Dagbladet 11. januar:

De tre 12- og 13-åringene har vært i menneskemengden under vandaliseringen av Oslo sentrum og en ga bort stein som eldre ungdommer brukte til å knuse butikkvinduer med. De forteller at eldre gutter ropte ut kommandoer om å knuse McDonalds og å jakte på jøder.

Antisemittismen er tilbake i Oslos gater. Og den er et stygt syn. Samme hva man måtte mene om krigen i Gaza (og jeg er for ordens skyld meget kritisk til den), forsvarer det ikke at guttunger går på jødejakt i Oslos gater. Antisemittisme er et problem vi må ta på alvor.

Men hva er egentlig antisemittisme? Er det bare jødehat?

Et vanlig argument i diskusjoner om temaet, er en variant over denne kommentaren, fra min blog, Den Tvilsomme Humanist.

"Antisemittisme blir vel litt feil begrep ettersom arabere også er semitter. De er samme folk, genetisk like, har omtrent likt språk og tilber samme avgud (abrahams gud)."

Det er et fascinerende stykke hobbyetymologi, men det er feil. Antisemittisme er jødehat. Det er det ordet har betydd siden det ble myntet.

I 1873 publiserte den tyske journalisten Wilhem Marr pamfletten Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum. Vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Hvilket lar seg oversette som Jødedommens seier over den tyske ånd. Sett fra et ikke-religiøst perspektiv. Der bruker han betegnelsene "semittisk" og "jødisk" om hverandre, som synonymer.

I en senere pamflett, fra 1880, mynter han i forlengelsen av dette begrepet antisemittisme. Dette er antagelig første gang begrepet ble brukt spesifikt om jødehat.

Nå må det sies at jødehat ikke plaget Marr. Året etter stiftet han Den antisemittiske liga ("Antisemiten-Liga"), Tysklands første organisasjon viet kampen mot den trussel jødene visstnok utgjorde mot Tyskland og tysk kultur. De krevde at jødene ble sendt ut av landet, om nødvendig med makt.

Fra begynnelsen av har begrepet antisemittisme med andre ord betegnet jødehat.

Antisemittismens historie begynner for all del ikke med Wilhelm Marr, men han står ved starten av det vi kan kall moderne (i motsetning til klassisk) antisemittisme. Det blir særlig tydelig av undertittelen på Marrs pamflett: Sett fra et ikke-religiøst perspektiv.

Den klassisk antisemittismen fokuserte på religionen. Problemet med jødene var deres jødiske religion.

Eller rettere sagt: Problemet med jødene var antisemittenes vrangforestillinger om jødisk religion. Som den utbredte forestillingen om at jøder brukte blod fra kristne barn ved sin påskefeiring. En forestilling som gang etter gang resulterte i at jøder fikk skylden når barn ble drept. Noe som altfor ofte ledet til grove overgrep mot jødiske samfunn. Vi kjenner disse forestillingene tilbake i det minste til det trettende århundre.

Det vesentlige poenget å merke seg her, er at jøder kan slutte å være jøder, ved å omvende seg til en annen religion, i europeisk tradisjon kristendommen.

Moderne antisemittisme derimot, er ikke opptatt av religion, men av rase. Og da forvandler jødiskhet seg fra å være et utvendig trekk ved mennesker, et de kan legge av seg til fordel for en annen identitet, til å bli en del av deres essens. Deres jødiskhet er et grunnleggende trekk ved dem, noe de ikke kan legge til side.

Dette er et avgjørende skille i antisemittismens historie, et skille som leder like frem til 40-tallets gasskamre. De var mulige fordi jødiskhet ikke bare essensialiseres, men demoniseres. Jødene er onde. De er onde fordi de er jøder. Og de kan ikke slutte å være jøder.

Jøden er i moderne antisemtittisme et symbol på ond og kynisk maktbruk. Jøden står for moderniteten, som undergraver de tradisjonelle strukturene og for det internasjonale som undergraver den nasjonale tryggheten og tilhørigheten.

Og ikke minst: Jødene er hovedaktører i den store sammensvergelsen.

For skal man forstå moderne antisemittisme, er det avgjørende å forstå at det er en konspirasjonsteori. Det er en forestilling om at det gode undergraves av en fiende med onde intensjoner. Og det er en fiende som uhyggelig mektig, men som arbeider i skjul, som er uhyggelig velorganisert og som alle sammen deler det samme mål: Å undergrave alt vi anser som godt.

Det er vi som er ofrene i moderne antisemittisme. Vi er ofre for en sammensvergelse av godt organiserte og sammensveisede representanter for Det Onde. I nazistenes forskrudde verdensbilde var Holocaust en forsvarshandling mot en fryktelig fiende som hadde erklært Tyskland krig.

Og det er dette som gjør antisemittismen til noe mer enn annen rasisme. Vanlig rasisme anser andre raser som mindre verdt enn vår. Det eksisterer klart avgrensede menneskeraser, disse kan deles inn i et hierarki. Og vi står på toppen av hierarkiet.

Antisemittismen er annerledes. Problemet med jødene er ikke at de er mindreverdige, problemet er at de er mektige, velorganiserte og onde. Slik fienden gjerne blir i konspirasjonsteorier, oppfattes de på mange måter som bedre enn oss - bedre organisert, bedre finansiert og langt dyktigere til å gjennomføre sine planer.

Når de allikevel er oss underlegne, er det av moralske, ikke vitenskapelige årsaker. Det er fordi de er onde.

Kombinasjonen av demonisering og konspirasjonstenkning, hvor jødene er de som styrer historiens gang, gjør altså antisemittisme til noe mer og noe annet enn rasisme. Ikke sjelden er den dog den intellektuelle legitimeringen i høyreekstrem tenkning: "Vi oversvømmes av mindreverdige raser. Hvorfor gjør vi det? Fordi det er del av jødenes onde plan."

I deler av den muslimske verden gjøres det forsøk på å utvide forståelsen av begrepet antisemittisme til også å inkludere hat mot muslimer. Det er en uheldig utvikling, dels fordi antisemittisme betegner et bestemt historisk fenomen, dels fordi antisemittisme er et såpass klart avgrenset fenomen at en slik utvikling kun vil bidra til forvirring.

Av og til får dog islamfrykt karakter av noe som minner om antisemittisme: Det skjer når en demonisering av islamsk religion (en demonisering som i noen grad minner om klassisk antisemittisme) kombineres med en konspirasjonsteori der muslimske ledere aktivt arbeider for å undergrave vestlig kultur ved å oversvømme Europa med muslimer - og der denne innvandringen er et direkte resultat av ledernes disponeringer. Dette er en form for tenkning det er meningsfullt å kalle islamofobi.

Det er imidlertid en avgjørende forskjell på antisemittisme og islamofobi: Selv i de mest outrerte variantene av islamofobi, mangler antisemittismens demonisering av den enkelte jøde. Det er ikke bare jødene som gruppe som er onde. Den enkelte jøde er ond. Og denne individuelle demoniseringen er antisemittismens farligste trekk, uten den ville Holocaust neppe vært mulig.

Det er ennå en påtagelig mangel på konkrete forslag til løsninger på det islamofobene oppfatter som Europas muslimske problem. Det skal vi antagelig være glade for.

Antisemittismen har vist seg å være forenelig med en rekke politiske posisjoner. Den passer overens med nasjonalistisk paranoia på høyresiden og antikapitalistiske konspirasjonsteorier på venstresiden. Og den har funnet en naturlig plass i retorikken til en rekke ekstreme muslimske grupper.

Den finner i det hele tatt grobunn der mennesker mener å ha avslørt at historien er annerledes enn vi tror den er, at det finnes skjulte makthavere med onde hensikter som styrer historien til beste for seg - og på bekostning av oss andre.

Det betyr ikke at guttungene på jødejakt er ideologisk skolerte antisemitter. Men antisemittismens offertenkning, der "vi" er ofre for "deres" renkespill, er lett å forstå og appellerer til noen av menneskets laveste instinkter. Det er nettopp det som gjør konspirasjonstenkning så farlig: Når mennesker forstår seg selv som ofre for onde makter rundt dem, har de lett for å føle at det er berettiget for dem å ty til vold. For uansett hvor kraftige virkemidler de måtte benytte, er ondskapen de sloss mot så overveldende at det er akseptabelt.

Og med antisemittismen som bakteppe er det ikke lenger noen forskjell på israelske politikere og norske jøder. Jøder er jøder. Og jøder er onde. De er alle del av den samme sammensvergelsen (sammen med frimurerne for øvrig, så da er det greit å gå løs på Frimurerlosjen). Og alle jøder er ansvarlige for det noen jøder gjør.

I møte med slike holdninger, trenger vi å minne oss selv om at mennesker først og fremst er individer. Vi tilhører grupper, men vi er ikke vår gruppetilhørighet. Samarbeidsrådet for tros- og livssyn og representanter for det mosaiske trossamfunn, Islamsk råd og mellomkirkelig råd sier det enkelt, men klart:

Vi fordømmer all antisemittisme mot jøder og stigmatisering av muslimer i Norge. Forhold ute i verden, som krigen i Gaza og krigen mot terror, må ikke brukes til å stereotypisere norske borgere eller tros- og livssynssamfunn.

Arnfinn Pettersen er redaktør for tidsskriftet Humanist og står bak bloggen Den tvilsomme humanist.