Haus har etter egen oppfatning påvist så mange "kontradiksjoner og inkonsistenser" i det humanistiske livssyn at han ender opp med følgende kraftsats som sluttutsagn: " ....jeg kan vanskelig komme til noen annen konklusjon enn at sekulærhumanismen ikke er noe annet enn en form for motsigelsesfullt tankespinn som rasjonelle mennesker bør ta avstand fra."

Grunnlaget for hans analyse er en kritisk gjennomgang av en to siders presentasjonsartikkel fra Human-Etisk Forbunds nettsted med tittelen "Hva er grunnspørsmålene i humanismen?"

Denne artikkelen er i en allmenn og popularisert språkdrakt. Haus´ angrep på den er i en tildels tung og filosofisk pompøs fagterminologi. Stilen i hans analyse kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en triumferende arrogant og selvfornøyd hovering, hvor han mener seg på logisk og rasjonelt grunnlag å ha tilintetgjort humanismen som et verdig livssyn. I likhet med middelalderens apologetiske skolastikere tilkjennegir han en bastant overtro på at logikk og såkalt rasjonalitet på fasitmessig vis kan løse de fleste problemer på livssynsområdet.

Men hvor fornøyd har egentlig Torleiv Haus grunn til å være, og hvem driver mest med tankespinn? Dette er det all grunn til å se litt nærmere på. Jeg vil svare Haus - som utvilsomt er en lærd mann - på det diskursnivå han selv har lagt opp til, selv om jeg er sterkt imot at livssyn skal utarte til eksellering i filosofiske finurligheter.

Livssyn - inklusive religion - er pragmatisk sett noe som skal hjelpe mennesker til å finne sammenheng og retning i tilværelse og vil alltid være mer eller mindre fylt av kontradiksjoner, paradokser og inkonsistenser. Livssyn kan fullgyldig formuleres på nivåer fra det helt enkle til det filosofisk raffinerte, og det ene er i prinsippet ikke mer fullverdig enn det andre. Et godt livssyn skal tilfredsstille enkeltmenneskets eksistensielle behov for mening og livslyst på et personlig innforlivet nivå, og det bør man vise respekt og følsomhet for selv om ikke den deduktive logikk alltid er på topp.

De aller første setninger i Haus´ artikkel angir hans grunnholdning: "Humanetisk Forbund har sørget for at sekulærhumanismen i Norge har fått en konsolidert posisjon (...) Resultatet er en stadig mer dominerende sekularisme som representerer en reell trussel mot andre religioner og livssyn."

Bortsett fra det uklare i hva denne trusselen og faren består i, så er dette å snu saken helt på hodet. Forholdet er mer at det er den generelle pluraliseringen og sekulariseringen i samfunnet som har gjort at flere og flere mennesker har valgt å tilslutte seg for eksempel HEF som sitt ståsted i det organiserte livssynslandskapet.

Etter denne sin advarende innledning begir Haus seg umiddelbart ut i sine antatte knusende analyser, hvor påvisning av logiske brister er hovedstrategien..

Første post i løypa er: "Det ligger i selve begrepet sekulærhumanisme at vi har med en naturalistisk virkelighetsforståelse å gjøre. Universet er kausalt lukket..."

I det dokumentet Haus tar utgangspunkt i står det da vitterlig at " Humanismen er uforenlig med alle former for universell determinisme .... Vulgære former for naturalisme...." etc ....

Realiteten er som følger: Humanismen har ett av sine intellektuelle hovedutspring i hermeneutisk, fenomenologisk og eksistensialistisk filosofi som klart markerer seg mot naturalistiske, scientistiske og reduksjonistiske oppfatnings- og forklarings-måter av menneske, kultur og samfunn. I vitenskapsteorien defineres naturalisme i denne sammenheng på omlag samme vis som scientisme defineres: dvs. å totalisere den naturvitenskapelige forklaringsmodell til å gjelde tilværelsen som helhet.

Humanismen legger derimot vekt på at mennesket som selvbevisst, selvreflekterende og kulturskapende vesen ikke fullstendig kan forståes og forklares ved naturvitenskapelige lovmessighetsmodeller og kausaltenkning. Menneskelige handlinger og hensikter er mangetydige og må tolkes, mens naturens hendelser mer entydig lar seg forklare ved årsaker og lovmessighetsmekanismer.

Vel, Haus kan innvende at vi har en gal oppfatning av oss selv og at vi like fullt er naturalister (og det er jo det han egentlig gjør). Problemet er at begrepet naturalisme har en rekke ulike definisjoner. I en løsere form defineres naturalisme for eksempel som en virkelighetsoppfatning hvor man anser naturen som enhetlig og helhetlig og ikke finner det rimelig å mene at det i tillegg til denne eksisterer noe som det er meningsfullt å kalle det overnaturlige eller liknende, dvs. man avviser dualismen: "natural - supernatural reality". Rett nok finnes det en del filosofisk orienterte livssynshumanister som synes det er greit å kalle seg naturalister i denne løsere formen..

Men det kan være interessant å opplyse følgende: Da det internasjonale Humanistforbundet (International Humanist and Ethical Union) for en del år tilbake skulle formulere en såkalt "minimum statement" - dvs. en veldig konsentrert kortformulering av det humanistiske livssyn, så var det stor uenighet og hissig diskusjon mellom anglo-amerikanske kretser på den ene siden og kontinentaleuropeiske på den andre - især franske og tyske - om man skulle påstå at humanismen var et naturalistisk livssyn, det endte med at de ikke gjorde det.

Hvorvidt noe er kontradiktorisk eller inkonsistent er helt avhengig av hvordan man definerer begreper og relasjonene mellom dem. Problemstillingene på dette området er filosofisk kompliserte og mangslungne, og det myldrer av mer spesifikke definisjoner. Haus, slik jeg oppfatter ham, har en rigid overfokusering på en spesiell og tendensiøs - for ikke å si karikert - oppfatning av hva naturalisme er, og gjør dette til bærebjelken i sin kritikk.

Videre trekker Haus fram to formuleringer fra den teksten han kritiserer:

Det er menneskets lodd å leve med usikkerhet når det gjelder mange av de store spørsmålene om vår menneskelige eksistens.

Når vi skal finne ut hvordan virkeligheten ser ut, når vi ønsker å nærme oss sikker kunnskap, må vi stole på kritisk fornuft og vitenskapelige metoder.

Til disse to setningene knytter han så følgende kommentar: "På den ene siden må vi altså leve med usikkerhet, men på den annen side kan vi nærme oss sikker kunnskap om virkeligheten. Om dette henger i hop, henger det dårlig i hop. Her vil man være agnostiker og vitneskapsfundamentalist samtidig uten å angi når det ene eller det andre gjelder."

Her er Haus´ tendensiøse og forutinntatte lesning av teksten så åpenbar at det bør føles pinlig. Alle skolerte vet at empirisk vitenskapelig kunnskap i prinsippet alltid er hypotetisk, historisk bestemt og aldri helt sikker, bare mer eller mindre veldokumentert og velbegrunnet til ulike tider. Noen vitenskapelige teorier kan rimeligvis kalles mer sikre enn andre ved at de har et bedre empirisk og logisk koherent datagrunnlag.

Å bringe inn uttrykk som vitenskapsfundamentalisme her, og å prøve å påvise at det er en kontradiksjon og logisk inkoherens mellom "å leve med usikkerhet"og " å nærme seg sikker kunnskap" er jo veldig søkt. Et fundamentalt underliggende problem her er at det å snakke om vitenskapen som noe entydig og enhetlig er villedende.

Vitenskapen er mangfoldig og består av ulike metoder og tilnærmingsmåter på ulike kunnskapsområder og på de forskjellige undersøkelsesnivåene. Det virker som Haus´ og de fleste av hans kommentatorer på denne tråden kun tenker på den mekanisk kausalforklarende og lovmessighetsgeneraliserende naturvitenskapen når de snakker om vitenskap i forhold til "alternative erkjennelsesveier" Av velvilje kan jeg innrømme at de har noen poenger her, hvis vitenskap defineres så udifferensiert smalt.

Scientisme - og ekstremnaturalisme - er altså å totalisere den naturvitenskapelige forståelses- og forklaringsmodell på alle virkelighets- og kunnskapsområder. Humanismen er imidlertid scientismens motpol, og Haus´ korte karakteristikk av scientismens dilemma skal innrømmes å være både korrekt og god, den er som tatt ut av en lærebok i humanistisk filosofi.

Humanismen som livssyn er opptatt av det tverrkulturellt og universelt fellesmenneskelige. Haus hekter seg opp i setningen: " det er mer realistisk å bygge menneskelivet på de erfaringer vi har felles enn å bygge det på forestillinger om det ukjente"...

Han sier at han ikke helt skjønner hva som skal kalles det fellesmenneskelige, - og det kan selvfølgelig til en viss grad problematiseres - men konteksten her er bl.a. er at framfor å bygge på ulike gruppers særegne former for åpenbaringskunnskaper så er et godt utgangspunkt for livssyn den felles sansbare og praktiske livsverden vi alle strever mer og mindre med.

Haus framholder videre: "Selv sekulærhumanismen må bygge på noen aksiomer som må tros...(...) Sekulærhumanismen er like avhengig av trosforestillinger som enhver annen virkelighetsforståelse."

Her må det presiseres at ordet tro har nokså forskjellig betydning i ulike brukssammenhenger, og især innenfor feltet religion til forskjell fra innen vitenskap og dagliglivets bruk. "Jeg tror fordi det er absurd" er et utsagn som tillegges kirkefaderen Tertullian, "Å tro er å kaste seg på de sytti tusen favners dyp", deklamerte den kristne filosofen Søren Kierkegaard.

Dette er helt forskjellig fra tro i betydningen "rimelig godt underbygde antakelser om at noe er tilfelle". Humanismen har ingen problemer med å innrømme at den bygger på en del aksiomer som støttes av mer eller mindre tro i sistnevnte betydningsretning, men det dreier seg jo da ikke om åpenbaringstro.

Humanismen har heller ingen problemer med å innrømme at den historisk er delvis sprunget ut av tanker innenfor det kristne forestillingsunivers, for eksempel tanken om menneskets verdighet og mål i seg selv. Det er det helt unødvendig av Haus å gjøre noe større poeng utav.

Haus er på en svært abstrakt og virkelighetsfjern måte opptatt av at mennesket har fri vilje, og at hvis man tilslutter seg former for naturalisme så tilslutter man seg samtidig oppfatninger som innebærer determinisme og "lukket kausalitet" og følgelig fornekter eksistensen av menneskets fri vilje. Haus oppsummerer humanismens dilemma i forhold til dette slik:

"Sekulærhumanismen bygger på darwinismens grunntanke om at "mennesket er en del av naturen og står følgelig ikke over eller utenfor den. Mennesket har på den ene siden verdighet og dignitet, på den andre siden er mennesket en del av naturen. Det er vanskelig å få dette til å henge i hop og i alle fall savner jeg argument for at begge disse påstandene er kompatible....Hvordan kan mennesket være verdifullt i kraft av å være til og samtidig være en del av naturen? "

Vel, det er bare å konstatere at Haus mener dette er kontradiktorisk, mens endog pavekirkens meget dogmekonservative vitenskapelige råd nå omsider offisielt har medgitt at darwinismen er en rimelig velfundert vitenskapelig teori, noe de fleste opplyste og tilstrekkelig utdannede kristne har gjort i lang tid.

Når det gjelder fri vilje-problemet så bør det formuleres på et mer virkelighetsnært nivå: Mennesket opplever seg selv som mer eller mindre fritt eller ufritt i ulike livssituasjoner og utfra ulike oppfatninger av seg selv og sine handlingsmuligheter, og mennesket strever med livet sitt ut fra disse opplevde realitetene.

Frihet er noe som oppleves i grader og ikke i enten-eller-absolutter. Hvorvidt mennesket på ett eller annet metafysisk plan er forhåndsdeterminert eller såkalt fritt, er en måte å stille spørsmålet på som er så fjernt fra det opplevde liv at det har liten interesse for humanismen. Humanismens utgangspunkt er i den nært opplevde menneskelige tilværelse.

Denne tekst begynner å bli for lang og trøttende for meg, og vel også for leserne. Jeg kunne tatt for meg i detalj de mer filosofisk formulerte delene av Haus´ redegjørelser, men det ville bli for omstendelig. De momentene jeg har trukket fram illustrerer for så vidt argumentasjonsstilen for alt hva Haus kritisk peker på. For meg er angrepsvinkelen helt forfeilet og misforstått. Haus låser seg fast i sitt eget språk og sine egne begrepsdefinisjoner og konstruerer opp ved dette virkelighetsbilder som har lite med den virkelige virkeligheten på dette området å gjøre.

Hvordan man lett kan bli lukket inne i sine egne begrepssystemer og miste virkeligheten av syne, burde Haus prøve å reflektere litt grundigere over. Språk og begreper kan lett bli et fengsel for det levende og stadig strømmende liv, særlig hvis man opererer med for mange statiske enten-eller- kategorier i stedet for å prøve å gripe verden hovedsaklig i mer-eller-mindre-kategorier.

Torleiv Haus tenker grundig og seriøst, det inngir respekt, det er alvor i hans refleksjoner, og jeg synes det er litt trist at jeg ikke klarer å konkludere annerledes enn at han har låst seg såpass fast i utilpassede begreper og etter min mening kommet helt feil ut. Men han kan jo trøste seg med å mene at jeg i det meste tar feil.

Tilslutt, en litt irrelevant digresjon på sparket:

Apropos problemet med livssynsmessige kontradiksjoner, determinisme og den slags: Hva med Bibelens mange påstander og den kristne tro: "ikke en fugl faller til jorden uten guds vilje" for eksempel?

Hvis man først skal trekke fram et forestillingssystem hvor inkoherenser, inkonsistenser, kontradiksjoner og Gud vet hva, florerer til overmål. så er vel nettopp kristendommen et prakteksempel. Men det skal vi jo egentlig bare være glade for, fordi det har gitt opphav til et kreativt tolkningsmangfold som har hatt stor verdi for Vestens kulturutvikling - på godt og vondt, rett nok - men verden er nå engang både god og vond, uten at det trengs å kalles en kontradiksjon, men tragisk er det jo.

Saken kan diskuteres videre på Verdidebatt.no