Publisert 20.9.2006

Med jevne mellomrom får landets fylkesmenn inn søknader fra "nye religioner" som vil inn på lista over støtteberettigede trossamfunn.

Sist ut i rekka av kreative "ny-religioner" er "Pi-ismen". Pi-ismen tilber ifølge dem selv tallet Pi (?). Som noen kanskje husker fra grunnskolen, er Pi lik 3,141592 med en uendelighet av desimaler bak. Tallet uttrykker forholdet mellom en sirkels diameter og omkretsen.

Pi-ismen ser på Pi som "den første universalkraft", eller "jordens første og mest robuste naturlov". Alt er iboende i Pi, ifølge det nye trossamfunnet, og det er sirkelen som symboliserer denne urkraften. Også mennesket og hele naturen er sammensatt av "mindre sirkulære partikler", leser vi på nettstedet www.pisonearth.com. Dette avføder ritualer der medlemmene daglig oppfordres til å "gå rundt en ellipse fem ganger mens man fokuserer inn mot sentrum av ellipsen samtidig som man forsøker etter beste evne å gjøre ellipse-gangen til perfekt sirkel-gange". Hver uke bør også medlemmene delta i høymesse, der man oppfordres til å "gi 3,141592 prosent av sitt ukentlige budsjett i tiende". Pengene går blant annet til "å spre Pi-ismens glade budskap".

"Pi-ismens vennekrets", som er trossamfunnet til Pi-ismen, ble i fjor tilkjent 11.174 kroner av Fylkesmannen i Telemark. I år har imidlertid Fylkesmannen kommet på andre tanker. I midten av august i år ble det avslag, og pengene som ble utbetalt i fjor, kreves tilbakebetalt. "Pi-ismens vennekrets" er altså ikke lenger å anse som et støtteberettiget trossamfunn. Dette har de naturlig nok protestert mot i et langt, seriøst og velformulert brev, der de imøtegår Fylkesmannens begrunnelse for avslag punkt for punkt.

Nå skal man kanskje være forsiktig med å karakterisere pi-istene i for sterke ordelag. De har allerede meldt Porsgrunn Dagblad til PFU for nedsettende omtale i en leder, men jeg tar sjansen likevel: Pi-ismen er åpenbart en spøk. Skal jeg være litt fordomsfull, minner det om en typisk studentløye som skaper høy stemning på vorspiel og gjerne appellerer til den innebygde show-off-mentaliteten til skriveføre, kranglevorne unge menn, ofte med en litt mer enn gjennomsnittlig interesse for data. At websidene er publisert under "GNU public lisence" tyder på sistnevnte, mens den nesepekende nettadressen "pisonearth.com" og humoristiske slagord som "la sirkelen rulle" peker klart i retning av førstnevnte. Oppsummert: Lite tyder på at ligger noen dyptfølte, religiøse overbevisninger bak dette.

Likevel: Sett som religionssatire er Pi-ismen høyst prisverdig og underholdende. Det er morsomt å lese hvordan saksbehandleren hos Fylkesmannen prøver å vri seg unna med lovhjemler og "statlige definisjoner av religion" for å forsvare at Pi-ismen ikke lenger skal være støtteberettiget. Prinsipielt sett har imidlertid pi-ismen retten og paragrafene på sin side. Pi-ismen har ingen problemer med å tilfredsstille de formelle statlige kravene for å bli godkjent, og kler i sitt svar ganske effektivt av Fylkemannens begrunnelse for avslag. Avslaget er i hovedsak begrunnet i "inntrykk skapt gjennom mediene" og utlegninger som kan minne om de jeg kommer med i forrige avsnitt. Selv om det er lett å forstå Fylkesmannen, og selv om det er mulig å skrive slikt i en kommentar som denne, er det likevel en for tynn begrunnelse for å avslå søknaden.

For hvordan skal egentlig staten kunne overprøve folk når de hevder en seriøs religiøs overbevisning, som "Pi-ismens vennekrets" faktisk gjør? Pi-ismen kan synes latterlig og absurd, javisst, men det samme kan sies om de fleste religioner. Pi-ismens ritual om å gå i ellipser og sirkler rundt på gulvet er ikke i utgangspunktet noe mer tåpelig enn kristne ritualer som går ut på å spise Jesu legeme og drikke hans blod, eller muslimsk bønnevandring rundt den svarte steinen i Mekka.

Staten står overfor et dilemma når åpenbart tøvete påfunn som Pi-ismen kommer og vil ha penger fra den potten som egentlig er tiltenkt de med en dypfølt og seriøs religiøs tro. Hvis Pi-ismen bare er et useriøst påfunn, er det åpenbart i strid med de politiske intensjonen bak støtteordningen å gi dem penger.

Men hvordan skal man finne ut hvem som er "useriøse"? Vi har religionsfrihet i dette landet, og det er problematisk i forhold til denne grunnleggende menneskerettigheten at det offentlige opphøyer seg til dommer over hvilke påståtte alvorlige religiøse overbevisninger som er "seriøse". Spesielt gjelder dette i et land som holder seg med en autorisert statsreligion. Sjansen for å trå feil er tilstede.

Det finnes ingen enkel vei ut av dette uføret, men den bør i første omgang basere seg på så objektive og formelle kriterier som mulig. Er det deretter behov for skjønnsmessige vurderinger for å avdekke graden av seriøsitet, må disse gjøres på en langt mer systematisk og etterprøvbar måte enn det Fylkesmannen i Telemark har utvist i dette tilfellet.