The Stanford Prison Experiment: Tjuefire unge menn var i august 1971 samlet i en kjeller i psykologibygget ved Stanford Universitet i USA. Mot betaling hadde studentene sagt seg villige til å være med på et forskningseksperiment. De hadde blitt plukket ut blant flere søkere, var screenet og vurdert som alminnelige personer, uten sykdommer eller kriminell bakgrunn. Halvparten skulle være fangevoktere mens de andre skulle være fanger.

Fangevokterne ble utstyrt med køller, uniformer og solbriller (for å unngå øyekontakt) og hadde normal arbeidsdag på åtte timer. Fangene derimot, ble kledd i nedverdigende kjortellignende fangdrakter, med en slags strømpe på hodet. De ble plassert sammen tre og tre i kummerlige celler, fikk lite mat og ble bare tiltalt med fangenummer.

Sadistisk adferd

Økende frustrasjon blant fangene gjorde det vanskelig for fangevokterne å kontrollere dem. Selv om de hadde fått beskjed om ikke å bruke fysisk vold, begynte de likevel med fysiske sanksjoner for å håndtere fangene. I begynnelsen tvang vokterne dem til å ta armhevinger, beordret dem til å kle av seg, nektet dem toalettbesøk og fjernet madrassene slik at ulydige fanger måtte sove på betonggulvet. Etter hvert ble de stadig mer voldelige. Blant fangene økte frustrasjonen enda mer; den første fangen fikk nervøst sammenbrudd etter bare 36 timer. I løpet av noen dager gikk rollespillet helt over styr – de som spilte fangevoktere gikk så til de grader opp i rollen og utviste nærmest sadistisk adferd.

Likevel lot forskerne rollespillet fortsette i flere dager uten å gripe inn. Etter seks dager ble eksperimentet, som skulle ha vart i to uker, avbrutt. Da hadde flere av «fangene» fått sammenbrudd og «vokterne» var blitt rutinemessig voldelige og sadistiske.

Rolleforventninger

Stanford-eksperimentet var opplagt i strid med en rekke av våre dagers forskningsetiske regler. Ikke bare viser eksperimentet hvor langt «vokterne» var villige til å gå i å mishandle «fangene», men også hvor langt forskerne var villige til å la eksperimentet videreføres, selv om det klart var ute av kontroll.

Dr. Philip Zimbardo, sosialpsykologen som ledet eksperimentet, tolket resultatet dithen at situasjonen – ikke personligheten til deltakerne – var årsaken til deres handlinger. Zimbardo mener at vi i større grad må erkjenne omgivelsenes betydning for våre etiske valg. Både vokterne og fangene ble utsatt for rolleforventninger, noe som ble førende for hvordan de oppførte seg. Med uniform, fangedrakt og rolleforventninger, ble de alle utsatt for en de-individualisering, noe som gjorde det mulig for dem å handle som de gjorde. Og idet fangene ble dehumanisert, ble det også lettere for fangevokterne å tenke at de fortjente dårlig behandling.

«Lucifer-effekten»

«Lucifer-effekten» har Zimbardo kalt det – når vanlige mennesker gjør ondskapsfulle handlinger, etter myten om engelen Lucifer som vendte seg bort fra Gud. Lucifer stod, ifølge fortellingene, nærmest Gud, men ble en «fallen engel». I kristendommen er Lucifer ett av navnene på «den onde», et navn på Satan. At tilsynelatende gode mennesker kan bli onde under gitte omstendigheter er et fenomen mange fascineres over, og en rekke romaner, serier og filmer er inspirert av eller basert på Stanfordeksperimentene. Senest den amerikanske spillefilmen «The Stanford Prison Experiment» fra 2015.

Zimbardos eksperimenter, og flere lignende studier, viser at under pressede omstendigheter er det få som sier ifra og går imot urett. Et annet kjent eksperiment som peker i samme retning, er lydighetsforsøkene til psykologen Stanley Milgram tidlig på 60-tallet. De viste at vanlige mennesker er villige til å gi andre mennesker dødelige elektriske støt når de blir bedt om det av en autoritetsperson. Milgrams hovedfunn er at de fleste mennesker er ekstremt villige til å gå nesten ubegrenset langt i å følge en myndighetspersons ordre. Våre etiske prinsipper virker ikke så sterkt som vi tror fordi vi stort sett ikke klarer å motsette oss autoriteter.

«Isolerte hendelser»

Torturen og misbruket som foregikk i Abu Ghraib-fengslet i etterkant av den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 har slående likheter med Stanford-eksperimentet, mener Zimbardo. Amerikanske soldater drev militærfengselet i Irak med flere tusen innsatte og begikk alvorlige menneskerettsbrudd, som vold, tortur, voldtekter og drap på innsatte fanger. Amerikanske myndigheter har forsikret at dette var isolerte hendelser og skyldte på noen få «bad apples» blant soldatene. Zimbardo og andre kritiserer «bad apple»-forklaringen og hevder derimot at det er det sosiale miljøet og systemet som forgifter individet, heller enn omvendt. Det var ikke det enkelte råtne eplet som muliggjorde ondskapen i Abu Ghraib, men omgivelsene som la til rette for det, hevder Zimbardo.

Det finnes, som vi har sett, flere studier som viser at vår handlemåte i overraskende stor grad er situasjonsavhengig. Den ghanesiske filosofen Kwame Anthony Appiah er en av flere som mener vektlegging av individuell karakterutvikling ikke er så avgjørende i etikken som vi liker å tro. Han argumenterer for at vi heller må fokusere mer på å skape situasjoner og miljø der mennesker kan blomstre.

Behov for bevisstgjøring

På samfunnsnivå bør vi bruke denne kunnskapen til ikke bare å strebe etter å skape samfunn der mennesker kan utfolde seg positiv, men også til å hindre negativ adferd. Man kan for eksempel gjøre det vanskeligere å skade andre ved streng regulering av våpensalg. På individnivå mener han at en bevisstgjøring av hvordan omgivelsene former oss er første skritt på veien til å ta kontroll over situasjoner vi havner i.

Alle liker vi å tenke om oss selv at vi er gode mennesker som ikke er i stand til å gjøre alvorlige, ondskapsfulle handlinger – at vi har moralsk integritet. Vi tenker kanskje at de som begår onde handlinger er fundamentalt ulike oss, nærmest født onde. Viktige psykologieksperimenter hjelper oss til å forstå hva som gjør det mulig for vanlige mennesker å utføre uhyrlige handlinger; hvordan gode mennesker blir onde. De viser oss at med påvirkning i feil retning, ville også vi være i stand til å gjøre uhyrlige handlinger.

Opprinnelig publisert i Fri tanke nr 1-2018.