– Vi må begrense kvinners rett til å dekke seg til for å beskytte andres rett til å la det være, skriver jurist Victoria Wæthing i siste nummer av det liberalkonservative tidsskriftet Minerva.

Hun tar for seg Likestillings- og diskrimineringsnemdas vedtak i august i fjor, der nemda kom til at politiets uniformsreglement – som innebærer et forbud mot bruk av religiøse hodeplagg i tilknytning til uniformen – er i strid med både diskrimineringsloven og likestillingsloven. Nemda gikk med andre ord mot et forbud mot hijab i politet.

Dette er juristen Wæthing kritisk til. I sin artikkel Menneskerettigheter og hijab: Retten til ikke å tro viser hun til menneskerettigheter, trosfrihet og likestilling for kvinner og anklager likestillingsnemnda for å være politisk venstrevridd og verdirelativistisk.

Brudd på det liberalistiske frihetsprinsipp

– I debatten mellom venstresidas idealister og høyresidas liberalister forsvinner prinsippet om retten til ikke å være religiøs, mener Wæthing, som har en master i rettsvitenskap om kvinners rett til negativ trosfrihet. Hun jobbet tidligere i den konservative tenketanken Civita.

Utgangspunktet for Wæthings innlegg er likestillingsnemndas standpunkt fra i fjor; at et forbud mot hijab til politiuniformen bryter med diskrimineringsloven og er et inngrep i religionsfriheten. Politidirektoratet gikk inn for å tillate bruk av hijab med uniformen. Wæthing mener at den norske stat dermed synder mot det liberalistiske frihetsprinsipp, der én persons frihet ikke skal virke innskrenkende på en annens frihet. Også Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) forholder seg dette prinsippet, hevder Wæthing, og peker på tidligere domsavsigelser knyttet til kvinners krav om å ikle seg hijab.

Strasbourg-nei til krusifikser i klasserommet

– Mange kvinner blir utsatt for gruppepress eller mer alvorlig tvang og diskriminering, i religionens navn. Derfor antas det av EMD at for best mulig å bevare alle menneskers religionsfrihet bør det offentlige rom, særlig offentlige institusjoner som skole og universitet, være fri for religiøse symboler, sier Wæthing.

Juristen trekker frem den såkalte Dhalab-kjennelsen fra 2008, der en lærerinne i Sveits ønsket å bruke hijab på skolen der hun jobbet. EMD uttalte at i embetets medfør representerte hun staten, og at hennes fremferd derfor ikke burde antyde at staten identifiserte seg med én religion, fremfor en annen. Og trosfrihet forstått negativt, som retten til ikke å tro, ga utslag i at EMD nylig uttalte at også katolske krusifikser i italienske klasserom brøt med menneskerettighetene.

– Debatten om negativ trosfrihet er spesielt interessant her i landet, fordi Norge har skilt seg negativt ut i saker som angår kvinners rett til å avstå fra religiøs tilhørighet, både i forhold til andre europeiske land og i forhold til kjennelser i EMD, hevder Wæthing. Hun kontrasterer det norske ja til hijab under politiuniformen med en sak om hijabbruk hos den danske varekjeden Føtex:

– Her konkluderte den danske Høyesterett med at arbeidsgivers ønske om å fremstå som verdinøytral var en tilstrekkelig grunn til å forby religiøse symboler på arbeidsplassen.

Venstrepolitikk, tekniske feil og forskjellsbehandling

Juristen anklager likestillingsnemnda for å bomme teknisk når de legger tidligere EMD-avgjørelser til grunn for sitt ja til politi-hijab, samt å politisere jussen mot et idealistisk venstre.
– Det er skremmende at likestilling og diskriminering skal defineres ut fra politisk tilhørighet, forkledd som juridiske uttalelser med fast grep om menneskerettighetene, skriver Wæthing i artikkelen.

I tillegg bryter Norge med FNs Internasjonale konvensjon om avskaffelse av diskriminering av kvinner, og Kvinnekonvensjonens punkt 5 forbyr forskjellsbehandling av kjønn, basert på kulturelle og religiøse stereotyper, skriver Wæthing, og påpeker at en rekke muslimske land har reservert seg mot dette punktet, da det strider mot islamsk lov.

– Likestilling og likeverd for kvinner blir en tilnærmet umulig oppgave der religion og politisk makt er sammenfallende, skriver Wæthing.

– I Norge tar vi ikke religion så alvorlig

FNs kvinnekomité har også kritisert Norge, for likestillingslovens unntak fra diskrimineringsforbudet når det gjelder indre forhold i trossamfunn, påpeker juristen, og mener at hensynet tas overfor religionen, fremfor kvinner som vil bryte med tradisjonene. Wæthing spør i artikkelen hvorfor man i Norge ”i den politiske korrekthetens navn har bestemt seg for å forsvare religionene med alle midler”, og framlegger sin tese: i Norge tar vi ikke religion så alvorlig, siden det er en selvfølge at man kan velge ikke å tro på noen gud.

– I møte med nye kulturer må man moderere denne rausheten. Familie og kultur er nært knyttet sammen med religionene, og det kan være svært vanskelig eller umulig å tre ut av gruppen. For kvinner blir det ekstra vanskelig, da de ofte lever under et sterkt patriarkat, underlagt farens eller mannens vilje, mener Wæthing, og advarer mot å akseptere religiøs undertrykkelse i Norge.
– De kvinnene vi ikke hører, for eksempel de som trues eller tvinges til å tildekke seg mot sin vilje, må gis en stemme i debatten, forfekter juristen.

Profesjonell rolle eller private preferanser?

Fri tanke ringer Wæthing, som i går deltok i et frokostmøte i regi av Minerva, der en hijab-bruker argumenterte for retten til å bruke hodeplagget i en dommerrolle. Når bør vi forby bruk av hijab?

– I en profesjonell rolle i offentlige institusjoner, som dommere, lærere og politi. I disse jobbene representerer du staten, som skal være sekulær og nøytral overfor trosretninger. Alle skal være frie til å tro på hva de vil, men religion og religiøse hodeplagg hører privatsfæren til. Enkelte argumenterer for at hijaben skal inn i domstolene, og at et forbud mot at dommere kan bruke hijab er urettferdig – det er overhodet ikke relevant. Her er det ikke bare snakk om muslimer og deres følelser, men om et viktig allmenngyldig prinsipp, der den profesjonelle rollen kommer foran dine personlige preferanser, sier Wæthing.

Les også:

Kan vi tåle en dommer i hijab eller turban?

- Trosfriheten er under press

Ikke alle «frie valg» er gode