så rart at ideen kom – genetiske forklaringer lå langt framme i bevisstheten.

På denne tiden hadde motstanderne av sosiobiologi alt drevet sin kampanje mot biologenes «genetiske determinisme» i nesten tjue år. De ville ha seg frabedt biologers inntreden på det de mente var deres enemerker: Mennesket og samfunnet. Å forklare samfunnet på bakgrunn av biologi, ville føre lukt ut i fascismen (bokstavelig talt) og til en tro på mennesket som blind og viljeløs maskin.

Sosiobiologene hadde gode motargumenter, men sosiologer og vanlige folk satt like fullt igjen med et bilde av at mennesket er styrt av egoistiske gener som kun har ett mål for øyet: Å fremme individets ve og vel – gjerne på andres bekostning.

Nå kan vi innvende at hvis det var slik, ville det vært slik, uansett hva sosiobiologer og sosiologer måtte mene om saken. Biologer som Richard Dawkins brukte likevel uendeligheter av tid på å forklare at selv om han hadde myntet uttrykket «The Selfish Gene», i boka ved samme navn, betyr ikke det at alle individer og handlinger er egoistiske. For det første inneholder biologien sterke føringer for altruisme og samarbeid, for det andre er det ingenting i verken biologi, sosiobiologi, evolusjonsteori eller genetikk som sier at vi ikke kan velge vår egen adferd.

Mennesket er et dyr, men det betyr ikke at hver og en eller samfunnet er «styrt av genene» – hverken i retning egoisme eller altruisme.

Stort spillerom

Vi kan begynne med det enkleste: Hvorfor er vi ikke styrt av våre gener?

Vel – vi er styrt av våre gener. Det er gener som gjorde at mine barn, når de kom ut av mors liv, ikke var kattunger eller geitekillinger. Og hadde dyrs og menneskers hjerner vært helt tomme ved fødselen – klare for å bli fylt av kultur – hadde vel kattungen til min datter Judith lært å lese like fort som henne?

Heldigvis blir vi ikke født tomme. Judith leser tysk sakprosa nå – mens katta fremdeles sliter med Ludde.

Men det at vi er produkt av gener, betyr ikke at vi er styrt av dem – i den forstand at vi ikke har noen egen vilje. Mannen som ikke kunne la være å klå, brukte bare en dårlig unnskyldning.

Ja – menn kan være seksuelt mer pågående enn kvinner – men ingenting i genene deres fratar dem muligheten til å oppføre seg anstendig. Genene er det som bygger kroppene våre og former hjernene våre – men de bestemmer ikke hva vi tenker og gjør.

De kan riktignok legge grunnlag for hvordan vi tenker, men vi har stort spillerom. Arvestoffet er som et vekstmedium – planta gror opp, men den kan bli en bonsai i ei potte, ei knudrete fjellbjørk eller et høyreist nasjonalsymbol.

På liknende vis er det med undertegnede. Jeg kan ha mange genetiske disposisjoner – ikke alle realiseres. Har jeg gener som disponerer meg for å få lungekreft – ofte vist ved at mange i slekta er blitt syke – kan jeg reduserer faren, ved å la være å røyke. Er jeg i faresonen for blodpropp, kan jeg legge om kosthold og livsstil.

Og er jeg disponert for vold og klåing – kan jeg la være å drikke. Eller rett og slett la være. For selv når du er sterkt disponert for en eller annen form for adferd, kan du overprøve deg selv.

Ja, menn er seksuelt pågående og ivrige – men de aller fleste av oss har nok anstendighet, vett, moral og annet til ikke å gå løs på enhver kvinne vi ser på gata. Vi tenker ikke engang tanken. Selv om vulgærutgaven av karikaturen på sosiobiologien vil ha det til at menn er til for én ting: Å spre sine gener.

Noe av dette vettet kan vi kalle kultur – og kultur er selvsagt en biologisk strategi – så her finnes intet skille mellom biologi og de litt mykere fag.

Poenget er at genene ikke tvinger oss til noe som helst. Vi kan velge – og på toppen av det hele: Vi er slett ikke bygget blindt fra våre gener. Alt som er rundt oss, er også med på å bestemme hvem vi blir.

DNA som manus

Det hele blir litt vanskeligere når vi nå skal se på hvorfor vi ikke er rene avskrifter av våre gener.

Uansett hva jeg har antydet så langt: Grunnlaget for hvem og hva vi er, ligger virkelig i arvestoffet. Arvestoffet kan imidlertid ikke betraktes som et blueprint, en bruksanvisning som følges slavisk. DNA er mer å tenke på som et manus – Peer Gynt, for eksempel. Joda, vi kjenner historien, motivene, psykologien – men hver regissør har likevel frihet til å forme stykket innen visse grenser. Det kan være stor forskjell på en oppsetning i Sydney og på Sunnmøre.

Dette to meter lange(!) DNA-molekylet ligger i kjernen av hver eneste en av kroppens pluss/minus femti billioner celler. Et gen er en avgrenset del av dette molekylet, og koder for en bestemt handling. For eksempel produksjon av et protein. Vi har i størrelsesorden tjue tusen gener. Hvert gen er skilt ut fra resten med et tegn for «start» og «stopp».

Dette er signaler til det store apparatet som befinner seg rundt DNA-molekylet, det som holder det ved like, reparerer – og leser av genene når cellen trenger mer eller mindre av ett eller annet produkt. Herfra bygges kropp og åndsliv opp – men som sagt: Ikke slavisk. Det er rom for tolkning.

For å komme oss videre herfra, må vi innføre nye begreper. To av dem er fenotypisk plastisitet og epigenetikk. Det første er det viktigste.

Kroppens tilpasningsevne

Fenotypisk plastisitet er et nøkkelbegrep fra den forholdsvis nye vitenskap evolusjonær utviklingsbiologi, ofte kalt evo-devo (fra evolutionary development). Evo-devo er en syntese av vitenskapene om hvordan henholdsvis arter og individer utvikler seg – altså en kikk på hvordan evolusjonen har formet kroppene våre – fra foster til olding.

Evo-devo gjør at vi i dag kan stille meningsfulle spørsmål om hvordan og hvorfor vi blir som vi blir. En ting er det genetiske utgangspunktet, noe annet er det endelige resultatet.

Ett av mange svar handler om det vi lenge hadde visst, men ikke helt forsto: Hvordan kroppen kan tilpasse seg sine omgivelser, uten å gå den lange evolusjonsveien om genetiske endringer.

Før vi slenger genetikk og evolusjon på skraphaugen må jeg imidlertid minne om at disse plastiske reaksjonene nettopp er genetiske: Vi har utviklet en evne til å reagere plastisk på omgivelsene. En meget god tilpasning!

Se bare på oss mennesker. Vi ble utviklet i det varme, tørre klimaet i Sør- og Øst-Afrika, men lever i dag over hele kloden, i alle klimasoner. Dette klarer vi fordi vi er i stand til å innrette oss etter forholdene.

Kroppene våre kan endre seg genetisk, over evolusjonær tid. Som neandertalerne. De levde i hundretusenvis av år i et svært kjølig Europa – og kroppene deres hadde mange fysiologiske kuldetilpasninger – de var for eksempel relativt korte og kraftige, og mistet følgelig mindre kroppsvarme i kulden. Våre hovedsaklige forfedre (vi har mye neandertalergener i oss også) var slankere og mer høyreiste – tålte kulden dårligere, men kompenserte med en mer plastisk (kreativ) hjerne – som ga oss bedre klær, selskap med hunder og annet som styrket vår overlevelsesevne.

Endrede ulver

Plastisitet. Vi kan kalle det kulturell plastisitet, men dette er en biologisk tilpasning. Vi håndterer kulde gjennom en serie av tillærte handlinger – triks vi selv har funnet opp, fordi hjernene våre er rigget for kreativitet og sosial læring.

Fenotypisk plastisitet finnes på flere nivåer. En art kan utvise plastisitet, men også et individ – i løpet av sitt liv. La oss starte med arten – og våre forfedres hunder: Arten ulv har en viss grad av fenotypisk plastisitet med hensyn for eksempel til vilje eller evne til å nærme seg mennesker. Noen individer er svært redde og avvisende, andre viser større grad av tillit og ro overfor mennesker.

Det var denne plastisiteten våre forfedre utnyttet, da de valgte å samarbeide med de ulvene som var minst aggressive, minst tilbøyelige til å spise ungene deres. Da ulven først flyttet inn i menneskenes leir, hadde det altså ikke foregått noen evolusjon – det var bare andre gener og dermed annen adferd som ble belønnet, enn for eksempel i en ulveflokk langt fra folk.

Det er mye uenighet om når ulven ble temmet, men ulvene som fulgte de første sapiens inn i Europa kunne godt ha fulgt menneskene i tusen år. De fulgte ordre, jaktet sammen med sine partnere, delte byttet, bar og trakk tunge bører, passet unger – og endret utseende. De hadde rett og slett endret seg i forhold til det spennet av plastisitet ulven i utgangspunktet besatt. Det hadde foregått en evolusjon.

Geitekillingen Pan fra åpningen av artikkelen er på sin side et eksempel på fenotypisk plastisitet, uttrykt på individnivå.

Pan formet seg etter de betingelsene livet ga ham – uten å endre baserekkefølgen i DNA (noe som ville vært evolusjon) – han baserte seg bare på det handlingsrom som allerede ligger innbakt i genetikken og evolusjonen. Dette skjer med oss alle. Det er en av grunnene til at ingen av oss er helt kliss like – ikke engang eneggete tvillinger. Vi reagerer på detaljer i omgivelsene. Og for at kroppene våre skal kunne gi respons på for eksempel kulde eller sult, holder det at arvestoffets støtteapparat – det jeg omtalte over – slår av eller på visse gener.

Dette er det vi vanligvis omtaler som epigenetikk – som altså er én av mekanismene som gir oss fenotypisk plastisitet.

Epigenetikk i hverdagen

Da vanlige folk oppdaget epigenetikk, var reaksjonene ofte at dette var noe nytt, som endelig kunne parkere den irriterende genetikkbaserte evolusjonen.

Så feil kan man ta.

Epigenetikk var hverken nytt eller utenomgenetisk – og fulgte for øvrig alle evolusjonsbiologiens lover og regler. Som jeg allerede har sagt: Det å kunne tilpasse uttrykket av arvestoffet i samsvar med virkeligheten, er en svært nyttig tilpasning som vi ser om og om igjen i naturen.

Epigenetikk er altså vitenskapen om hvordan arvestoffet kan uttrykkes på ulike måter – alt ettersom hva øyeblikket eller fremtiden krever. Det klassiske eksempelet handler om studier av nederlandske barns reaksjoner på sult på slutten av Andre verdenskrig. Gravide kvinner fikk ikke nok mat – dette ble registrert av fosteret i livmoren – som deretter justerte genene, og utviklet seg til barn som trengte mindre mat.

Dette var en reaksjon som kunne bli hengende ved i flere generasjoner, men som til slutt ble visket vekk. Vi snakker altså ikke om varig, utenomgenetisk evolusjon! De som vil vite mer om dette, kan sjekke kapittel 3 i undertegnedes bok Evolusjon – Basert på en sann historie fra 2015.

Det mange ikke tenker på, er at epigenetikk er noe vi er vant til å se i naturen – den er overalt.

Tenk på en sommerfugl som svinser over blomsterenga. Den er bygget opp fra et DNA-molekyl – akkurat som du og jeg. Men som sagt: DNA er et manus – du kan utelate og fremheve etter lyst og behov.

Tenk på larven – åmen. En omvandrende tarm, tilbringer livet med å ete. Og deretter ete mer. Den mangler sommerfuglens eleganse – og ofte også skjønnhet. Men de to er samme dyret – samme individ – samme DNA. Bare uttrykt på en annen måte. Ved at hjelpeapparatet rundt DNA skrur av og på ulike gener til ulike tider. På med disse, av med disse – og plutselig er den krypende larven er flagrende sommerfugl. Uten at noe er endret genetisk og evolusjonært.

Forandringen lå der – utviklet evolusjonært – men utføres i hvert eneste individ, i hver eneste generasjon, år etter år – uten at DNA trenger å endre seg.

Født sånn eller blitt sånn?, spurte de i tv-serien Hjernevask. Svaret er: Født sånn for å bli sånn.