På fredag faller dommen over Anders Behring Breivik. Det store spørsmålet i løpet av rettssaken har vært om han kan holdes strafferettslig tilregnelig. Men er hele denne diskusjonen et blindspor? Kan mennesker holdes strafferettslig tilregnelig i det hele tatt? Kan vi holdes til ansvar for noe som helst hvis våre handlinger er determinert av hjernene våre som i tillegg lurer oss til å tro at vi har fri vilje?

Den filosofiske debatten rundt fri vilje blir stadig mer sentral for humanister etter hvert som hjerneforskning og nevrovitenskap gjør framskritt. Forskning tyder på at menneskelig handling er determinert av våre hjerner uten at bevisstheten og vår «frie vilje» er så sterkt koblet inn som vi gjerne liker å tro.

Mye tyder på at hjernen har smarte systemer som lurer oss til å tro at vi bestemmer en handling selv, mens handlingen egentlig styres av underbevisstheten, før vi ble klar over den. I et kjent eksperiment fra 80-tallet mente Benjamin Libet å kunne måle at hjernen bestemmer seg for å utføre en handling før bevisstheten gir oss følelsen av å bestemme handlingen selv. Libets forskning tydet på at hjernen tilbakekobler tidspunktet for når bevisstheten bestemte seg for å utføre en handling, slik at vi får følelsen av å ha bestemt det selv. Men egentlig var det altså hjernen – underbevisstheten – som gjorde det helt av seg selv. (Libets forskning er omstridt, se kommentar under)

Et slikt syn har dype moralske implikasjoner. Hvis vi ikke har fri vilje, kan vi like lite stilles til ansvar for våre handlinger som en veps kan stilles til ansvar for sine stikk. Dette handler med andre ord om hva et menneske er, og hva det vil si å være et menneske. Temaet er derfor svært omdiskutert. Les mer her.

Vanskelig å argumentere for fri vilje

I en artikkel i siste utgave av magasinet The Humanist som utgis av Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i USA, American Humanist Association, skriver Sarah Lucas at hvis de som tviler på om mennesket egentlig har fri vilje har rett, så spiller det ingen rolle om Breivik eller andre forbrytere er tilregnelige. Da er hele rettssystemet basert på en misforståelse om menneskets evne til å ta ansvar for sine egne handlinger.

Selv slutter hun seg til de som mener at fri vilje er en illusjon.

– Vår følelse av fri vilje baserer seg ikke å noe annet enn vår følelse av fri vilje. Hvis jeg bestemmer meg for å løfte høyrehånden min nå, så gjør jeg det. Problemet er bare at fri vilje ikke følger som et resultat av en materialistisk (ikke-overnaturlig) forståelse av verden. Det er vanskelig å argumentere for eksistensen av fri vilje uten å ty til det overnaturlige, i hvert fall når det gjelder den typen fri vilje som innebærer stafferettslig tilregnelighet, skriver hun.

Viljen har en materiell basis

Lucas siterer den nye boka Free will av Sam Harris. Her legger Harris seg på samme linje, og konstaterer at fri vilje er en illusjon. Men dette er noe som ofte blir misforstått, konstaterer Harris i boka.

– Fri vilje er en illusjon, men det betyr ikke at vi ikke har viljestyrke. Vi kan bare ikke vite om viljen vår VIRKELIG er fri.

Fravær av fri vilje innebærer nemlig på ingen måte at alt er forutbestemt, skriver Harris. Han understreker at vi mennesker har en vilje som setter oss i stand til å velge mellom ulike alternativer, men betviler at vi egentlig kunne ha valgt annerledes når valget allerede er tatt.

Dette blir en evig regress, mener Harris. Når valget er fattet, kan man ikke vite sikkert om man ville ha valgt annerledes. Poenget hans er at både våre underbevisste disposisjoner, lengsler og tilbøyeligheter, samt våre bevisste refleksjoner og valg, alle hviler på den samme materielle basisen, nemlig hjernen vår, slik den er i det øyeblikket vi fatter beslutningen.

– Det er ikke slik at viljestyrke ikke er viktig og alltid taper i kampen mot våre følelser og biologiske disposisjoner. Viljestyrke er i seg selv et biologisk fenomen. Du kan forandre livet ditt, og deg selv, gjennom tiltak og disiplin, men hvorvidt du lykkes med dette er fullstendig avhengig av den situasjonen du er i der og da. Ditt neste valg vil komme ut av mørket på en måte som du - det bevisste vitnet til din egen erfaring - ikke fant på av seg selv, skriver Harris.

Han mener at vi, med bakgrunn av vår biologiske oppbygning og våre praktiske erfaringer, lures til å tro at vi tar selvstendige valg. Men det har vi altså ingen mulighet til vite at vi faktisk gjør, skriver han. Det vil si at dersom du hadde byttet atomer med Anders Behring Breivik, og fikk nøyaktig den samme oppveksten og de samme erfaringene, så ville også du ha utført terroraksjonen i Oslo og massedrapet på Utøya. For da ville du ha vært Anders Behring Breivik. Det er ingen del av deg som kunne ha hevet seg over Breiviks biologi og erfaringsbakgrunn, og fått stoppet det som var i ferd med å skje.

Hevnmotivet må ut av straffen

Kan vi stille folk til ansvar for sine handlinger hvis fri vilje ikke eksisterer? I The Humanist argumenterer Sarah Lucas for at dette er fullt mulig. En av årsakene til at forbrytere settes i fengsel, understreker hun, er for å beskytte samfunnet mot vedkommende. Dette er helt klart et argument for å holde folk som Breivik innesperret. Han har gjort disse grusomme tingene, og han har åpent sagt at han vil gjøre det samme igjen hvis han får sjansen. Det er mer enn god nok grunn, mener Lucas.

For å få fram sitt poeng rundt dette med straff og ansvar, nevner Harris to tilfeller der en kvinne blir drept, men med ulike former for overlegg og bakenforliggende forklaringer. I det første tilfellet dreper en 25 år gammel mann kvinnen «bare for moro». I det andre tilfellet blir det oppdaget en stor svulst i hjernen hans etterpå.

– I det sistnevnte tilfellet, der gjerningsmannen har en hjernesvulst, vil vi i dag konkludere med at mannen i mindre grad kan stilles til ansvar for sine handlinger. Mitt poeng er at jo mer vi forstår av hvordan den menneskelige hjerne faktisk fungerer, jo vanskeligere blir det å skille moralsk mellom disse to tilfellene, skriver Harris.

Han ser altså på mennesket som styrt av sin materielle basis, uansett om man har en hjerneskade eller ikke. Jo mer vi lærer om at det er slik hjernen faktisk fungerer, jo mindre poeng er det å snakke om "ansvar for egne handlinger".

Harris mener at ettersom vi er de personene vi er, og forskningen viser at vi uvegerlig determineres av summen av vår biologiske og sosiale bakgrunn i nuet, så blir det mindre relevant å snakke om "ansvar for egne handlinger". Men dette trenger ikke å føre til så store endringer i strafferettspleien, mener han. Det eneste som trenger å endres, er at hevn ikke lenger kan være noe motiv når vi skal sanksjonere mot uønskede handlinger. Men når det gjelder de andre motivene for å ilegge personer straff; terapi, adferdsendring, avskrekking samt behovet for å beskytte samfunnet mot farlige individer, så er det ingen prinsipielle grunner til å innføre endringer.

– Dagens hevntrang er avhengig av at man ikke ser de underliggende årsakene til at mennesker gjør som de gjør. Vi må kunne reagere på trusselen fra farlige mennesker på en intelligent måte, uten å lyve for oss selv om hva som ligger til grunn for disse handlingene, poengterer Harris.

Må vi begynne å tenke annerledes om straff? Kanskje vi bør konsentrere oss mindre om hevn og mer om hvordan vi skal få mennesker til å slutte å gjøre ulovlige handlinger? For hvis fri vilje er en illusjon, hva er da poenget med å hevne seg?

Han medgir at det er en utfordring for et slikt system må finne en måte å håndtere menneskers iboende hevntrang på.

– Det kan tenkes at en eller annen hevnlignende form for straff vil være nødvendig for å tilfredsstille denne rettferdighetssansen og for å virke preventivt på andre. Men like fullt er det klart at trangen til å hevne seg er basert på en kognitiv og følelsesmessig illusjon om at enhver person har full og fri råderett over sine tanker og handlinger, slår Harris fast.

Sarah Lucas avslutter med å etterlyse disse perspektivene i saken mot Anders Behring Breivik.

– Rettssaken avslører at i ett av verdens mest humane rettssystem, så blir debatten om fri vilje fullstendig oversett, skriver hun.

Uenig med Daniel Dennett

Harris og Lucas diskuterer også forholdet til en annen kjent ikke-religiøs filosof som har engasjert seg i debatten om fri vilje, nemlig Daniel Dennett. Han er uenig med Harris, og mener mennesket har fri vilje.

Dennett er ikke uenig i Harris' beskrivelse av hvordan hjernen fungerer og hvordan vi fatter våre valg, men definerer et menneske til å ha fri vilje når man er i stand til å leve ut sine disposisjoner, lyster og valg uten å bli tvunget. Harris mener Dennett definerer seg ut av problemet, og unnlater å konfrontere det de begge er enige om er en misforståelse, nemlig den vanlige oppfatningen av hva fri vilje er.

Les Sam Harris' drøfting av hva som skiller hans eget og Daniel Dennetts syn på fri vilje.