Kontakt
Wasim Zahid har blitt ateist og er ikke lenger muslim, men har ikke noe behov for å konvertere andre. Foto: Audun Braastad/NTB scanpix
Kjendislege Wasim Zahid var troende muslim. Nå er han medlem i Human-Etisk Forbund.
Even Gran
Publisert: 13.09.2017 kl 10:29
PORTRETT: Mannen som kommer mot meg i hvit legefrakk på Rikshospitalet i Oslo befinner seg på toppen av samfunnshierarkiet. Han er lege, en respektert samfunnsdebattant, og det siste året er han også blitt tv-kjendis i NRK-programmet «Hva feiler det deg?». Før det ble han kjent som «Twitterlegen». Hvordan endte gutten med pakistansk bakgrunn opp som lege og tv-kjendis – og ateist og medlem i Human-Etisk Forbund?
Wasim Zahid (42) ser ut over vrimlearealet på Rikshospitalet, hans daværende arbeidsplass, og forteller at familien ikke har fått feiret vårens humanistiske konfirmasjon for sønnen ennå.
– Nå er det jo midt i Ramadan. Det er ikke noe poeng å arrangere en stor familiefest da. Det får komme senere når resten av familien har lov til å spise igjen, sier Zahid over bordet da vi snakker med han i juni.
FORELDRENE KOM SOM arbeidsinnvandrere fra Pakistan til Norge på 1970- tallet. Faren er utdannet jurist og oppvokst i et landsbyområde, mens moren er fra en større by i Pakistan. Selv vokste han opp på Hovseter på Oslos vestkant. Lokalkjente vil vite at Hovseter har renomme som «østkanten på vestkanten», der det også er en del familier med innvandrerbakgrunn. I Wasims klasse var det imidlertid bare etnisk norske utenom ham.
– Det var et veldig homogent miljø, men jeg opplevde heldigvis aldri utestenging eller hint fra medelever eller voksne om at «du hører jo egentlig ikke til her». Jeg var helt integrert, forteller han.
Det eneste som gjorde at han følte seg litt annerledes var rent overfladisk, som utseende og at det var litt annerledes hjemme hos kameratene. Wasim og de tre søsknene fikk en tradisjonell muslimsk oppdragelse. Men det betyr ikke nødvendigvis at det var så veldig strengt.
– Familien min er ganske moderat når det gjelder religion. Verken moren min eller søstrene mine bruker eller har brukt hijab til daglig, for eksempel. Men det var forventet at vi ba fem ganger om dagen. Oppdragelsen virket, og jeg var ikke noe annerledes. Jeg vokste opp som troende muslim. Det er klart at når du som barn får høre de samme religiøse «sannhetene» om og om igjen, tror du jo på dem. Foreldrene mine fulgte plikten sin og lærte oss opp i islam.
Han gikk aldri på koranskole, men familien dro gjerne til fredagsbønn i moskeen.
SOM VOKSEN og ferdigutdannet lege etablerte Wasim Zahid seg i offentligheten som «Twitterlegen».
– Jeg husker ikke helt hvordan det startet. Jeg var ganske aktiv på Twitter og skrev mye om helse og forskning. Folk stilte meg spørsmål, og jeg svarte fordi jeg syntes det var gøy. Etterhvert begynte mediene å ta kontakt når de trengte en lege til å uttale seg. Da stilte jeg opp og syntes det var gøy. Så du kan godt si at jeg har opparbeidet meg status som kjent person gjennom sosiale medier, sier han.
I 2016 tok han steget inn i tv-verdenen gjennom deltagelse i tv-programmet «Hva feiler det deg?» på NRK 1. I programmet konkurrerer Wasim og to andre leger med tre ikke-leger om å finne ut hva som feiler folk. Legene får bare lov til å bruke hodet sitt, mens ikke-legene får lov til å søke så mye de vil på nettet. Hittil er det blitt to sesonger og seksten programmer.
MEN SÅ VAR DET DENNE RELIGIONEN DA. Hva er årsaken til at gutten med pakistansk bakgrunn, og som har fått en muslimsk oppdragelse, nå har stått offentlig fram som ateist og medlem i Human-Etisk Forbund?
– Fra jeg var ganske liten, kanskje ti år, var det noe som knirket i hodet mitt. Jeg var veldig interessert i hvor alt kommer fra. Jeg leste om stjerner og verdensrommet, men da jeg lurte på hvor alt hadde kommet fra, svarte foreldrene mine selvsagt at Gud har skapt alt. Det var jeg ikke fornøyd med og ville vite hvem som hadde skapt Gud. Jeg syntes det var rart at universet måtte være skapt, mens Gud kunne være «evig og uskapt». Det hang ikke sammen. Jeg tror kanskje det var starten på det hele, sier han.
GJENNOM HELE OPPVEKSTEN kjente han på at det var noe som ikke gikk opp logisk. Likevel fortsatte Wasim å be sine fem bønner og oppføre seg som en vanlig troende muslim.
– Jeg hadde jo vokst opp med dette og følte tvilen som truende. Den truet den personen jeg ønsket å være og den gruppen jeg ønsket å være en del av.
Når han tok opp tvilen med andre fikk han høre at tvil var negativt, men noe han kunne bli kvitt ved å studere mer. Så han studerte – leste mer i Koranen, leste hva eksperter og lærde hadde ment og skrevet. Og han ba mer – i håp om at tvilen skulle forsvinne, slik at han kunne bli en bedre muslim.
– Men det fungerte ikke. Mens jeg ba var tankene mine et helt annet sted. Jeg følte ingenting åndelig. Etter hvert vokste erkjennelsen inni meg; For et skuespill dette er!
WASIM ZAHID HUSKER den aller siste gangen han ba. Han var akkurat ferdig med aftenbønnen, reiste seg opp, så ned på bønneteppet sitt, og spurte seg hvorfor han drev på med dette. Plutselig var det som en demning som brast. Plutselig kom alle de «forbudte» tankene nesten samtidig. Selv summerer han det opp på følgende måte:
– På legestudiet lærte jeg jo mye om kropp og sykdom. Ifølge islam er dette bare en brøkdel av hva Gud vet om menneskekroppen. Men hvorfor står det ikke noe om dette i Koranen? Og hvorfor står det for eksempel ikke noe om det moderne samfunnet? Gud skal jo være allvitende, så da kunne han vel være litt tydeligere. Det er bare noen diffuse regler der, noen drypp, som vi må forholde oss til hvis vi vil unngå straff. Og hvis Gud er allvitende, må han jo vite hva vi kommer til å gjøre uansett. Og da er jo alt bestemt på forhånd, og «fri vilje» blir en illusjon. Hva er greia? Er dette bare en lek for Gud? Hvorfor har han skapt dette lille økosystemet her på jorda? Sitter han og gnir seg i hendene, og sender merkelige meldinger til en mann i araberlandene via en engel for å se hva som skjer? Hvorfor er det egentlig så viktig hva vi driver med, når han likevel har forhåndsprogrammert oss? Hvorfor bryr han seg? Hva er det med egoet til denne guden som vil tilbes hele tiden? Forholdet mellom meg og et barn er et skjevt maktforhold. Forskjellen mellom Gud og et menneske skal jo være mye større. Men hvis jeg ser et barn som faller og slår seg, hjelper og trøster jeg. Jeg har ingen forventning om å bli tilbedt og blir ikke sur hvis barnet ikke takker. Hvorfor har denne guden behov for en slik anerkjennelsen når jeg, som skal være uendelig mindre verdt, klarer meg fint uten?
ETTER DEN SISTE aftenbønnen lot Wasim Zahid alt dette slippe til. Han bestemte seg for å gå inn i det og ga opp forsøkene på å fortrenge. Fra og med den dagen forstod han at han var ateist.
Det gikk imidlertid flere år før han fortalte det til noen.
– Jeg hadde snakket mye om tvilen min med kona, søsknene mine og foreldrene. Det var kjent for dem at jeg hadde disse tankene, og de merket nok den glidende overgangen min mot ikke-tro. Men det tok lang tid før jeg torde fortelle dem at jeg faktisk hadde tatt det store skrittet – at jeg ikke lenger trodde. Dette er det mest grunnleggende i islam. Når du ikke lenger tror på Gud, er du utenfor.
Familien tenkte først at han bare gikk gjennom en fase, men da de innså det var alvor, satte det en støkk i dem.
– Det var vondt. Det var imidlertid ikke offentlig kjent ennå, og det fungerte jo beroligende. Jeg fortalte det til familien mange år før jeg gikk offentlig ut, sier han.
DET SKJEDDE FØRSTE GANG i et intervju i Aftenposten den 29. januar 2016. Årsaken til at han endelig fortalte om ateismen sin åpent, var at han ønsket å være ærlig og stå fram som den han virkelig var.
– De siste årene har islam stått høyt på agendaen, og jeg følte at jeg ikke kunne delta fordi jeg ikke kunne si offentlig hva jeg virkelig mener. Da tenkte jeg at det er bedre å være åpen på det, slik at folk får vite det.
At han ikke gikk ut tidligere skyldtes frykt for sanksjoner og utstøtelse, ikke fra nærmeste familie, men fra storfamilien.
– Jeg var også redd for hva andre ville si til min familie – redd for at faren min måtte svare for mine valg. Folk i de pakistanske miljøene er veldig opptatt av «hva folk vil si». Det er mange som mener det er straffbart å bli en frafallen. Det gjør at man blir redd.
Heldigvis var frykten ubegrunnet.
– Det gikk mye bedre enn jeg trodde. Jeg fikk ikke en eneste trussel. Noen reagerte selvsagt litt negativt, men ikke på noen måte truende. Noen følte jeg hadde snudd ryggen til dem. «Du er et stort forbilde for unge muslimer, nå har de mistet det», var noe annet jeg fikk høre, sier Zahid.
PÅ DEN ANDRE SIDEN er han i etterkant faktisk blitt kontaktet av mange unge med muslimsk bakgrunn i samme situasjon.
– Mange rives mellom verdiene vi har her i Norge og de religiøse verdiene, og tør ikke stå fram. Jeg kjenner folk som er hundre prosent ateister, men som fortsetter å be fem ganger om dagen for syns skyld. Samtidig kan det være gode grunner til ikke å si noe. En troende muslim har ikke lov til å være gift med en ikke-troende. En slik innrømmelse kan for eksempel tvinge fram en skilsmisse.
Han forteller at kona er ganske lik han selv, så det er ikke noe problem. Heller ikke det at sønnen ble konfirmert i Human-Etisk Forbund i vår har skapt sterke reaksjoner.
– En muslimsk dame ga uttrykk for at jeg gjorde urett mot sønnen min da han ble konfirmert humanistisk. Dette er et godt eksempel på forskjellen mellom det liberale, moderne Norge og islam. Det er en fremmed tanke i islam at barnet skal «velge selv». Der er det foreldrene som styrer, sier han.
ZAHID TROR ÅRSAKEN til at det har vært få negative reaksjoner er at han aldri har tatt noe offentlig oppgjør med islam, bare vært personlig.
– Jeg har bare snakket om hva jeg selv tror og mener. Jeg har ikke gått ut og kalt meg «islamkritiker», stiftet organisasjoner og snakket negativt om islam i generelle vendinger. Så lenge du ikke gjør det, er folk mye mer tolerante. Jeg har hele tiden vært tydelig på at for meg er dette noe ulogisk tull, men samtidig ser jeg ikke poenget med å henge ut folk som ser annerledes på det. Andre får tro det de vil, sier han.
– Hva tenker du om de som kritiserer islam?
– Det kan sikkert ha sin misjon, men er ikke min metode. Noen foretrekker å stå i front og provosere. Jeg foretrekker å gå litt bak og støtte opp. Jeg har egentlig mest tro på at man skal greie å endre dette gjennom handling og gå foran som et godt eksempel. Når folk føler at deres identitet blir angrepet, går de i forsvarsposisjon. Da får man ikke noen refleksjon, og det hele ender med en skyttergravskrig. Samtidig kan selvsagt en konfronterende linje få folk til å tenke, så jeg skal ikke nekte for at det også kan ha en effekt, sier han.
– Hvis du likevel skal våge deg utpå, hva mener du er det mest problematiske med islam generelt sett?
– Jeg tror det må være denne kollektivistiske tanken i islam om at alle må være del av et system og at religionen skal brukes til å styre samfunnet. Protestantisk kristendom er mye mer personlig. Der er det mye mer aksept for at individet selv kan styre sitt forhold til Gud. En slik tanke er fremmed innen islam. Her forventes det at du innordner deg, hvis ikke venter det straff, sier han.
Tid for motvekst?