- Jeg er uenig med Kirkemøtet når de sier at Kirken er bedre til å forvalte gravferder enn det offentlige. Dette sier Naomi Louise Wilde, styremedlem i Norsk forening for kirkegårdskultur. Hun mener at det ikke spiller noen rolle for kvaliteten hvem som administerer gravferder. Poenget er hvor de pårørende må henvende seg.

Tekst: Even Gran
Publisert 30.11.2006

I forrige uke uttalte Kirkerådets nyvalgte leder Nils Tore Andersen til Fritanke.no at han ikke tror kvaliteten blir like god, hvis gravferdsforvaltningen blir et kommunalt ansvar, slik Gjønnes-utvalget tilrår.

Begrunnelsen til Andersen var at de kirkelige fellesrådene, spesielt i mange små kommuner, sitter på viktig kompetanse om gravferdsforvaltning som kan gå tapt hvis kommunen tar over. Derfor risikerer vi et kvalitetstap hvis kommunen tar over.

Uttalelsen falt i etterkant av at Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste organ, vedtok at de ønsker at de kirkelige fellesrådene fortsatt skal ha ansvaret for gravferdsforvaltningen i landets kommuner. Dette er i strid med det Gjønnes-utvalget, det statlige utvalget som tidligere i år la fram en utredning om stat/kirke, mente om saken. Der mente et stort flertall at gravferdsforvaltningen måtte bli livssynsnøytral og bli overført til kommunen.

Andersen understreket ellers at de kirkelige fellesrådene gjør en god jobb med gravferdsforvaltningen, og er flink til å ivareta og vise hensyn til alle religioner og livssyn.

- Andersen tar feil
Naomi Louise Wilde er styremedlem i Norsk forening for kirkegårdskultur, samt landskapsarkitekt og ansvarlig for planlegging og regulering av gravlunder i Bærum kommune.

Hun mener at Nils Tore Andersen tar feil når han sier at kvaliteten vil gå ned hvis kommunen tar over.

- Det er useriøst. I de fleste tilfellene vil det være de sammen folkene som gjør jobben. Saken her er hvor de skal ha kontor og hvem som er sjefen deres. Dette vil selvsagt ikke påvirke kvaliteten på arbeidet på et generelt plan, sier Wilde som understreker at hun uttaler seg som privatperson og ikke på vegne av styret i Norsk forening for kirkegårdskultur.

Wilde poengterer at gravforvaltning skal være nettopp forvaltning. Det skal ikke være sjelesorg. Og da bør det være uproblematisk at kommunen overtar.

Hun synes det er useriøst å mene at de som jobber med offentlig forvaltning i en kommune, som både er underlagt offentlighets- og forvaltningsloven, skal være dårlige skikket til å gjøre denne jobben enn kirken.

Hun poengterer imidlertid at dette vil spille en stor rolle for mange pårørende.

- Mange ikke-kristne synes det er belastende å henvende seg til et kirkelig kontor når man er i en sorgprosess. Derfor er det viktig at kommunen tar over denne oppgaven. Og for å svare Andersen på hans bekymring når det gjelder de "små stedene" legger Wilde til:

- Det er kanskje nettopp på de små stedene at et slikt skille er nødvendig. Det er nemlig her vi finner de tetteste og mest problematiske båndene mellom kirke og kommune, forteller hun.

Ryddigere forhold med kommunal forvaltning

Wilde peker videre på at Gjønnes-utvalget mente at det bør være retningsgivende at "gravferd skal så langt det er mulig skje i overensstemmelse med de regler den enkelte religion eller tradisjon krever."

- Det er feil at ett bestemt trossamfunn skal ha ansvaret for en slik fellesoppgave, understreker hun.

Hun mener også at en kommunal gravferdsforvaltning vil bli ryddigere enn dagens ordning.

- I dag er det alt for lett i dag for en politiker å fraskrive seg ansvar for dette fordi det kirkelige fellesrådet har det overordnede ansvaret. På samme måte kan fellesrådet fraskrive seg ansvar og skylde på kommunestyret som ikke bevilger nok penger eller areal. Å gjøre gravferdsforvaltningen kommunal sikrer en kortere vei mellom de som beslutter og de som har forvaltningsansvar, poengterer hun.