Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund

Bente Sandvig er fagsjef i Human-Etisk Forbund

Det er nå det gjelder å gripe til sin sivilisasjon

En humanistisk kommentar til flyktningsituasjonen av Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 21.03.2016 kl 10:31

KOMMENTAR: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred,» synger vi humanister ved store anledninger i livet. Nå kan det se ut som om det trengs noe mer enn sang for å sikre redskapene vi har utviklet for å skape menneskeverd.

Se for deg Europa-kartet snudd på hodet – at det var Norge som hadde grense mot Syria. At mange av de andre landene i Europa stengte sine grenser, og sa at det var best å hjelpe i nærområdene. Og så stort sett lot oss i stikken – eller kjøpte seg ut av utfordringene.

Én million mennesker kom til Europa fra ulike konfliktområder i 2015. Et Europa som består av 742 millioner mennesker i utgangspunktet. Til Norge kom noe over 30.000 i fjor mot ca. 12.000 året før.

Krigen i Syria har alene jaget 12 millioner på flukt: Syria selv rommer 7,6 millioner internt fordrevne, mens nærområdene, Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har tatt i mot 4,6 millioner, det vil si 95 prosent av de som har kommet seg ut av landet.

Laget for å hindre det verste og kunne takle konsekvensene

I kjølvannet av verdenskrigene som rammet Europa hardt, klarte verdenssamfunnet og de europeiske landene å stable på beina konvensjoner og institusjoner, dels for å forhindre at krigens grusomheter skulle kunne skje igjen og dels for å kunne takle konsekvensene hvis det verste allikevel skulle skje.

I tillegg fikk vår del av verden uvurderlig hjelp til gjenoppbyggingen gjennom Marshall-hjelpen fra USA. Tolv milliarder dollar ble formidlet gjennom OECD i perioden 1948 – 52. Norge nøt godt av rundt tre milliarder av disse på ulike måter.

Vi fikk Verdenserklæringen om menneskerettighetene 10. desember 1948 og FN-systemet ble etablert og utviklet mer forpliktende konvensjoner og institusjoner.

I vår del av verden ble Europarådet etablert i 1949. Formålet var å sikre utvikling av demokrati, menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper i medlemslandene. Igjen var bakteppet de sivilisatoriske sammenbrudd Europa hadde opplevd gjennom to verdenskriger, flyktningstrømmene og ikke minst erfaringene med de mange statsløse i krigenes kjølvann.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble lagt fram for ratifikasjon i 1950, og trådte i kraft i 1953. I 1959 ble Den europeiske menneskerettighetsdomstolen etablert, og i dag kan nær 800 millioner mennesker i prinsippet anlegge sak mot sine land for brudd på menneskerettighetene.

Det er nettopp i dag vi trenger instrumentene vi har utviklet

Med dette har Europa de sterkeste menneskerettighetsinstrumentene noe sted i verden. Selvfølgelig med sine svakheter og behov for stadig reform og utvikling – men konvensjonene og institusjonene er uansett på plass.

Det er vanskelig å se for seg at det hadde vært mulig å få til noe tilsvarende i dag. Og samtidig er det nettopp i dag, stilt overfor nye flyktningstrømmer, at vi trenger de instrumentene vi har utviklet.

Som humanister viser vi til menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati som det ypperste menneskeheten har frambrakt av sivilisasjon, og det beste å bygge videre på.

Alt dette er under press i disse dager. I tillegg kommer mørkere økonomiske utsikter, og miljøutfordringer. Det kan være lett å gi seg motløsheten og pessimismen i vold.

På den annen side er ikke vår del av verden utarmet av år med krig og konflikter. Vi har aldri vært rikere, hatt mer kunnskap og altså sterke instrumenter til disposisjon.

Norge vet selv best

Det er dette sivilisatoriske grunnlaget som nå er under press i vår del av verden: At statene trekker seg ut av forpliktende samarbeid, stenger egne grenser og avviser å ta konvensjonene og dommer fra Strasbourg til følge. Demokratiet utfordres av ytterpartier, særlig i nasjonalistisk retning. Rettsstatsprinsipper settes til side og konvensjonsforpliktelser undergraves.

Det er en skremmende utvikling, og det undrer meg at den ikke står øverst på dagsordenen.

Svekker du menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene for å sikre deg trygghet og velferd, taper du både sikkerhet, prinsipper og rettigheter. No land is an island.

Menneskerettighetsinstitusjoner er under press, også fra våre egne politikere. Norge vet ofte selv best, og avviser å lytte til kritikk fra overvåkingsorganene. I tillegg kuttes det i støtte til menneskerettighetsforkjempere og i bistand for å takle utfordringene med flyktningene på hjemmebane. Det er kortsiktig, og det hjelper «dem nettopp ikke der de kommer fra». Det er som å pisse i buksene for å holde varmen.

Igjen er det ikke slik at alt fungerer av bistand og menneskerettighetsarbeid. Men fra kritisk å evaluere og analyse for å finne bedre metoder – til simpelthen å ignorere og kutte innsatsen – det bidrar i hvert fall ikke til å skape en bedre verden og mer menneskeverd.

Ødelegger det man prøver å beskytte

I stedet for å bruke institusjonene og instrumentene, kappes nå stadig flere europeiske land om å skaffe seg den strengeste asylpolitikken, den lavest mulige standarden for hjelp til flyktninger og beskyttelsestrengende. Det framstilles som om flyktningkrisen er noe som rammer oss og vårt, vår velferd og våre verdier. Det framstilles som om det er vi som trenger beskyttelse – mot «dem».

Hvilke verdier skulle det være som trues, om ikke nettopp de vi nå ser kappløpet mot å undergrave?

Punkt 18 i Stortingets asylforlik har med rette utløst bekymring fra organisasjoner som er opptatt av menneskerettigheter:

«Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».

Konvensjonen er mer skremmende aktuelle enn akterutseilte

Flyktningkonvensjonen ble åpnet for tilslutning fra statene sommeren 1951, og trådte i kraft i 1954. I utgangspunktet ratifiserte seks stater konvensjonen, mens det i dag er 145 såkalt kontraherende parter. Konvensjonen bygget på tidligere avtaler og videreutviklet asylretten i Menneskerettighets-erklæringen fra å være en individuell rett til å søke asyl, til å pålegge statene å ta imot flyktninger og ikke returnere dem til situasjoner der de kan bli utsatt for forfølgelse.

I konvensjonens innledende tekst heter det blant annet:

«De Høye Kontraherende Parter…

«..som tar i betraktning at innrømmelse av asyl kan påføre visse land uforholdsmessige store byrder, og at en tilfredsstillende løsning av et problem, hvis internasjonale natur og omfang er anerkjent av de Forente Nasjoner, derfor ikke kan oppnås uten gjennom internasjonalt samarbeid.

..som uttrykker ønsket om at alle stater, i erkjennelse av flyktningproblemets sosiale og humanitære karakter, vil gjøre alt hva det står i deres makt for å hindre at dette problem fremkaller et spent forhold statene imellom.»

Erkjennelsen av utfordringene kan snarere synes skremmende aktuelle enn akterutseilt. Det er nettopp her det synes å strande: Når behovet for humanitet, beskyttelse og solidaritet er størst, synes flere å ha glemt historiske erfaringer og at menneskeheten raskt blir seg selv nærmest.

Vi må ikke glemme våre dyrkjøpte erfaringer

Den viktigste utfordringen i forhold til gjeldende konvensjon, er kravet om at man for å få flyktningstatus, må ha krysset en internasjonalt anerkjent grense. Det vil si at internflyktninger ikke beskyttes av konvensjonen. Dette er erkjent av FN, som i 1998 utviklet egne retningslinjer for internt fordrevne.

Det er neppe dette punktet regjeringen med bred støtte i Stortinget ønsker å styrke når de nå ønsker å reforhandle våre internasjonale forpliktelser. Motivet synes ikke å være et ønske om å øke beskyttelsen av sårbare mennesker på flukt, men å øke statens muligheter til å beskytte seg selv mot å hjelpe.

Det påstås at konvensjonene ble inngått i en helt annen tid, uten dagens utfordringer. Det er i beste fall en historieløs påstand: Det var nettopp etter erfaringene med to verdenskriger at verdenssamfunnet bestemte seg for å sikre individers rettigheter, og nettopp til vern i tider som disse, da sivilisasjoner bryter sammen, som i Syria.

Det er når utfordringer og trusler står i kø at det gjelder å gripe til sin sivilisasjon. Og til sitt etiske kompass: Gjør mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg. Menneskeverdet er ukrenkelig. Kants kategoriske imperativ om at du skal handle slik at den regelen du handler etter kan gjøres til en regel som skal kunne gjelde for alle, er fortsatt en god målestokk å vurdere egne handlingsalternativer i forhold til.

Det helt grunnleggende å huske på er: Et menneske er et menneske er et menneske. Det er oss selv og hverandre vi har, samt noen dyrkjøpte historiske erfaringer som i etterpåklokskapen ga oss Menneskerettighetserklæringen som et vern om det enkelte individ, i kraft av å være født menneske.

Menneskerettighetserklæringen artikkel 14 sier at «enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse». Dette innebærer en rett til å få situasjonen sin vurdert individuelt.

Er Tyrkia et «trygt tredjeland»?

Amnesty og andre beskriver avtalen EU nå har gjort med Tyrkia som dødsstøtet for retten til asyl. En asylsøker byttes i en kvoteflyktning.

«Denne avtalen vil sørge for at hver eneste gjenbosettingsplass tilbudt syrere i EU forutsetter at en annen syrer har risikert livet ved å ta fatt på den dødelige sjøveien til Hellas», skriver Amnesty.

Husk at over 3700 druknet i Middelhavet i løpet av 2015.

Så kan man håpe at varselet om at man vil bli returnert til Tyrkia, avskrekker flere fra å legge ut på havet. Men noen løsning for mennesker på flukt, er det jo ikke. Og vi vet lite om hvilke nye ruter fortvilte mennesker finner.

Det er videre vanskelig å anerkjenne Tyrkia som et «trygt tredjeland» å returnere asylsøkere til, og vanskelig å overskue konsekvensene av kjøpslåingen.

Menneskerettigheter systemforsvar mot despoti

Det grunnleggende er å skape fred som grunnlag for menneskeverd. Det er å få slutt på krigen i Syria, og andre blodige konflikter. Det er verdenssamfunnets store utfordring. Skal man gripe inn eller ei, og i så fall hvordan?

I 2017 får FN ny generalsekretær. Ett er i hvert fall sikkert: Arbeidet for demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter trengs fortsatt i stor grad som forsvar mot despoti i alle former. Menneskerettighetspillaren i alliansen av forente nasjoner trenger å styrkes framfor de forsøk på svekkelser vi opplever nå.

Amnestys kampanje til forsvar for artikkel 14 i Menneskerettighetserklæringen burde være lett å støtte for humanister:

1. At mennesker på flukt må få trygge og lovlige veier til Europa
2. At norsk flyktning- og asylpolitikk er i tråd med folkeretten
3. At dugnadsviljen til å ta imot og bosette flyktninger holdes oppe

Vi trygger neppe verken vår egen velferd eller sikkerhet på verken kort eller lang sikt ved å ha store menneskemengder oppbevart under kummerlige forhold i overfylte flyktningleirer i «nærområdet», med liv på vent, uten arbeid, utdanning og framtidsutsikter.

Det bidrar verken til å skape menneskeverd eller fred.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.